– Jeg mener det er gode grunner til å drive med såkalt no-platforming, sier Lars Gule, ekstremismeforsker og førsteamanuensis ved Oslomet.
Han er kritisk til at pressen gir en plattform til personer som sprer hatefulle ytringer. Han mener slike ytringer kan normaliseres og legitimeres, og derfor – i verste fall – føre til voldelige handlinger.
De siste ukene har det vært en debatt om såkalt no-platforming etter at Klassekampen fikk kritikk for å invitere Helge Lurås, redaktør for det alternative nettstedet Resett, i en panelsamtale om motstrømsmedier under Arendalsuka.
Det har aktualisert en debatt om hvordan pressen skal forholde seg til personer som har kontroversielle og ekstreme holdninger.
No-platforming handler om ikke å gi personer en plattform de kan ytre seg på, være seg en debatt, et seminar, en konferanse, på debattsidene i en avis, i et journalistisk intervju og lignende.
– No-platforming er en helt vanlig redaksjonell avgjørelse, på samme måte som at jeg driver med en slags no-platforming hver gang jeg ikke inviterer kollegaer til å gjesteforelese for studentene mine, for ofte er det ikke tid eller plass, sier han.
– Men det kan også være nettopp faglige og verdimessige grunner til at noen ikke blir invitert eller får sin kronikk på trykk, fortsetter han.
Redd for normalisering av hatprat
Det er ofte to hovedteorier det argumenteres for i denne debatten: ekstreme holdninger vil vokse seg større hvis de ikke blir konfrontert i dagslys, og må dermed få en plattform. Og: ekstreme holdninger vil bli spredt og normalisert ved å få en plattform.
– Hvilke av disse to teoriene mener du er riktig?
– Begge synspunktene har noe for seg, men det avhenger selvsagt av hvilke ekstreme holdninger man har med å gjøre, sier Gule.
– Noen viser til «trykkokerteorien», som går ut på at hvis man ikke slipper til ekstreme meninger, kan man risikere at de eksploderer. I forskningen er det svakt belegg for denne teorien, fortsetter han.
Han legger til at det generelt er for lite forskning på dette feltet til at man kan si noe sikkert, men at det nylig ble gjort en studie i Tyskland av hets i sosiale medier som korrelerte med økning av vold mot asylsøkere.
– – Ifølge denne studien virker det som om et oppsving i hatefulle ytringer legger til rette for nedverdigende handlinger, ikke nødvendigvis terror og drap, men andre typer vold, sier Gule.
Han er dermed kritisk til at ekstreme stemmer skal få en plattform, og mener at ytringer i seg selv også kan være ille, selv om de ikke fører til voldelige handlinger.
– En del ytringer er handlinger, det er derfor vi har en straffelov mot hatefulle og diskriminerende ytringer, sier han.
– Det er klart jo flere slike ytringer som spres, desto større problemer får de gruppene og personene som disse ytringene er rettet mot, fortsetter han.
Han mener derfor at grensen for hvilke ytringer som får en plattform, oftere bør legges på anstendighet og god folkeskikk, istedenfor straffeloven.
– Viktig med riktig arena
Gule er opptatt at personer med ekstreme holdninger ikke skal bli legitimert, og at ulike arenaer gir ulik legitimitet. Han mener at en person blir legitimert som en fagperson hvis han eller hun blir invitert som en gjesteforeleser på universitetet, men at det blir noe annet hvis et studentersamfunn inviterer den samme personen.
– Dette gir ulik legitimitet. I en faglig sammenheng sier man at vedkommende er en likeverdig fagperson, kilde eller samtalepartner, i et studentersamfunns regi er det like mye underholdning som fag – og det blir noe annet, sier han.
Han mener for eksempel heller ikke at rasister, konspirasjonsteoretikere og klimafornektere bør inviteres til plattformer som Dagsnytt 18 for å diskutere med seriøse forskere og samfunnsaktører. Han mener at dette vil gi dem unødvendig legitimitet.
Debatten om no-platforming har versert på sosiale medier de siste ukene. I en diskusjon på Facebook ble blant annet denne setningen brukt som et argument for no platforming: «man ville ikke ha invitert IS for å snakke om IS».
– Mange journalister ønsker nettopp å snakke med ytterliggående personer, slik at man kanskje kan forstå dem bedre. Hva tenker du om det?
– Det er et viktig poeng. Viktigheten av å snakke med slike personer har også blitt fastslått av Høyesterett, da de ikke ga PST lov til å bruke råmaterialet de hadde beslaglagt til filmen Ulrik Rolfsen lagde om Ubaydullah Hussein, sier han.
– Men da handler det om å bruke ekstremistene som kilde og/eller informanter. Det er noe helt annet enn å presentere dem som likeverdige faglige aktører, fortsetter han.
– Ikke vær et mikrofonstativ
Gule er tydelig på at han synes det er interessant å snakke med og prøve å forstå ekstreme personer, både for han som forsker og for journalister. Han mener det er avgjørende hvordan man formidler intervjuene, altså hvordan man gir personene en plattform.
Han mener det er viktig at mediene ikke blir redusert til et mikrofonstativ hvis de skal intervjue kontroversielle og ekstreme personer.
– Dere i pressen skal selvfølgelig intervjue slike personer, og deres synspunkter skal komme fram, men dere må konfrontere og stille kritiske spørsmål. Jo mer kontroversiell personen er, desto viktigere er det, sier Gule.
Han mener at både journalister på denne måten kan fungere som et kritisk filter mellom personen som blir intervjuet og publikum, uten at det fordreier meningene til personen. Gule er tydelig på at det er viktig å sette slike ekstreme ytringer i en kontekst.
– Det er det samme med meg som er forsker. Det er én ting om jeg sniker meg inn i Irak og Syria og intervjuer IS-leder Baghdadi om hans synspunkter, for så å bearbeide det, sette det inn i en faglig sammenheng og formidle materialet videre. Det er en helt annen ting om jeg hadde invitert ham på et seminar, sier Gule.
