- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Dersom Norsk Journalistlag har en tradisjon for å gi medlemmene en oppmerksomhet til jul, burde det i år være en utgave av boka «Secret Power. WikiLeaks and its enemies» av Stefania Maurizi.
Flere av Julian Assanges sterkeste tilhengere i Norge, som professor Gisle Selnes, mener både en samlet norsk presse og norske enkeltjournalister har vært for passive eller halvhjertede i sitt forsvar av den fengslede Wikileaks-grunnleggeren.
Selv om flere norske aviser, som Dagsavisen og Stavanger Aftenblad, har publisert krav om at Assange må løslates fra Belmarsh-fengselet og at USA må frafalle tiltalen for spionasje, er det kun Klassekampen som har fulgt saken hyppig, kritisk og nøye siden Assange ble arrestert i London 11. april 2019.
Og selv om Norsk Journalistlag har levert protestbrev mot utleveringskravet sammen med andre norske ytringsfrihet- og presseorganisasjoner, er ikke NJ blant de mange europeiske fagforeningene for journalister som har utnevnt Assange til æresmedlem.
En av grunnene til den noe lunkne støtten blant norske journalister, er tvilen mange medlemmer av pressen har sådd om hvorvidt Assange virkelig kan betraktes som en journalist og redaktør. En av dem som har avvist at Assange har rett til å kalle seg dette, er tidligere sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, i et intervju med Klassekampen 21. desember 2019.
På spørsmål fra journalist Yngvild Gotaas Torvik om ikke internasjonal presse på det tidspunktet allerede var hardt rammet av spionasje-tiltalen, svarte Hansen: «Hvem da? Nei, Assange er jo ikke journalist eller redaktør».
Selv om relativt få norske journalister har vært åpne og uttalte forsvarere av Assange, er det også få som har inntatt en like avvisende holdning overfor australieren som Aftenpostens Kristoffer Rønneberg og frilansjournalist Tori Aarseth.
I et av få NRK-programmer om Assange de siste årene, en Urix-sending 26. januar 2022, var begge de to nevnte journalistene gjester i programmet. I sendingen vektla begge to det de anser som det viktigste skillet mellom Wikileaks og Assange på den ene siden, og redaksjonell presse på den andre:
At redaktørstyrte medier redigerer stoffet sitt, blant annet for å beskytte kilder, mens Wikileaks ikke har gjort dette.
Dette ble også gjentatt av Aarseth i NRKs «Helgemorgen» 27. august i år. At Wikileaks avslørte identiteten til kilder og satte amerikanske liv i fare med lekkasjene fra kilden Chelsea Manning, som er lekkasjen Assange er tiltalt for spionasje for å ha publisert, har også vært et talepunkt for amerikanske myndigheter.
Dette er talepunkter Hansen, Rønneberg og Aarset alle har gjengitt ukritisk, mens Klassekampen gjennom sin dekning av utleveringshøringene i London i 2020, har vist at det ikke er dekning for disse påstandene.
I rettssalen i London har sågar amerikanerne innrømmet at Mannings lekkasjer ikke har krevd amerikanske liv. Dette ville nok flere i Norge visst dersom andre aviser enn Klassekampen hadde dekket rettshøringene.
Den grundigste dokumentasjonen av at Julian Assange tvert imot la stor vekt på å redigere materialet han fikk tilgang til, både på Wikileaks' egne hjemmeside og i partnerskap med aviser som The Guardian, Der Spiegel og New York Times, finner man i «Secret Power. Wikileaks and its enemies» av den italienske journalisten Stefania Maurizi.
I boka, som kom ut i 2022, forteller Maurizi i detalj om sitt langvarige samarbeid med Assange som journalist i de italienske publikasjonene La Repubblica og L' Espresso.
Gjennom seg selv som førstehåndskilde og grundig skriftlig kildebelegg, forteller hun en helt annen historie enn den Rønneberg og Aarseth gjengir: Nemlig hvor samvittighetsfullt Assange og hans medarbeidere i Wikileaks redigerte dokumenter før publisering, nettopp for å ikke sette kilder eller andre mennesker i fare.
Faktum er at Maurizi skriver at Assange beskyttet kilder langt bedre enn det tradisjonelle medier vanligvis gjør, blant annet gjennom kryptering av all kommunikasjon mellom Wikileaks og kildene, og mellom Wikileaks og samarbeidende journalister som Maurizi. Italienerens bok gir slik sett en uvurderlig innsikt i det journalistiske arbeidet med flere av de mest sentrale lekkasjene, skrevet av en reporter med førstehåndskjennskap til sakskomplekset hun beskriver.
Dette står i grell kontrast til måten NRK har latt Rønneberg og Aarseth fortelle om Wikileaks' publiseringspraksis på.
Samtidig er det ingen tvil om at Wikileaks også har publisert uredigert materiale, men også denne publiseringspraksisen tilbyr Maurizi et avvikende, og langt mer positivt syn, på.
Hun mener at de åpne kildene, som publikum selv kunne ta i øyesyn, representerer en demokratisering av journalistikken som de tradisjonelle mediene har mye å lære av. Hun skriver at publikum på denne måten kunne oppsøke stoff som interesserte dem, bruke materialet til å søke rettferdighet i rettssystemet og til og med kryssforhøre seg med måten de redaksjonelle mediene brukte den samme informasjonen på: hadde journalistene vært presise, hadde de forvridd informasjonen, overdrevet den eller til og med sensurert den?
Stefania Maurizis bok tilbyr et helt annet bilde av Julian Assanges rolle som journalist og redaktør enn det de mest høylytte norske pressefolkene har framstilt han som. Og dette kommer fra en reporter som har jobbet tettere med han og dokumentene Wikileaks fikk tilgang til, enn noen norsk journalist har gjort.
Norsk Journalistlag burde ikke derfor bare utnevne Julian Assange til æresmedlem og gjenta kravet om frafall av tiltalen for spionasje, men også gi bort utgaver av Maurizis bok i julegaver til sine medlemmer.
Her er det mye å lære, både om Assange-saken, om gravejournalistikk og om beskyttelse av kilder som tilbyr svært sensitivt materiale. Med tanke på faren tiltalen mot Assange representerer for pressefriheten og kildevernet, burde norske journalister være langt mer bekymret enn det Rønneberg, Aarset og Hansen har vist seg å være.
Til opplysning: Journalisten eies og utgis av Norsk Journalistlag.
