Johs. Kal­ve­mo: – Jeg er in­gen grå­te­ko­ne for sy­ten­de sa­mer

– I man­ge av sine TV-do­ku­men­ta­rer plas­se­rer Johs. Kal­ve­mo sa­me­ne i en of­fer­rol­le, me­ner finsk-sa­mis­ke Anne Kirste Ai­kio, som har skre­vet mastergradsoppgave om Kal­ve­mos TV-jour­na­li­stikk gjen­nom 30 år.

Johs. Kal­ve­mo av­vi­ser at han har vært ei sklirenne for sy­ting og kla­ging fra nord.

– Men det er his­to­rie­løst å hev­de at sa­me­ne ikke har vært ofre, på­pe­ker han over re­ke­smør­brø­det i stor­tings­re­stau­ran­ten. Den lune gub­ben med hvalrossbarten har ar­bei­det for NRK Sápmi si­den 1972, fra 1983 som TV-med­ar­bei­der.

Hans eget liv er et styk­ke samehistorie. Johs. ble ikke født med sølv­skje i hån­den, det var tran­ge kår i Tana­da­len på 1950-tal­let. For­norsk­nin­gen var bru­tal, og skap­te så visst ofre.

Adop­tert

Som to-tre­åring ble Johs. adop­tert av et ens­lig par i Valjok. Det var kjær­lig­het i hjem­met.

Sko­len var ikke like varm og roms­lig.

– Jeg ble sendt på in­ter­nat. Og det var vel først i tred­je el­ler fjer­de klas­se at jeg skjøn­te noen av de nor­ske or­de­ne i sal­me­san­gen. Læ­re­ren snak­ket om ba­na­ner, ap­pel­si­ner og tog. Hva var det?

Eld­re ele­ver kun­ne låse Johs inne i kles­skap i ti­me­vis. Hvis han gråt og kla­get, van­ket det ju­ling. En tøff sko­le.

– Jeg ut­vik­let en klaus­tro­fo­bi som ennå pla­ger meg, for­tel­ler Johs.

Han fikk ald­ri un­der­vis­ning på sitt eget språk. Men folkehøgskolen i Ka­ras­jok, dre­vet av sam­emi­sjo­nen, var et driv­hus for sa­misk be­visst­gjø­ring. Der fikk ele­ve­ne lære ør­li­te om sa­misk his­to­rie og kul­tur.

– Man­ge opp­lev­de det som en skam å være same, folk vil­le ikke ved­kjen­ne seg sin egen iden­ti­tet. Folkehøgskolen ga meg en enorm styr­ke, for­tel­ler Johs.

Ikke «ettårskalv» hele li­vet

Tid­lig på 1970-tal­let pre­sen­ter­te myn­dig­he­te­ne de mest om­fat­ten­de pla­ner om vann­kraft­ut­byg­ging i Alta, Kau­to­kei­no og Ka­ras­jok. Johs ble en ak­ti­vist, sam­men med man­ge and­re unge.

Han tok so­sio­nom­ut­dan­ning og end­te opp som so­si­al­sjef i Kau­to­kei­no, før jour­na­li­stik­ken grep ta­ket og ald­ri slapp. For den unge jour­na­list­spi­ren var det litt plag­somt å hete Kal­ve­mo, som ikke er noe sa­misk navn.

Kal­ve­mo var et navn for­eld­re­ne tok for­di nor­ske myn­dig­he­ter krev­de at alle som skul­le eie jord i Finn­mark, måt­te ha nor­ske navn. I Valjok het slek­te­ne Skog­lund, Krogmo, Ul­ve­nes …

– Jeg vur­der­te å ta et­ter­nav­net Cierpmatguolba – der ettårskalvene bei­ter. Kal­ve­mo kom­mer nok der­fra. Men da en kol­le­ga inn­vend­te at jeg ikke kun­ne gå som «ettårskalv» hele li­vet, nøy­de jeg meg med Kal­ve­mo, hum­rer han.

Ad­var­sel fra NRK-sje­fen

NRK-sjef Tor­olf Els­ter åp­net sa­me­ra­dio­en med al­vors­ord, og ba om at den ikke måt­te bli en kampradio.

– Var det van­ske­lig å leg­ge bort ak­ti­vis­ten i deg?

– Alt­så, det ble be­gått mye urett. Det var le­gi­timt å ta opp sli­ke sa­ker, det skul­le bare mang­le. Jeg så nor­ske jour­na­lis­ter som dek­ket kon­flik­ten med Is­land om smutt­hul­let.

– Inn­sla­ge­ne var sett fra norsk stå­sted, de kun­ne ose av pat­rio­tis­me. Samtidig måt­te vi trå var­somt. Sa­me­ne er så få, det var ald­ri langt til en venn, nabo, en on­kel el­ler ei tan­te, sier Johs. Han dek­ket Alta-kon­flik­ten og har sei­ne­re hørt at han knapt had­de trengt mik­ro­fon da han rap­por­ter­te live den is­kal­de mor­ge­nen po­li­ti­styr­ke­ne slo til mot len­ke­gjen­gen i Stil­la.

– Så jeg var nok en­ga­sjert, med­gir han.

Sei­ne­re vil­le Kring­kas­tings­rå­det ha over­satt alle sa­me­ra­dio­ens inn­slag. De man­ge små­re­dak­tø­re­ne i rå­det fant in­gen å be­brei­de.

Over­vå­ket fra 1975

Alta-kon­flik­ten åp­net også et an­net vin­du for Johs. Han så inn i en luk­ket ver­den med mis­til­lit og over­vå­king.

– Jeg ble over­vå­ket, mens norsk NRK-jour­na­lis­ter som Jan Riise Pe­der­sen og av­dø­de Ter­je Dal­by ble spurt om å ta opp­drag for over­vå­kings­po­li­ti­et (de av­slo). Hvis jeg gikk i pesk, det var jo fryk­te­lig kaldt, ble jeg tatt som de­mon­strant.

– Sei­ne­re har jeg fått map­pa mi, og det fram­går at jeg ble over­vå­ket fra 1975 til 1992. SVs Olav Gun­nar Bal­lo spur­te jus­tis­mi­nis­te­ren i Stor­tin­get om vi ble over­vå­ket på grunn av et­ni­si­tet. Da­væ­ren­de jus­tis­mi­nis­ter Odd Ei­nar Dørum, som jeg for øv­rig stu­der­te sam­men med på so­si­al­sko­len i Trond­heim, svar­te at in­gen i Nord-Nor­ge ble over­vå­ket for­di de var sa­mer el­ler jour­na­lis­ter. Hvor­for ble jeg li­ke­vel fulgt så tett av frem­me­de øyne, var jeg en fare for ri­kets sik­ker­het? spør Kal­ve­mo.

Fra and­re, som NRK-sjef Ei­nar Før­de, har han fått hon­nør for at han ga nor­ske se­ere og lyt­te­re en inn­blikk i ur­folks for­hold i det gam­le Sov­jet­unio­nen. Kal­ve­mo var en av de før­s­te som rap­por­ter­te fra vid­der og fjell, ikke bare fra Mos­kvas ga­ter hos den mek­ti­ge og fryk­te­de nabo i øst.

– Ikke mik­ro­fon­sta­tiv

All­si­dig­het er hans va­re­mer­ke. For få uker si­den dek­ker han kort­ba­ne-VM i svøm­ming i Du­bai. I tre pe­rio­der har han sit­tet i NJs lands­sty­re. Han var med på å stif­te Ba­rents Pres­se.

– Jeg fø­ler mer hjem­me blant Ba­rents-jour­na­lis­ter enn ho­ved­stads­pres­sen, sier han.

Sa­me­fol­ket og Nord­ka­lot­ten er hans hjer­te og hjem. Johs. kjen­ner alle som kan kry­pe og gå i sa­me­land, man­ge av dem har han tatt en øl med i sei­ne nat­te­ti­mer. Så har han ris­tet av seg mug­get med en lang svøm­me­tur, og tatt fram mik­ro­fo­nen igjen.

– Din lo­ja­li­tet lig­ger hos sa­me­ne, er det van­ske­lig å være kri­tisk mot eget folk?

– I den tid­li­ge fa­sen var de sa­mis­ke sam­funn sva­ke og sår­ba­re. Vi måt­te være for­sik­ti­ge. Kli­ent­gjø­ring av sa­me­ne har en his­to­risk for­kla­ring. Men vi drev ikke mi­sjo­ne­ring. Når vi tok opp ube­ha­ge­li­ge sa­ker for noen år si­den, hend­te det at noen sa­mer slut­tet å hil­se på meg. De for­ven­tet at vi skul­le være mik­ro­fon­sta­ti­vet, ikke ret­te kri­tis­ke spørs­mål. I dag er det an­ner­le­des. Sa­me­ne har styr­ke og in­te­gri­tet, selv­til­lit og au­to­ri­tet. Hvis ikke vi jour­na­lis­ter føl­ger ut­vik­lin­gen med kri­tis­ke blikk, gjør vi det sa­mis­ke sam­fun­net en bjør­ne­tje­nes­te, sier Johs. Kal­ve­mo.

Nå run­der han snart 62 år og skal ta NRKs pensjonistkurs. De sis­te seks-sju åre­ne har han ar­bei­det ved NRK Sápmis kon­tor i Oslo, nes­te år bæ­rer det nord­over igjern, kan­skje hjem til røt­te­ne i Valjok.

Spis­se al­bu­er ikke all­tid best

– Du har noen sa­ker som du hus­ker bed­re enn and­re, er det de sto­re, dra­ma­ti­ske hen­del­se­ne med sul­te­streik og for­søk på bru­spreng­ning, el­ler …

– Jeg vil hel­ler trek­ke fram var­me mø­ter med per­son­lig­he­ter. Man­ge eld­re er skatt­kis­ter for jour­na­lis­ter. Men de åp­ner seg ikke bare du knip­per i fing­re­ne. Jeg hus­ker en gam­mel rein­drifts­sa­me, han had­de spe­si­el­le egen­ska­per. Men jeg kun­ne ikke spør­re di­rek­te, er du sja­man? Jeg tok en om­vei og nevn­te at det er visst fle­re enn dag un­der pes­ken? Plut­se­lig åp­net han seg og for­tal­te fan­tas­tis­ke his­to­ri­er, som selv ikke hans nær­mes­te kjen­te til.

Jour­na­lis­ter må ikke bare ha spis­se al­bu­er, litt yd­myk­het, re­spekt og god tid er også vik­tig, sier Johs Kal­ve­mo.

Han hil­ser på høy og lav i vand­re­hal­len, klap­per en gra­vid Hel­ga Pe­der­sen på ma­gen mens en hek­tisk Jo­nas Gahr Stø­re sen­der et smil i for­bi­far­ten. Johs. sier at sa­me­ne har opp­nådd utro­lig mye, han er glad og stolt over å ha fått være med på sei­la­sen.

Han var en av tre i sa­me­ra­dio­en på 70-tal­let, i dag er han en blant nær­me­re hund­re an­sat­te i NRK Sápmi.

– Men sei­nest i fjor opp­lev­de min sønn ube­hag da han gikk i sa­me­kof­te på 17. mai i Oslo.

– Han fikk slengt ukvems­ord et­ter seg, han hør­te på dia­lek­ten at his­sig­prop­pe­ne kom nord­fra. Vi har fort­satt en jobb å gjø­re.