– I mange av sine TV-dokumentarer plasserer Johs. Kalvemo samene i en offerrolle, mener finsk-samiske Anne Kirste Aikio, som har skrevet mastergradsoppgave om Kalvemos TV-journalistikk gjennom 30 år.
Johs. Kalvemo avviser at han har vært ei sklirenne for syting og klaging fra nord.
– Men det er historieløst å hevde at samene ikke har vært ofre, påpeker han over rekesmørbrødet i stortingsrestauranten. Den lune gubben med hvalrossbarten har arbeidet for NRK Sápmi siden 1972, fra 1983 som TV-medarbeider.
Hans eget liv er et stykke samehistorie. Johs. ble ikke født med sølvskje i hånden, det var trange kår i Tanadalen på 1950-tallet. Fornorskningen var brutal, og skapte så visst ofre.
Adoptert
Som to-treåring ble Johs. adoptert av et enslig par i Valjok. Det var kjærlighet i hjemmet.
Skolen var ikke like varm og romslig.
– Jeg ble sendt på internat. Og det var vel først i tredje eller fjerde klasse at jeg skjønte noen av de norske ordene i salmesangen. Læreren snakket om bananer, appelsiner og tog. Hva var det?
Eldre elever kunne låse Johs inne i klesskap i timevis. Hvis han gråt og klaget, vanket det juling. En tøff skole.
– Jeg utviklet en klaustrofobi som ennå plager meg, forteller Johs.
Han fikk aldri undervisning på sitt eget språk. Men folkehøgskolen i Karasjok, drevet av samemisjonen, var et drivhus for samisk bevisstgjøring. Der fikk elevene lære ørlite om samisk historie og kultur.
– Mange opplevde det som en skam å være same, folk ville ikke vedkjenne seg sin egen identitet. Folkehøgskolen ga meg en enorm styrke, forteller Johs.
Ikke «ettårskalv» hele livet
Tidlig på 1970-tallet presenterte myndighetene de mest omfattende planer om vannkraftutbygging i Alta, Kautokeino og Karasjok. Johs ble en aktivist, sammen med mange andre unge.
Han tok sosionomutdanning og endte opp som sosialsjef i Kautokeino, før journalistikken grep taket og aldri slapp. For den unge journalistspiren var det litt plagsomt å hete Kalvemo, som ikke er noe samisk navn.
Kalvemo var et navn foreldrene tok fordi norske myndigheter krevde at alle som skulle eie jord i Finnmark, måtte ha norske navn. I Valjok het slektene Skoglund, Krogmo, Ulvenes …
– Jeg vurderte å ta etternavnet Cierpmatguolba – der ettårskalvene beiter. Kalvemo kommer nok derfra. Men da en kollega innvendte at jeg ikke kunne gå som «ettårskalv» hele livet, nøyde jeg meg med Kalvemo, humrer han.
Advarsel fra NRK-sjefen
NRK-sjef Torolf Elster åpnet sameradioen med alvorsord, og ba om at den ikke måtte bli en kampradio.
– Var det vanskelig å legge bort aktivisten i deg?
– Altså, det ble begått mye urett. Det var legitimt å ta opp slike saker, det skulle bare mangle. Jeg så norske journalister som dekket konflikten med Island om smutthullet.
– Innslagene var sett fra norsk ståsted, de kunne ose av patriotisme. Samtidig måtte vi trå varsomt. Samene er så få, det var aldri langt til en venn, nabo, en onkel eller ei tante, sier Johs. Han dekket Alta-konflikten og har seinere hørt at han knapt hadde trengt mikrofon da han rapporterte live den iskalde morgenen politistyrkene slo til mot lenkegjengen i Stilla.
– Så jeg var nok engasjert, medgir han.
Seinere ville Kringkastingsrådet ha oversatt alle sameradioens innslag. De mange småredaktørene i rådet fant ingen å bebreide.
Overvåket fra 1975
Alta-konflikten åpnet også et annet vindu for Johs. Han så inn i en lukket verden med mistillit og overvåking.
– Jeg ble overvåket, mens norsk NRK-journalister som Jan Riise Pedersen og avdøde Terje Dalby ble spurt om å ta oppdrag for overvåkingspolitiet (de avslo). Hvis jeg gikk i pesk, det var jo fryktelig kaldt, ble jeg tatt som demonstrant.
– Seinere har jeg fått mappa mi, og det framgår at jeg ble overvåket fra 1975 til 1992. SVs Olav Gunnar Ballo spurte justisministeren i Stortinget om vi ble overvåket på grunn av etnisitet. Daværende justisminister Odd Einar Dørum, som jeg for øvrig studerte sammen med på sosialskolen i Trondheim, svarte at ingen i Nord-Norge ble overvåket fordi de var samer eller journalister. Hvorfor ble jeg likevel fulgt så tett av fremmede øyne, var jeg en fare for rikets sikkerhet? spør Kalvemo.
Fra andre, som NRK-sjef Einar Førde, har han fått honnør for at han ga norske seere og lyttere en innblikk i urfolks forhold i det gamle Sovjetunionen. Kalvemo var en av de første som rapporterte fra vidder og fjell, ikke bare fra Moskvas gater hos den mektige og fryktede nabo i øst.
– Ikke mikrofonstativ
Allsidighet er hans varemerke. For få uker siden dekker han kortbane-VM i svømming i Dubai. I tre perioder har han sittet i NJs landsstyre. Han var med på å stifte Barents Presse.
– Jeg føler mer hjemme blant Barents-journalister enn hovedstadspressen, sier han.
Samefolket og Nordkalotten er hans hjerte og hjem. Johs. kjenner alle som kan krype og gå i sameland, mange av dem har han tatt en øl med i seine nattetimer. Så har han ristet av seg mugget med en lang svømmetur, og tatt fram mikrofonen igjen.
– Din lojalitet ligger hos samene, er det vanskelig å være kritisk mot eget folk?
– I den tidlige fasen var de samiske samfunn svake og sårbare. Vi måtte være forsiktige. Klientgjøring av samene har en historisk forklaring. Men vi drev ikke misjonering. Når vi tok opp ubehagelige saker for noen år siden, hendte det at noen samer sluttet å hilse på meg. De forventet at vi skulle være mikrofonstativet, ikke rette kritiske spørsmål. I dag er det annerledes. Samene har styrke og integritet, selvtillit og autoritet. Hvis ikke vi journalister følger utviklingen med kritiske blikk, gjør vi det samiske samfunnet en bjørnetjeneste, sier Johs. Kalvemo.
Nå runder han snart 62 år og skal ta NRKs pensjonistkurs. De siste seks-sju årene har han arbeidet ved NRK Sápmis kontor i Oslo, neste år bærer det nordover igjern, kanskje hjem til røttene i Valjok.
Spisse albuer ikke alltid best
– Du har noen saker som du husker bedre enn andre, er det de store, dramatiske hendelsene med sultestreik og forsøk på brusprengning, eller …
– Jeg vil heller trekke fram varme møter med personligheter. Mange eldre er skattkister for journalister. Men de åpner seg ikke bare du knipper i fingrene. Jeg husker en gammel reindriftssame, han hadde spesielle egenskaper. Men jeg kunne ikke spørre direkte, er du sjaman? Jeg tok en omvei og nevnte at det er visst flere enn dag under pesken? Plutselig åpnet han seg og fortalte fantastiske historier, som selv ikke hans nærmeste kjente til.
Journalister må ikke bare ha spisse albuer, litt ydmykhet, respekt og god tid er også viktig, sier Johs Kalvemo.
Han hilser på høy og lav i vandrehallen, klapper en gravid Helga Pedersen på magen mens en hektisk Jonas Gahr Støre sender et smil i forbifarten. Johs. sier at samene har oppnådd utrolig mye, han er glad og stolt over å ha fått være med på seilasen.
Han var en av tre i sameradioen på 70-tallet, i dag er han en blant nærmere hundre ansatte i NRK Sápmi.
– Men seinest i fjor opplevde min sønn ubehag da han gikk i samekofte på 17. mai i Oslo.
– Han fikk slengt ukvemsord etter seg, han hørte på dialekten at hissigproppene kom nordfra. Vi har fortsatt en jobb å gjøre.
