Nyhetsloggen
• Navn: Ola Flyum
• Jobb: Forfatter og gravejournalist/regissør i Fenris Film
• Sak: Hatt regien for de to NRK Brennpunkt-dokumentarene om Bosnia-krigen «Byen som kunne ofres» og «Sporene fra Sarajevo». Programmene har vakt stor debatt i norske medier.
– Krigen på Balkan har vært omhyggelig dekket helt siden den eksploderte tidlig på 1990-tallet. Hva er grunnen til at dere ønsket å gå inn i konflikten igjen og lage to nye dokumentarer om Bosnia-krigen?
– Det skrives fortsatt bøker om annen verdenskrig, og på samme måte som der, dukker det stadig opp nye kilder med ny informasjon om Balkan-krigen. Under arbeidet med Brennpunkt og BBC-dokumentaren «Våre venners løgner» (2001), om de hemmelige våpendroppene utenfor den norske FN-basen i den bosniske byen Tuzla, oppdaget vi at mange bosniere var rasende på egen ledelse. Vi ble overrasket over de sterke beskyldningene om at president Izetbegovic hadde ofret og sviktet Srebrenica.
Den gangen kunne vi bare presentere en liten flik av det vi da fikk vite, men informasjonen vi fikk trigget oss. Vi skjønte at det lå mye mer stoff der og hadde lyst til å se nærmere på spørsmålene rundt de bosniske ledernes spill om Srebrenica og al Qaidas rolle i Bosnia-krigen. Hva var underrapportert og hvilken betydning hadde det?
– De to Bosnia-programmene er et samarbeidsprosjekt mellom norske Fenris Film og amerikanske, britiske og ikke minst to bosniske journalister. Hvordan er arbeidet blitt organisert?
– Det er stort sett samme crew som på «Våre venners løgner», og med folk med base ulike steder er Skype og nettet viktige verktøy for å kunne kommunisere. I en så stor gruppe med ulik kulturell bakgrunn vil det i tillegg alltid være diskusjoner om vinkling og hva av den informasjonen vi avdekker som faktisk er interessant. For å komme i mål med et prosjekt som dette har det derfor vært viktig at vi har kunnet være fullstendig åpne overfor hverandre. Et samarbeid som dette handler mye om tillit.
Under selve arbeidet med programmene, som totalt strakte seg over fire år, er det også blitt drukket uendelige mange kopper kaffe med folk i Bosnia. Krigen er fortsatt så ekstremt betent at kaffemøtene var nødvendig for å opparbeide den tilliten som trengtes for å kunne få fram informasjon.
– I den forbindelse, hva har vært de største journalistiske utfordringene under arbeidet med disse programmene?
– Siden krigen er så ekstremt politisert er det vanskelig å jobbe som vanlig nyhetsjournalist med dette temaet. Viser du det minste tegn til å være balansert ved å formidle informasjon som tidligere har vært underdekket, så blir du straks stemplet som gal og beskyldt for å ha en helt annen agenda enn den du egentlig har.
– Ekstra vanskelig har jo dette vært for våre to bosniske journalister, Esad Hecimovic og Mirsad Fazlic. I hjemlandet deres forventes det gjerne også av journalister at de tar stilling i konflikten, så når Hecimovic og Fazlic har forfektet sin uavhengighet og nøytralitet, har det ført til alvorlige trusler mot deres virksomhet.
– Resultatet av det nyanserte bildet du mener programmene formidler har i Norge ført til beskyldninger om historieforfalskning, ensidighet og at programmene svikter på helt grunnleggende journalistiske premisser. Hvordan oppleves en så hard kritikk?
– Under arbeidet med programmene snakket vi om at vi presenterer en annen virkelighet med en annen innfallsvinkel enn den offisielle versjonen, og at det ville vekke oppstyr – så overrasket er jeg ikke. Jeg tar til etterretning at noen er uenig med meg, men det ville vært meningsløst å la være å gå inn i denne betente materien bare av den grunn. Derimot synes jeg det er litt ille når det stilles spørsmål ved at vi ser på dette rent journalistisk. Min versjon av det som skjedde i Bosnia og Srebrenica er ikke den endelige versjonen, men den er en del av historien som bør fortelles.
Leif Gjerstad
