I helgen kritiserte kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende Pressens faglige utvalg (PFU) for å være på «ville veier».
– PFU er i ferd med å kvele norsk meningsjournalistikk. Og det var vel ikke meningen med pressens vaktbikkje? spør Sandvik retorisk i en kommentar.
Bakteppet for utspillet er at utvalget nylig har felt to meningsartikler.
• Stavanger Aftenblad er felt for brudd på den samtidige imøtegåelsesretten da avisen i januar trykket et leserinnlegg samtidig med en oppfølger på reportasjeplass. Fellelsen kom ifølge PFU fordi flere alvorlige beskyldninger får stå uimotsagt, særlig påstander om trusler.
• VG ble nylig felt for brudd på bestemmelsen om faktasjekk og kildebredde i en kommentar om parkeringsvakter i Oslo.
– Med PFU og leder Hilde Haugsgjerd er vi i øyeblikket på vei mot en tannløs prippen presse med de krenkede (og advokatene deres) i førersetet, konkluderer Sandvik på bakgrunn av sakene.
Nytt?
Overfor Journalisten utdyper redaktøren at hun mener forfatterne av meningsartikler har subjektive oppfatninger om fakta.
– Hvis PFU krever at de typer utsagn skal sjekkes og få samtidig imøtegåelse, begynner vi på en slippery slope. Det samme skjer i VG-saken, sier Sandvik.
«Slippery slope» er en type argumentasjon der man hevder at noe (B) vil skje fordi eller dersom man åpner for at noe annet (A) vil skje først.
Sandvik frykter særlig denne setningen fra PFUs uttalelse om Aftenbladet:
– Utvalget mener klager skulle vært konfrontert med alle sterke faktiske beskyldinger fremsatt i kronikken.
I innlegget skriver Sandvik at det særlig går feil fordi PFU slår fast at imøtegåelsesretten er sjangeruavhengig.
– Det tyder på at en ikke skiller mellom en kronikk, en kommentar, en meningsytring eller en nyhetsartikkel. Det representerer i så fall noe helt nytt i norsk mediehistorie, skriver Sandvik.
– Feil
Dette slår PFU-leder Hilde Haugsgjerd tilbake mot.
– Det er feil, sier Haugsgjerd.
– Hun er selv på ville veier og tar i bruk storslegga unødvendig.
PFU-lederen sier utvalget har forvaltet imøtegåelsesretten sjangeruavhengig i alle de ti årene hun har sittet der.
– Det har aldri vært meningen at meningsjournalistikk er fristilt fra presseetikken. På noen punkter er den annerledes, og det skal være stor takhøyde for å tillate karakteristikker og standpunkter. Men man kan ikke skrive hva man vil.
Tradisjon
Haugsgjerd viser til at den eldste avgjørelsen hun kjenner til om samtidig imøtegåelse i meningsjournalistikk er fra 1998. Da uttalte PFU at presseetiske regler også gjelder for leserinnlegg.
– Selv om det ikke kan stilles like strenge krav til kildekritikk og opplysningskontroll for leserbrev som for de artikler redaksjonen selv står bak, må det også for denne typen stoff foretas en nøye vurdering av hvilke påstander som fremmes, særlig når disse rettes mot navngitte personer, het det i saken hvor Selbyggen ble felt.
I Vær varsom-plakaten (VVP) heter det at «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».
Og ifølge en veileder fra Presseforbundet er denne retten «i utgangspunktet sjangeruavhengig», og det presiseres at det også gjelder leserbrev. Veilederen ble første gang utgitt i 2011 og er oppdatert årlig, senest i januar i år. Der heter det at imøtegåelsesretten kan oppfylles ved at sterke beskyldninger på meningsplass blir besvart på reportasjeplass.
Men Sandvik synes heller ikke noe særlig om dette.
– Det forutsetter at vi skal gi fra oss upublisert materiale, og det rokker ved et annet viktig prinsipp i Vær Varsom-plakaten. Det gir vi fra oss veldig sjelden. Upublisert materiale er upublisert materiale. Vi vet aldri når folk trekker uttalelser, sier Sandvik, og viser til et tenkt eksempel om at en forfatter av et leserinnlegg kan trekke uttalelser helt opp til deadline.
Tilsvar nok
Sandvik mener VVPs bestemmelse om tilsvar holder lenge.
– I en digital hverdag holder det lenge å publisere en leserkommentar på nett, og så kan den som blir angrepet følge opp med tilsvar der.
BT-redaktøren frykter en utvikling der en vanlig borger ikke kan få publisert kritikk av helsevesenet uten at helsedirektøren samtidig skal få svare. Sandvik viser også til praksisen om at det ikke er tillatt med hale, eller som det heter i VVP: «tilsvar og debattinnlegg skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk.»
Sandvik mener det kan utgjøre et demokratisk problem dersom meningsjournalistikk blir snevret inn. Og hun understreker at det ikke er reportasjer, men meningsjournalistikk hun frykter for.
– I subjektivt merkede sjangre er det også ulike subjektive oppfatninger av fakta.
Dårligere?
PFU-leder Haugsgjerd reagerer på argumentet om at redaksjonen ikke kan dele upublisert materiale.
– I all verdens rike. Dette handler ikke om det. Å verifisere faktiske påstander holder vi jo med på i nyhetsjournalistikken hele tiden.
– Men Sandvik peker på at det er forskjell på menings- og nyhetsjournalistikk?
– Selvsagt er det forskjell. Men det betyr ikke at meningsjournalistikken er fristilt kravene om faktasjekk og kontroll. Blir meningsjournalistikken dårligere av at den angrepne parten får komme til orde? spør Haugsgjerd retorisk.
Hun viser at PFU har forvaltet imøtegåelsesretten sjangeruavhengig i alle de ti årene hun har sittet i utvalget.
Haugsgjerd sier også at det ikke er nødvendig å dele upublisert materiale, men at det holder å gjengi meningsinnholdet i påstander den som angripes kan svare på.
