– Presseetikk er en bremse

Uttalelsen stammer egentlig fra en av Oltedals tidligere NRK-kolleger, men ble brukt av Oltedal for å beskrive holdningen til etikk blant journalister, på et seminar om presseetikkens blinde flekker ved Høyskolen i Oslo fredag. Og selv om den tidligere NRK-veteranen og nåværende høgskolelektor ved journalistutdanninga ikke pekte på konkrete «blinde flekker» var hun kritisk til den etikkforståelsen som praktiseres i mange redaksjoner.

– Innimellom kan man få inntrykk av at etikkforståelse mest handler om det å følge regler og hvordan unngå å bli tatt. Men en PFU-frifinnelse er ikke det samme som at det er god etikk. Presseetikk handler om måten pressen bruker makta på, og om hvordan vi bruker vår makt i møtet med enkeltmennesket. Derfor er også etikken i de metodene som brukes før publisering, like viktig som etikken i det som blir publisert, sier Oltedal.

Hjernetom etikk

Også Paul Bjerke, stipendiat ved Høyskolen i Volda, stiller spørsmål ved hvordan etikk praktiseres i den journalistiske hverdagen.

– Presseetikken er basert på intuisjon og er noe som sitter i magen, ikke hjernen. Først kommer intuisjonen, og deretter finner journalisten en begrunnelse for hvorfor det skal være slik. Samtidig forhandles samfunnsoppdraget, det som skal legitimere vår eksistens, gjerne vekk mot andre interesser, enten dette skyldes ønsket stoffmiks, kommersielle krav eller noe helt annet. Pressen er en makt som i svært liten grad vil snakke om sin egen makt, hevder Bjerke som setter et skille mellom «profesjonell etikk» og «allmennetikk».

– Pressen har som en av sine oppgaver å plage andre, mens allmenheten ikke skal plage sin neste. Men også i presseetikken behandler vi kildene forskjellig, mellom hvem vi kan og hvem vi ikke kan såre. Derfor er folk som Tore Tønne, Gerd Liv Valla og hvite menn over 50 år – som meg – fritt vilt.

Pressen trenger kritikk

– Det er mye vi ser som vi ikke forholder oss til slik vi burde. Ofte kan vi være mer opptatt av innpakning enn av innhold. Pressen er blitt flinkere til å informere, også om ting som ingen trenger informasjon om, sier Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund.

Derfor mener han også at pressen trenger mer kritikk enn noen andre.

– Vi må være svært strenge med oss selv. For selvkritikk er en forutsetning for å kunne framstå som en troverdig kritiker, påpeker Kokkvold som mener PFU har en viktig funksjon her:

– PFU må være et klageorgan som sørger for at man har et best mulig redskap for klagerne. Samtidig må vi huske at ikke alle etiske spørsmål nødvendigvis hører hjemme hos PFU. En redaksjons valg av saker, vinkling, kilder og forståelsesramme handler om etikk, men faller utenfor den presseetiske debatten for PFU.

Journalister uten klassereise

NJ-leder Ann-Magrit Austenå sier at hun ikke kjenner seg helt igjen i forskernes virkelighetsbeskrivelse av journalister, og avviser at presseetikken har blinde flekker.

– Derimot kan vi på noen felt være svaksynte. Ikke minst gjelder dette den kulturelle dialogen med og forståelsen av enkelte grupperinger i samfunnet. Generelt er journalisters bevissthet om klasser for liten, fordi det er så få av oss som selv faktisk har foretatt klassereisen, sier Austenå.