Hvordan velges Årets Bilde? Vi fikk være med på litt av juryeringen

Det er mørkt i klasserommet i Pilestredet når Journalisten så forsiktig som mulig lister seg inn. I alt er det ni mennesker der. Fire av dem er årets jury til det prestisjefylte Årets Bilde. Hvem som sitter i denne juryen varierer fra år til år. To etasjer under sitter fire andre og vurderer video, men dem skal vi besøke litt senere.

Denne lørdagen i midten av januar har Journalisten fått lov til å være flue på veggen i juryarbeidet en kort stund. Når vi møter opp har de to juryene allerede vært i sving i mer enn fem timer. Nå begynner de i stillbilde-juryen virkelig å bli varme på hverandre. Eller kanskje er det kaffen. Lukten av enhver redaksjons favorittdrikk ligger som tjukk tåke.

Bortsett fra summingen fra prosjektoren i taket og litt sesongsnufsing her og der, er det helt stille i rommet. Noen sitter framoverlent med hodet støttet opp av hånden, andre tilbakelent med hendene bak hodet. En med føttene på bordkanten. Alle følger de intenst med på lerretet der bildene sklir over. Tre sekunder er viet hvert bilde.

Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

Galt uansett valg

Det kunne vært et pokerspill. Journalisten lister seg forsiktig fram for å se ansiktene til juryen. Ingen gir særlig uttrykk når bildene presenteres for første gang.

– Det er sykt mange bilder, sier en.

Omtrent 3.500 bilder er sendt inn. Det er omtrent på nivå med de siste årene. Når vi er på besøk har de gjort unna rundt en fjerdedel. Lørdagen blir lang.

– Kan vi ikke bare ta de tre første. Det blir jo galt uansett hva vi velger.

I den korte pausen før første utvelgelse spørres det retorisk om hva som gjør et godt portrett. Er det bildet med miljø rundt personen, eller skal alt renskes bort?

Noe av den mørkbrente lukten er luftet ut i vinterkulden og juryen skal begynne å velge ut bilder som skal få være med videre i vurdering av finaleplass og mulig pris. Det går en stund før noen sier noe, men så sier de en etter en ja. Før det igjen går en stund. Mange av bildene som ikke får så mye som et knyst er flotte bilder. De har stoppeffekt. De ville fått mang en redaktør til å smile. Så hva er det de ser etter? Lys. Komposisjon. Eller selve objektet. Tre sekunder per bilde. Noen litt lenger.

– Ja, er du vill, sier et av medlemmene til ett bilde.

– Det er også sendt inn i en annen klasse.

– Men diskvalifiserer det?

– Er de helt like?

– Ikke helt, svarer sekretariatet.

Dette har noe å si for hvordan bildet skal vurderes.

– Er dette en serie?

– Ja, men halvveis bryter det. Den var så i bra i begynnelsen.

– Kan det løftes ut? Er det greit at juryen redigerer serien?

– Er det óg en serie? Det er vakkert.

– Skal dere ha det med videre?

– Ja.

Bilder som skaper følelser

Når et par av bildene vises, humrer et av medlemmene. Mannen hennes er motivet i en av seriene.

– Hva er det dere ser på under utvelgelsen? Det var veldig få som kom videre. Gode bilder.

– Jeg tror det er bilder hvor man ikke nødvendigvis ser, men føler eller merker mennesket i bildet, forklarer juryleder Miriam Dalsgaard som til daglig er fotojournalist i danske Politiken.

– Nærvær og intimitet, legger BT-fotograf Håvard Bjelland til.

– Av alle bildene så er slik at det plutselig bare er deg og fotografiet, fortsetter Dalsgaard.

Etter den første eliminasjonsrunden sitter juryen igjen med færre enn 5 prosent av bildene.

Juryen forsvinner inn i en ny diskusjon om bildeseriene. Og deres kvaliteter. Hva er en serie, hva er ikke? Og i hvor stor grad kan de løfte ett bilde ut av en serie og i så måte redigere disse. Fra juryens bord påpekes det at som profesjonelle fotografer burde kandidatene kunne redigere serier. Men at det er få som gjør det.

– Det er ikke vårt mandat.

– Fotografen har gjort et redigeringsvalg når de har nominert arbeidene.

Litt for enkelt

Selv om det ikke er juryens mandat å redigere serier, understrekes det likevel at det er juryens oppgave å vise en vei inn i fotojournalistikken. Der har alle det samme mål. Styret forklarer at dersom juryen mener det er viktig for klassen, så kan de også løfte ut bilder av serier.

De fire er i gang med siste heat i utvelgelsen av bilder.

– Jeg kommer ikke til å slåss for at dette bildet skal vinne.

– Er det egentlig litt enkelt?

Fire motiver lyser fra lerretet. De er ikke rangert lørdag klokken 16.40. Det gjør juryen neste dag, slik at arbeidet ikke skal bli for utmattende.

– Dere er sykt effektive som klarer å holde munn på 30 gode bilder, kommer det fra sekretariatet.

– Og noen er det vanskelig å holde munnen på, suppleres det fra juryen.

Rediger reportasjene bedre

Juryleder Dalsgaard forteller bare dager før prisene skal deles ut at hun opplever at nivået var høyt blant de bildene som til slutt ble valgt ut for mulige priser. Mange av kandidatene brukte tradisjonelle fortellerteknikker, men noen pusjet grensene. En har fotografert ovenfra, andre med mobiltelefonen. Det synes hun er flott.

– Jeg synes også juryen fungerte godt sammen. Vi var enige om hva et godt fotografi er. Og diskusjonene gikk på innhold og historie fremfor smak. Og så kunne vi bruke god tid på diskutere. På den måten kom vi i dybden på hva vi mente om de forskjellige bildene.

Noen uenigheter var det i juryen, men slik skal det også være, mener jurylederen.

Dalsgaard mener det er viktig for redaksjonene å gi fotografene god tid også når de fotograferer innenlands, og viser blant annet til flyktningstrømmen.

– God fotojournalistikk tar tid. Ofte er det slik at når fotografene drar til utlandet så trenger man ikke alltid levere fortløpende. Kanskje får fotografen et par dager på seg, slik burde det også være når de fotograferer i hjemlandet. En god historie blir ikke laget på et par timer.

Jurylederen understreker også viktigheten av at fotografene arbeider med å redigere reportasjeseriene sine godt. Ikke bare samle sammen et knippe bilder, men kanskje få andre til å gå gjennom dem.

– Ofte er man midt i prosjektet og blir litt blind på eget arbeid. Det kan da være en fordel å få andre fotografer til å se gjennom seriene for å gjøre dem bedre.

Ymse kvalitet

Journalisten blir geleidet to etasjer ned av leder Sveinung Uddu Ystad i Pressefotografenes klubb (PK). Til tredje etasje hvor videojuryen diskuterer hvilke som når opp. Men før vi går inn i klasserommet der juryen diskuterer engasjert, hva mener Ystad om årets innsendte arbeider?

I de tre årene Ystad har ledet PK har han vært bekymret for manglende hendelsesbilder blant bidragene. Det totale inntrykket fra årets bidrag er at det generelle nivået ikke er der det skal være.

– Det leveres for mye som er dårlig, sier han. – Med langtidsprosjekter arbeides det grundig, men på nyhetsplass og i sport har det ofte vært lavere nivå.

Det kan forklares med at det leveres inn lite i disse klassene og dermed også er mindre konkurranse. Ystad understreker at han opplever at vinnerbildene (intervjuet finner sted i underkant av to uker før prisutdelingen) ikke står tilbake for noe. Et annet utslag av at det ikke sendes inn mange bilder fra nyhetshendelser, er at det er veldig få overraskelser i materialet. Er det valg så dominerer det. Ystad mener det mangler vanlige mennesker og vanlige hendelser.

Hvordan dekke nyheter

Tilbake til høgskolen og Pilestredet i Oslo. Litt tidligere på året.

– Jeg synes ikke dette er god formidling av nyheter, sier et av medlemmene.

Spørsmålet om hva som er en nyhetsvideo sendes mellom de tre jurymedlemmene som er til stede. Jonas Brenna ligger syk hjemme, men kommer etter hvert til å delta over telefonen. Er det nyheter fordi det er kort? I diskusjonen slås det fast at grumsete bilder fra store hendelser kan ha nyhetsverdi.

Særlig er de opptatt av rapportering med patos og noe som minner om meninger fra journalisten.

– Nyheter formidles nesten alltid med en effekt. Men TV-folk er kanskje mer forsiktige med bruk av musikk fordi det kan oppleves som manipulerende av seerne.

Det er en tydelig uenighet i juryen mens Journalisten er til stede om akkurat dette. Da har de allerede vurdert bidrag i seks timer. I alt er det 120 nominerte bidrag. Noen i flere kategorier.

– Det er artig å se hvor enige vi er om mange av bidragene, men så veldig uenige på andre.

– Men hva sømmer seg? spør en av jurymedlemmene. En annen påpeker at det burde være klare kriterier i forkant.

– Men denne aktuelle passer ikke inn i denne kategorien.

– Du mener den burde være i en annen kategori?

– Ja. Den er sterkt fortalt. Den er bare i feil kategori.

Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

Vil ikke premiere

De fire kommer fram til at det i så fall må begrunnes hvorfor det aktuelle bidraget ikke når opp. For eksempel i en samlende begrunnelse for hver kategori. For å fortelle hva som passer inn eller ikke.

Juryen drøfter hvilke som skal komme på topp i den aktuelle kategorien som gjennomgås når Journalisten er innom.

– Jeg synes denne saken er god og konsekvent. Den er tydelig fortalt. Det er en god og sterk nyhet fortalt på en så nyskapende måte som mulig.

– Er det slik at det er den første og den andre? spør en kryptisk.

– Det lever jeg godt med.

– Da må vi finne en tredje om den aktuelle kandidaten faller utenfor.

– Men vi må heller ikke premiere bare for å premiere. Det er ikke slik at vi må ha en tredjeplass.

Eksklusivitet drøftes. Det samme gjør smukke bilder. For ikke å snakke om at de aktuelle reportasjene ikke er tradisjonelle reportasjer av typen man ser på Dagsrevyen, men er en flue på veggen-skildring. Og igjen oppstår uenigheten. Situasjonene er registrert, og noen ønsker ikke å premiere.

Journalisten trekker seg tilbake. Det er lørdag og klokken nærmer seg 17. Nesten fire timer til tar det før de fire i videojuryen kommer til enighet og leverer inn sine vinnere. Dagen etter blir også fotojuryen enig.

Langt fra topp til bunn

Noen uker etter at juryen har avsluttet arbeidet sitt spør vi juryleder Anders Birch i videojuryen om hvordan han likte de norske bidragene.

– Jeg opplever at nivået i Norge er ganske høyt, men det er langt fra toppen og ned til bunnen. Det var en hel del som var dårlig. Samtidig som det også var en del innslag og dokumentarer som var på et høyt nivå, skriver han i en epost.

Inntrykket er at video-nivået under Årets bilde er litt høyere enn det er i Danmark. Det kan også forklares med at det er sendt inn flere videobidrag i Norge enn Danmark.

– Og så tror jeg at video har større fokus blant fotografer i Norge enn i Danmark.

Han mener at de gode videoproduksjonene i Norge er estetisk gode, og til dels eksperimenterende. Han mener å merke at video er et nytt medium for mange fotografer. Som i Danmark er det for lite fokus på selve historien.

– Mange lager video på samme måte som de fotograferer, med vakre velkomponerte fragmenter fremfor å tenke på struktur og oppbygging.

Birch forteller at de for det meste var enige om hvilke produksjoner som skulle premieres. Men i enkelte tilfeller handlet diskusjonen om hvilke plasser de enkelte skulle på.

Og så var det uenigheten i nyhetskategorien.

– Hvor personlig kan et nyhetsinnslag være? Må man bruke for eksempel følelsesladet speak og musikk? I dette tilfellet var vi uenige om hva vi skulle sette høyest, det visuelle uttrykket eller viktigheten i historien.

Etter intervjuet fant sted vant Anders Birch sammen med Jakob Vølver årets lange innslag TV/web under danske Årets bilde.