Siv Dolmen liker best å fotografere helt vanlige mennesker

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Siv Dolmen er frilansfotograf.

Les alle morgenrutinene her

– Kaffe eller te?

– Begge. Jeg er en snobb på te, og siden de fleste kafeer ikke serverer Long Jing brygget ved 75 grader, går det som regel i kaffe alle andre steder enn hjemme. Jeg tåler langt mere sur automatkaffe enn jeg tåler dårlig te.

– Hva har du på nattbordet?

– Seks gode romaner jeg gleder meg til å lese, er halvveis i den første. Og to lefsete lærebøker i russisk grammatikk. Språk er fint, åpner dører.

– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?

– Det er ikke så ofte jeg er på morgenmøter siden jeg jobber frilans. Tar som regel en god, lang scroll på Facebook på vei til kontoret – jeg finner at engasjerte kontakter linker til mye spennende jeg ellers ikke ville lest. Er også innom The Guardian, Aftenposten, Klassekampen og NRK.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Klarer ikke velge én. “Abort avkriminalisert i El Salvador”. “NRA oppløst: Slik innså våpenlobbyen sin egen uaktsomhet“. “Verdens ledere igangsetter akutttiltak for å redde klimaet NÅ!”, “Fred i Syria”. “Fred i Jemen”. Jeg antar disse forventningene er naive og store. Det er synd.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Overalt? Mennesker jeg møter, steder jeg er, ting jeg går forbi, sosiale medier, andre medier.

– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å portrettere og hvorfor?

– Jeg er ikke så veldig glad i å portrettere gjennomfotograferte og kjente mennesker. Tror den jeg har mest lyst til å portrettere er en helt vanlig person som jeg enda ikke har truffet. Og at jeg blir slått av en enorm lengsel etter å gjøre det når jeg møter vedkommende for første gang. Det kan være hvem som helst egentlig. Jeg blir stadig forundret og glad over hvor mange fascinerende mennesker med gode historier og fine engasjement som fins der ute, bare man begynner å snakke med folk.

– Hvilket spørsmål er det viktigste for en fotograf?

– Hvem burde jeg egentlig fotografere til denne saken? Politikeren som snakker, eller personen som omfattes av politikken? Og i noen situasjoner: «Kan jeg bli med deg hjem?»

– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?

– Kameraet mitt, entusiasme og nysgjerrighet. Og jeg hadde aldri klart meg uten min lille sorte Moleskine-almanakk. Frilanslivet, hvor man skal sjonglere fjorten oppdragsgivere og deadlines samtidig, er kaotisk og uoversiktelig. Alt blir skrevet ned med fargekoder, piler og utropstegn.

– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?

– Fotojournaliststudenten Lukas Kreibigs kjempefine fotoreportasje fra det lille lokalsamfunnet i Uummannaq på Grønland. Jeg er glad i godt gjennomførte skildringer av småsamfunn der fotografen har dratt, blitt værende, ventet.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– At de bruker mye av ressursene sine på å springe i flokk hver gang politikere kaller inn til pressekonferanser. Jeg er også oppgitt over at mellomledere og desksjefer ikke ser at foto kan være like ladet med intensjon som tekst. Aviser ville ikke med stødig samvittighet satt en pressemelding på trykk og kalt det en journalistisk sak. Men kommunikasjonsrådgiveres pene pressebilder fra forsvaret, oljeselskaper og organisasjoner plasseres stadig på trykk ved siden av journalistisk tekst uten at det virker som om avisene reflekterer spesielt mye over at det skurrer.

– Hva blir viktig for utførelsen av fotografyrket framover?

– Avisene må fortsette å se verdien av foto, og at det trengs gode fotografer for å gjøre dette arbeidet. Færre bilder av talking heads og pressekonferanser.

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?

– Økonomi til å drive ansvarlig.

– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Annemor Larsens bilde av tre mennesker på vei opp i et tre på landsbygda i Nord-Korea. Er det lek? Er det på jakt etter noe å spise? Serien bildet er hentet fra viser vakre, men grå og triste landskaper. Jeg har sittet lenge og sett på den.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Kjæresten min mener jeg er fullstendig mobilavhengig. Det stemmer nok, og jeg er ikke helt komfortabel med det.

– Når logger du av for kvelden?

– Ti minutt før jeg skal legge meg.