VG, NRK, Aftenposten og Dagens Næringsliv. Siden SKUP-prisen ble innstiftet i 1991 har vinneren av den gjeve graveprisen med få unntak hørt hjemme i et av disse mediene. Sosiolog og medieforsker Jan Fredrik Hovden tviler ikke på at prisvinnerne er dyktige journalister som fortjener en påskjønnelse, men mener samtidig om at både SKUP-prisen og Den Store Journalistprisen (DSJ) er «makthavernes» måte å definere hva som er «god og ekte» journalistikk på. Og dermed beholde sin sosiale status i det journalistiske hierarkiet.
– Journalistpriser har skjulte funksjoner, i tillegg til det mer opplagte å skulle feire en flink kollega. Slike utdelinger opphøyer ikke bare den utvalgte journalisten, men er like mye en feiring av juryens rett til å definere hva som er god journalistikk. Priser framstår som en symbolsk grensedragning mellom den verdige og ekte journalistikken og de mer uverdige sjangerne, hevder Hovden.
Han presiserer at denne hegemonistiske holdningen ikke er spesiell for journalistikken, men noe som gjerne forekommer i alle bransjer med egne bransjepriser. Samtidig understreker han at han ikke tror at «journalisteliten» holder andre utenfor med viten og vilje.
– Det er ikke bevisst, men skyldes et ektefølt syn på at det man driver med selv er det som er ekte. Mye av dette har med historikk og indre maktforhold i bransjen å gjøre. Det er blant journalistikkens mektige at jurymedlemmer gjerne blir rekruttert, og når juryene ofte består av tidligere prisvinnere bidrar dette til en selvforsterkende effekt.
Pris for de privilegerte
I sin doktoravhandling om maktforhold og tankeforestillinger i norsk journalistikk, tar Hovden blant annet for seg journalistiske priser som uttrykk for indre maktforhold, og peker på at en pris som SKUP-prisen er en pris for de privilegerte journalistene og økonomisk sterke bedrifter.
– Prisen er rettet mot spesifikke grupper, og premierer journalistikk som krever store ressurser og mye tid. Selv om alle i teorien kan være med, så utelukker økonomien som regel de mindre redaksjonene. Sjansen for å bli hedret med en pris blir derfor så mye større dersom du jobber i en av de store redaksjonene, sier Hovden.
– Jeg ser poenget, men det er viktig å huske at SKUP-prisen først og fremst er en feiring av god journalistisk metode. Det gjør det mulig også for små redaksjoner å vinne, svarer SKUP-leder Håkon Haugsbø som til daglig jobber i NRKs Brennpunkt-redaksjon. Et program som med sine totalt ni SKUP-priser og diplomer er en av de virkelig store prisgrossistene i SKUP-sammenheng.
– Den tilsynelatende skjevheten sammenliknet med små redaksjoner, handler også om at de sender inn nokså få prosjekter til vurdering. Og en av grunnene til dette kan være at mens de store mediene satser mye på undersøkende journalistikk, så prioriterer regionale og lokale medier i større grad å bruke sine ressurser på en annen type journalistikk med mer fokus på lokalmiljøet, mener Haugsbø og tilføyer:
– Vi trenger en pris for undersøkende journalistikk, og jeg håper at SKUP-prisen mer inspirerer norske journalister i sitt arbeid enn at den skaper en avmaktsfølelse.
Mangler kultur
En av de mindre avisene med lang tradisjon for å være systemkritisk er Klassekampen. Men selv om den har hatt et klart mål om å avdekke og avsløre, har den så langt verken klart å sikre seg pris eller diplom på SKUP.
– Det er på en måte riktig at de store har ressurser som gjør det enklere for dem å sanke priser. Men det er mulig også for aviser med små ressurser å drive med gravejournalistikk. Det handler mest om prioritering, mener Klassekampens sjefredaktør Bjørgulv Braanen.
At hans avis likevel ikke har klart å nå opp i det gode selskap, tror han derfor ikke så mye skyldes størrelsen eller journalistene, som selve kulturen i avisen.
– Journalistene i Klassekampen er like flinke som i større redaksjoner, men vi har ikke kultur for å bruke den tida og de ressursene som trengs for større graveprosjekter. Jeg tror vi kanskje lar oss begrense litt vel mye i vår tankegang på dette området, sier Braanen.
Ingen vinnere fra ukepressen
Mens SKUP-prisen bare en gang er gått til et blad (Kapital og «Finance Credit»-saken i 2002), har Den Store Journalistprisen og dens forgjenger Narvesen-prisen i løpet av sine 53 år aldri gått til en journalist med tilhørighet i et ukeblad. Ei heller har noen sportsjournalist fått den, og de få vinnerne fra kulturjournalistenes rekker har uten unntak vært de med en kulturpolitisk kommentatorrolle.
– Den Store Journalistprisen er en hederspris, hvor man hedrer de kjente og synlige. Men det er de som sitter i juryen som definerer hva som er god journalistikk. Så selv om de sier at prisen går til allmenn journalistikk, så framhersker de et bestemt syn. I praksis er det en liten gruppe av journalister som påtvinger andre sitt syn, og ved å definere andre som lavverdige så skaffer de seg symbolsk makt, kommenterer Hovden.
Han får støtte av Bjørgulv Braanen på dette punktet.
– Den Store Journalistprisen har et litt sånn old boys-preg over seg. Der lukter det altfor lite bredt utsyn, og jeg er sjelden spent på hvem som får den, sier Braanen.
Priser skal stimulere
– Som jurymedlem ser du ikke Den Store Journalistprisen i et 50 års perspektiv. Jeg kan derfor ikke svare for det som har vært, men i dag er vi i hvert fall veldig bevisst på at det også utøves fremragende journalistikk utenfor Akersgata, møter Aftenbladet.no-redaktør Sven Egil Omdal kritikken med.
Han har tidligere sittet i SKUP-juryen og er i dag juryleder for Den Store Journalistprisen, og hevder at man nå bevisst prøver å utvide spekteret for sistnevnte pris. Den Store Journalistprisen skal bli både viktigere og bredere, sier Omdal. Han mener likevel kritikken mot «store medier-sentrering» og jurysammensetning blir mer interessant som observasjon enn relevant som kritikk.
– Prisen skal fungere som en stimulans til fremragende journalistikk. Og at det utføres mye glimrende journalistikk utenfor Akersgata er jeg ikke i tvil om, men det er likevel ikke unaturlig at prisen går til en som er synlig i mediebildet. Og når det faktisk er slik at alle følger med på det de store Oslo-redaksjonene gjør, mens få er observante på det som skjer utenfor Oslo, så vil dette også avspeile seg i fordelingen av priser, sier Omdal.
Han mener også Hovdens påstand om en skjev jurysammensetning blir noe misvisende.
– Et kriterium for å sitte i juryen som skal vurdere kandidater og plukke ut vinneren til Den Store Journalistprisen er at man skal ha god oversikt over norsk presse. Det betyr som regel folk som sitter i sentrale posisjoner.
DSJ i ubalanse
Ellen Arnstad, forlagsdirektør i Aller-gruppen og sjefredaktør i Henne, er derimot uenig i Omdals beskrivelse av situasjonen.
– Vi har et stort mediemangfold i Norge, men Den Store Journalistprisen er i noe ubalanse i forhold til dette og speiler ikke dette mangfoldet. Her snakker vi både om smakspoliti og en til dels arrogant viktighetsvurdering. Det er kritikkverdig, sier Arnstad.
Når det gjelder SKUP-prisen, innrømmer hun likevel at ukepressen har sovet litt i timen. Hun trekker fram KK-saken om «Bokhandleren i Kabul» som er en av få saker som er blitt sendt inn.
– Vi har tatt for lite initiativ i det henseende, men jeg tror det kan bli annerledes i fremtiden. For i dag ser vi at dagspressen tar etter ukepressen i valg av stoffområde, samtidig som ukepressen i større grad nærmer seg dagspressens aktualitetstenkning. Men det er ingen tvil om at de store journalistprisene har vært preget av en elitisering som er uheldig. Tenk for eksempel på all den helsejournalistikken ukepressen har drevet med i mer enn hundre år, og som aldri er blitt tilgodesett med noen pris, konkluderer Arnstad.
Menn og makt
Henne-redaktøren trekker også fram den store overvekten av mannlige prisvinnere (75 prosent av SKUP-vinnerne og 82 prosent av DSJ/Narvesen-prisvinnerne er menn) som et tydelig tegn på maktens hegemoni.
– Mennene har hatt maktposisjonene i norsk presse, og den store overvekten av mannlige prisvinnere underbygger poenget om at makta velger seg selv. Også når den skal feire seg selv.
– Alle bransjepriser har et element av å gi seg selv en klapp på skulderen, vedgår Sven Egil Omdal. Men Arnstads refleksjon rundt kjønnsbalansen syns han blir noe lettvint.
– Tallene gir uttrykk for et gjennomsnitt over tid. Og det er ikke så lenge siden kvinneandelen blant journalister bare var 25 prosent. Dessuten er Den Store Journalistprisen en sammenslåing og videreføring av Narvesen- og Hirschfeldt-prisen, og sistnevnte premierte i større grad journalistiske områder som den gang var mer kvinnedominert. Tar man med også Hirschfeldt-vinnerne i statistikken, tror jeg derfor kjønnsbalansen ville blitt noe bedre, uttaler Omdal.
Norsk Journalistlags leder Elin Floberghagen er mer opptatt av balansen i dag, enn forklaringer om hvorfor den har vært slik den var på et tidligere tidspunkt. Og her viser tallene for dette årtusenet at 33 prosent av SKUP-vinnerne er kvinner, mens bare én kvinne (Åsne Seierstad, i 2003) har mottatt Den Store Journalistprisen siden 2000. I samme periode har fem menn fått utmerkelsen.
– 40 prosent av NJ-medlemmene i dag er kvinner. Det burde vært avspeilt også i prisutdelingene. Men kanskje kan en av grunnene til lav andel priser til kvinner være den klassiske om den kvinnelige beskjedenheten. Kanskje vi er for beskjedne til å sende inn forslag til prisvurdering, lurer Floberghagen.
Flere priser
NJ-lederen mener ellers at det i prissammenheng fort kan bli litt feil med et for stort fokus på bare SKUP- og Den Store Journalistprisen.
– Det deles i Norge ut mange ulike priser for mange ulike typer journalistikk, samtidig som de fleste prisene har lokal forankring. Totalbildet blir derfor litt mer nyansert om man ser lenger enn til de to store nasjonale prisene, sier Floberghagen og tilføyer:
– Men Den Store Journalistprisen skal gå til en utøver av god journalistikk, og da er det viktig med en jury med bred sammensetning. I den forstand er Hovdens observasjon en viktig påminning om at man trekker inn flere journalistiske grupperinger i en slik sammenheng.
En «demokratisering» av prisene ved at det deles ut flere priser, er derimot ikke Sven Egil Omdal særlig begeistret for. Han mener at det allerede i dag er for mange priser som overlapper hverandre.
– Vi må passe oss så det ikke går inflasjon i antall priser, slik at de reduseres til deltakerpriser, sier Omdal. Mens Hovden peker på at en eventuell «journalist-Oscar» med mange kategorier muligens kunne reflektere mangfoldet i journalistikken bedre.
– Men en slik pris, hvor mange vil føle at den «ekte journalistikken» blir likestilt med eksempelvis kjendisjournalistikk, vil nok være vanskelig å svelge for mange, sier Hovden.
Omdal vil ikke ta stilling til om en kjendiskategori hører hjemme i journalistenes prisverden, men røper at han ikke er fremmed for tanken om å rydde litt i jungelen og skape en ny journalistisk prisstruktur.
– Det er godt mulig å tenke seg en norsk Pulitzer-variant, med priser for flere ulike kategorier. Og det er faktisk noe vi snart skal diskutere på et møte om Den Store Journalistprisen, forteller Omdal.
