Spørsmålet er ikke om han blir funnet skyldig

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

14. desember 1996 våknet jeg opp under pulten på kontoret mitt. Det var en lørdag. Kvelden før hadde det vært julebord i Bellonas daværende lokaler på Grünerløkka i Oslo. Uten å gå inn på detaljene rundt hvorfor jeg hadde valgt å sove der, var det akkurat denne dagen et lykketreff. 

For mens jeg hadde samlet krefter med vinterfrakken som provisorisk dyne, hadde Aleksandr Nikitin blitt sluppet fri fra varetekt i St. Petersburg etter å ha sittet ni måneder i en trang russisk fengselscelle.

På dette tidspunktet jobbet jeg som journalist i Bellona Magasin, og i løpet av kort tid fikk vi publisert den første saken på nett. Noe som krevde litt ekstra innsats tilbake i 1996; her måtte jeg få hjelp av noen som kunne html-koding. Men saken gikk ut, og snart ble det invitert til pressekonferanse i lokalene som noen timer tidligere hadde vært fylt opp av tomme flasker og fulle folk.

«Spionen» som gikk fri

Dette er noen år siden, såpass mange at enkelte lesere kanskje ikke var født, la meg derfor kort oppsummere Nikitin-saken:

Aleksandr Nikitin var en tidligere offiser i den russiske nordflåten. På midten av 90-tallet innledet han et samarbeid med Bellona, noe som resulterte i en stor rapport: «Den Russiske Nordflåten: Kilder til radioaktiv forurensing». Nikitin var en av tre forfattere. 

En av de andre forfatterne var for øvrig Thomas Nilsen, som i dag er ansvarlig redaktør for nettavisen Barents Observer. 

Det var informasjons­innhentingen til denne rapporten, en rapport som ble publisert høsten 1996 (mens Nikitin satt fengslet), som var bakgrunnen for arrestasjonen og anklagene om spionasje. 

Arbeidet Nikitin og de andre Bellona-medarbeiderne holdt på med, var ikke journalistikk. Men det var likhetstrekk. De satte sammen informasjon fra åpne kilder – som de så publiserte. 

Risikerte dødsstraff

Siktelsen var alvorlig. Nikitin risikerte alt fra 12 års fengsel til dødsstraff. 

Men det som er spesielt med Nikitin-saken, er at det russiske sikkerhetspolitiet, FSB, tapte. Først i år 2000 ble det satt sluttstrek, da hadde saken to ganger vært innom russisk høyesterett. 

Dette er imidlertid unntaket. Blir du siktet for spionasje i Russland, så taper du. Helt uavhengig av skyldspørsmålet. 

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Forrige uke startet rettssaken mot Wall Street Journals Russland-korrespondent Evan Gershkovich. Også han anklages for spionasje. Bak lukkede dører i byen Jekaterinburg skulle påtalemyndigheten «bevise» at da Gershkovich var på reportasjereise i samme by i mars i fjor, var han egentlig på oppdrag for amerikansk etterretning.

Det er absolutt ingenting som tyder på at han var det. WSJ avviser dette kategorisk. Det samme gjør Gershkovich og amerikanske myndigheter. Mest sannsynlig kommer han likevel til å bli dømt. Kanskje får han så mye som 20 års fengsel. 

Forrige gang en amerikansk journalist ble arrestert og anklaget for spionasje i Russland, var i 1986. Under den kalde krigen. En annen tid, men kanskje likere enn vi ønsker at den skal være.

Russlands mål, da som nå, er å sende et tydelig signal til USA og alle andre. Og ikke minst slå fast at uavhengig og kritisk journalistikk ikke aksepteres. 

Russland før og nå

Ting har endret seg i Russland siden Nikitin ble arrestert i 1996. En endring er at FSB og de hemmelige tjenestene har fått mer makt, en maktposisjon flere fra det tidligere KGB følte at de hadde mistet under Boris Jeltsins presidenttid. 

Der Nikitin «slapp unna», skal det mye til for at noe tilsvarende skjer i dag. 

– 99 prosent av dem som blir tiltalt for spionasje, blir felt. Det er ekstremt uvanlig å bli frikjent. Sjansen for å få en rettferdig rettergang er ikke-eksisterende hvis det er staten som reiser tiltale, sier Carolina Vendil Pallin ved Totalförsvarets forskningsinstitut i Sverige til nyhetsbyrået TT.

Dette skjer parallelt med at det blir stadig mer krevende å produsere og få tilgang til uavhengig journalistikk i Russland.

I forrige uke ble det også kjent at Russland har svartelistet 81 europeiske medier. Blant disse er svenske SVT og SR – og danske Information og Berlingske. Mye kan tyde på at det er Russlands svar på at EU 17. mai blokkerte de tre russiske mediene Ria Novosti, Izvestia og Rossijskaja Gazeta. 

Hva svartelistingen betyr i praksis, utover at medienes nettsider ikke blir tilgjengelig i Russland uten å bruke vpn-løsninger, er litt uklart. I utgangspunktet fremstår det som at dette ikke rammer medienes mulighet til å jobbe i Russland, kun russernes mulighet til å lese mediene. 

Flere av mediene som nå er svartelistet, har allerede trukket sine korrespondenter ut av Russland. Blant annet Berlingske. Nye strenge lover som er innført etter angrepet på Ukraina sammen med Gershkovich-saken, er viktige årsaker til det. Noen har imidlertid blitt igjen.

Men også her skjer det nå innstramminger. I forrige uke kom også beskjeden om at russisk UD har bestemt at den siste korrespondenten til Østerrikes ORF må forlate landet. 

Skriver kritisk

Norge har i hovedsak sluppet unna. Et viktig unntak er tidligere nevnte Barents Observer, som i 2022 fikk brev fra den russiske Riksadvokaten om at nettavisen var forbudt i Russland (og allerede i 2019 ble avisen blokkert).

Både NRK og Aftenposten har valgt å beholde sine korrespondenter i Russland. 

Da Journalisten intervjuet Per Kristian Aale tidligere i år, Aftenpostens mann i Moskva, sa han blant annet: 

– Jeg driver ikke med selvsensur. Om du leser det jeg skriver, så skriver jeg kritisk. Det er en del kolleger som er mye mer forsiktig. 

Jeg har saksøkt staten. Kan jeg da dekke staten?

Han la til:

– Hvis jeg skal legge bånd på meg selv, kan jeg like godt la være. Da er det ingen vits i å være Moskva-korrespondent.  

Jeg lar meg stadig imponere av Aales artikler fra Russland, og risikoen han, NRKs Gro Holm og deres kolleger løper ved å lage kritisk journalistikk fra landet. Det blir stadig vanskeligere å vite hvor grensene går. Med et lovverk som forbyr mediene å omtale krigen i Ukraina som en krig, er det tilnærmet umulig å lage journalistikk som ikke kommer på kant med lovverket. 

Mer press

Nikitin hadde aldri sluppet ut uten internasjonalt press. Ikke minst fra EU. Krigen i Ukraina har gjort at makthaverne i Russland bryr seg lite om denne typen utspill fra EU og andre. Likevel er det viktig at det protesteres. 

Ledelsen i Wall Street Journal har uttrykt et ønske om at flere legger press på Russland. Og ikke minst at flere mediehus sier tydeligere ifra, og unngår journalistikk som på et konstruert vis forsøker å vise saken fra begge sider.

Det ligger i journalistikkens natur å være kritisk til all informasjon, inkludert uttalelser som kommer fra egne rekker. Likevel er det vanskelig å dekke en rettsprosess av dette slaget etter vestlige journalistiske idealer. 

«Å kalle det en rettssak er derfor urettferdig mot Evan og en fortsettelse av denne justismessige parodien som allerede har vart altfor lenge», skriver WSJs sjefredaktør Emma Tucker i en kommentar i egen avis. 

Hun fortsetter: 

«La oss være helt klare, igjen: Evan er en fast ansatt reporter i Wall Street Journal. Han var på oppdrag i Russland, hvor han var en akkreditert journalist. Men Kreml har slått hardt ned på uavhengig rapportering og i praksis gjort journalistikk til en forbrytelse.»

WSJ mener at med dette utgangspunktet bør rettssaken heller ikke dekkes som en ordinær rettssak, fordi dette er ingen legitim prosess. 

Putins klakører

I dagens situasjon er det kanskje naivt å tro at regimet i Russland bryr seg om protester utenfra. Ikke minst fra mediehus. 

Men vi trenger ikke å gjøre det enklere for Putin og hans klakører å slå ned på journalistikk – og mediene trenger heller ikke å bidra til å opprettholde Russlands illusjon om at rettssaken mot Gershkovich er en rettssak hvor dommerne faktisk kan fatte sine avgjørelser basert på eventuelle bevis som legges fram. 

– Det er sjelden at det gis ordre til en dommer, de vet bare hva som er riktig å gjøre, sier en russisk advokat til WSJ.

På et tidspunkt slipper Gershkovich ut. Trolig vil han heller ikke sone hele straffen. En avtale vil bli inngått med USA. Men uansett hvor lenge han må sone, om det så blir hele straffen, må vi trolig vente mye lenger før det igjen blir tilnærmet normale arbeidsvilkår for journalister i Russland.

 ***

I det jeg avslutter denne teksten kommer beskjeden om at neste rettsdag blir etter sommeren, nærmere bestemt 13. august. Farsen fortsetter. Forhåpentlig ikke for alltid.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Er det på tide å revurdere synet på salg av enkeltartikler?