Jeg har saksøkt staten. Kan jeg da dekke staten?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Hva kan journalister mene – og i hvilke settinger kan de mene noe? Er det én debatt vi aldri blir ferdig med i vår bransje, så er det akkurat den. Selv om temperaturen på debatten går litt opp og ned, er mitt inntrykk at den siste tiden har den mest gått opp.

Tidligere denne måneden inviterte NJ Oslo til debatt i Pressens hus. «Kan journalister egentlig mene noe?» var tema, og et panel med profilerte redaktører var invitert for å mene noe om akkurat det. 

Temperaturen var høy også denne dagen. Bokstavelig talt. Utenfor skinte sola på en mer eller mindre skyfri himmel, men det stoppet ikke folk fra å komme. Det tok ikke lang tid før arrangørene måtte fylle på med ekstra stoler i en allerede full sal. Selv har jeg aldri sett så mange unge journalister samlet på ett sted. Og dermed kanskje heller aldri følt meg mer middelaldrende. 

Begrenset frihet

– Hvis du er journalist, og ønsker å jobbe i et stort medium, så må du gi opp deler av ytringsfriheten, sa TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække innledningsvis.

Kyrre Nakkim, nyhetssjef i NRK, la til:

– Alle har ytringsfrihet, også journalister, så den kan man benytte, men da er det også vår rett som arbeidsgiver å begrense hva du jobber med. Så hvis du benytter denne ytringsfriheten fullt ut på kontroversielle temaer, så vil det også begrense din mulighet til å jobbe med disse kontroversielle temaene.

Begge fikk støtte fra VG-sjef Gard Steiro:

– Hvis du velger å bli journalist, så tar du på deg et oppdrag på vegne av samfunnet, og det betyr en innskrenking av ytringsfriheten din. Og det gjelder ikke bare journalister, det gjelder også mange andre yrker. 

Han fortsatte:

– Å være journalist er et privilegium, og da kan du ikke uttale deg fritt om alt. Det er ikke forenlig med den jobben du skal gjøre. 

Hvorfor så vanskelig?

Så er spørsmålet: Dette er da strengt tatt ikke så vanskelig, så hvorfor får vi disse debattene om og om igjen? 

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Utfordringene er kanskje alle gråsonene. Innimellom også «opplagthetene», men opplagheter som kanskje misforstås og feilleses fordi en formulering eller et utsagn kan tolkes på ulike måter.

La oss ta et eksempel:

At en journalist er for ytrings- og pressefrihet, er ikke veldig kontroversielt. At journalister reagerer på at andre journalister blir drept eller truet på jobb i andre land, kanskje heller ikke. Likevel ble jobben med en underskriftskampanje med støtte til journalister på Gazastripen, mye større enn de to Aftenposten-journalistene bak hadde sett for seg. 

Selv om «alle» var enige i budskapet, ble det – kanskje ikke overraskende – lange diskusjoner om formuleringene, og hvordan de kunne tolkes, før en endelig tekst kunne offentliggjøres. Og i bakgrunnen lurte redaktører som kom med råd til sine journalister om hvordan de burde forholde seg til oppropet.

På begynnelsen av 70-tallet var det buttons på jakkeslaget som fikk redaktørene til å heve øyenbrynet (noe som til og med er før min tid), nå er det flagg på profilbildet i sosiale medier. 

VG-redaktør Steiro spurte, nesten litt oppgitt, om hvorfor folk ikke bare kan ha et bilde av seg selv som profilbilde. Må det være et flagg? Et banner? Eller noe annet som viser støtte til en sak? 

Og fikk som svar at så enkelt er det ikke. For, som det kanskje også var med buttonene på 70-tallet, kan det å ikke vise sympati også tolkes som om man har en meninger.

Fikk sparken

En drøy uke før ekstrastolene ble satt på plass i Pressens hus, fikk Nordiske Mediedager i Bergen besøk av Brian Stelter. 

På tross av at han ennå ikke har fylt 40 år, har han rukket å dekke mediebransjen for både New York Times og CNN. Etter at han fikk sparken fra sistnevnte, har han jobbet frilans for en rekke store publikasjoner, og han har også overtatt som programleder for Vanity Fair-podkasten Inside the Hive.

På scenen i Bergen ble han intervjuet av Erlend Mørch. 

Jeg har stor respekt for Stelter og har fulgt ham lenge. Hans tre bøker (to om Fox News og en om amerikansk «morgen-tv», som er inspirasjonskilden for TV-serien The Morning Show) er for lengst lest, men sterkest forhold har jeg til ham som programleder for Reliable Sources på CNN. TV-kanalens medieprogram, frem til det ble nedlagt høsten 2022. 

Det var først og fremst podkast-versjonen av programmet jeg fikk med meg på bussen eller i bilen, og jeg lyttet forholdsvis trofast fra sånn cirka 2018 og fram til nedleggelsen. Men underveis kom en utvikling som fikk det til å lugge litt.

Særlig var det merkbart etter hvert som presidentvalget i 2020 nærmet seg. I stadig større grad ble det et anti-Trump-budskap som dominerte. Alt som var galt, var Trumps skyld. Jeg er gjerne med på å gi Trump skylden for mye, men kanskje ikke skylden for alt, og ikke ham alene. 

Da pandemien startet, fremsto Stelter nesten radikalisert. Programmet ble innledet med lange monologer fra programlederen, og spørsmålene som ble stilt var stadig mer ledende. 

I 2022 hadde jeg fått nok, og pustet egentlig lettet ut da Stelter fikk sparken i forbindelse med at en ny CNN-eier ønsket å dempe politiske slagsider.

Ble for personlig

Utfordringen for Stelter ble at han etter hvert sto i veien for budskapet. Det hjalp sannsynligvis ikke at Trump og hans tilhengere valgte ham ut som et «mobbeoffer». 

Fra scenen i Bergen spurte Mørch om hvordan Trumps angrep mot CNN og han personlig påvirket ham som journalist.

– Jeg ville lyve hvis jeg sa at det ikke føltes personlig noen ganger. En dag i 2020, mot slutten av presidentskapet hans, kom jeg hjem fra jobb en søndag morgen. Det var en tweet fra presidenten som kalte meg en tredjerangs hack. Han hadde et oppdiktet kallenavn for meg...

VG-sjefen er på gyngende grunn

At dette påvirker deg som journalist, er kanskje ikke så rart. Men sannheten er nok at det mer enn «noen ganger» ble personlig, som igjen gjorde at jeg – og også andre – etter hvert ble stadig mer usikre på om dette var journalistikk vi ønsket å bruke tid på.

Selv om jeg holdt ut helt fram til 2022. 

Det virker for øvrig som om Stelter har det mye bedre med seg selv etter tiden i CNN. Noe som også gjenspeiler seg i journalistikken han lager. Journalistikk som fremdeles bærer preg av å ha et ståsted, men som ikke er like heseblesende monoman som før. 

Journalist og aktivist

Å ha sterke meninger som man gir uttrykk for og samtidig jobbe som journalist, er absolutt mulig. Det er heller ikke umulig å være både journalist og aktivist. Jeg har venner og bekjente som er stolte av å være begge deler. 

Har man sterke meninger som man ønsker å gi uttrykk, bør man kanskje unngå å jobbe i VG, Aftenposten, TV 2 og NRK, og heller velge Klassekampen eller et annet medium med et tydelig politisk ståsted. Eventuelt en nisjeavis hvor dette er uproblematisk. Muligens et fagblad. 

Kanskje er det heller ikke klassisk nyhetsjournalist man skal være. Noen av oss blir faktisk betalt for å formidle egne tolkninger og meninger.

Senvinteren 2003 deltok jeg i en stor demonstrasjon på Youngstorget i Oslo mot den kommende Irak-krigen. Det fikk ingen konsekvenser for meg, i ettertid er jeg også usikker på om jeg i det hele tatt reflekterte over om jeg burde være der. Men på dette tidspunktet skrev jeg hovedsakelig om populærkultur og beslektede temaer i et livsstilsmagasin.

Mer problematisk var det for arrangementets konferansier, Petter Nome. Den daværende NRK-profilen hadde kort tid i forveien tatt initiativ til et «kjendisopprør» mot krigen som stadig flere trodde ville komme. 

Planen var egentlig at Nome sommeren 2003 skulle være programleder for NRKs Sommeråpent, men NRK mente at hans engasjement ikke var forenelig med den rollen. Han mistet ikke NRK-jobben, men mistet oppgaver. 

Tilbake i 2003 ble Nome sitert på at han mente at dette var en innskrenking av hans ytringsfrihet: 

– Jeg synes det er mye mer betenkelig at journalister generelt mener for lite om viktige saker. Hvis vi ikke skal engasjere oss nå, i den viktigste saken Norge står overfor siden andre verdenskrig, når skal vi da gjøre det? sa Nome til VG for 21 år siden.

Prisverdig engasjement

Jeg kunne sikkert sagt noe tilsvarende 2003, kanskje i enda større grad noen år tidligere da jeg jobbet i nå nedlagte Bellona Magasin, hvor ingen forventet at jeg skulle stille meg på «forurenserens» side. 

Hvordan en mann og hans hund utfordrer etablerte medier

Men i dag er jeg mer tilbøyelig til å svare som tidligere underholdningssjef i NRK, Tordis Aavatsmark, gjorde den gang:

– Petters engasjement er prisverdig og journalister bør også engasjere seg, men det kan sette begrensninger for visse typer programlederoppgaver.

Nome var ikke alene om å frykte en tredje verdenskrig i 2003. Utfordringen er at det alltid finnes minst én sak som er så viktig at vi, sett fra ildsjelenes side, bør sette normale prinsipper til side. 

Det kan være klimakrisen, krig, sult og barn som dør på Gazastripen, EU-medlemskap eller for en del på amerikansk venstreside akkurat nå: Å stoppe Trump før han ødelegger det amerikanske demokratiet. For andre handler det om rasisme, kjønnspolitikk eller andre temaer som man føler er en del av sin egen identitet.

Og så kan en middelaldrende mann snusfornuftig si, at «greit nok, det er fine meninger å ha, men må man absolutt demonstrere for omverdenen at man har dem?»

Svaret på det er vel at noen ganger må man kanskje nettopp det.

Livet utenfor VVP

Alle vi som har valgt dette yrket, uansett alder og bakgrunn, har noen grenser. De fleste journalister lever heller ikke i et vakuum. Vi har venner og familie – og det er ikke alt i privatlivet som matcher Vær varsom-plakatens punkter. Heller ikke alt vi har kontroll på. 

Selv bet jeg meg særlig merke i noe TV 2s Karianne Solbrække sa på en Skup-konferanse i en debatt om journalister og meninger for ett eller to år siden. Jeg husker ikke nøyaktig ordlyden og finner ikke igjen notatene mine, men hun trakk fram sykdom. 

På et eller annet tidspunkt i livet vil de aller fleste av oss oppleve alvorlig sykdom i nær omgangskrets. Kanskje rammer det oss selv. Mange vil være pårørende. Når gjør det at vi bør unngå å dekke temaer? 

Hvor nærme må de nærmeste være for at man, i hvert fall som nyhetsjournalist, ikke lenger bør skrive om kreft? Demens? Bilulykker? Utfordringer med Nav-systemet? Det hadde vært fint å gå igjennom livet uten nærkontakt med noe av dette, men det skjer kun for de færreste av oss. 

Humor er alvor, men er det journalistikk?

Kampen mot staten

Selv har jeg en sønn med muskelsykdommen Spinal muskelatrofi (SMA). Skal jeg velge å lage journalistikk på akkurat den sykdommen, er nok ikke nyhetsplass det riktige stedet. Men de første årene etter at han fikk diagnosen, fantes det ingen medisiner. Da det kom en medisin, sa Norge først nei. Så sa de nei igjen. Sånn fortsatte det. Den var for dyr. En helseminister blandet seg inn, og gjorde etter mitt syn situasjonen mer krevende. 

Etter mange tapte kamper var jeg med på å stifte en pasientorganisasjon, selv om jeg også var ansvarlig redaktør i en lokalavis. Ikke helt uproblematisk, noe jeg var fullstendig klar over, men likevel noe jeg helt sikkert hadde gjort igjen. 

Denne organisasjonen gikk etter hvert til søksmål mot staten for at alle med SMA skulle få tilgang til medisinen. På dette tidspunktet hadde min sønn startet med den, men voksne med samme diagnose fikk den ikke. Søksmålet førte ikke fram, men jeg satt i styret i foreningen og stemte for at vi skulle saksøke. 

Nå er dette noen år siden, men likevel: Hvis jeg har vært med på å saksøke staten, kan jeg da skrive om staten?

Som foreldre til et handikappet barn har vi som familie kranglet med Nav, såpass mye at jeg kanskje kan legge til at jeg har forståelse for at mindre ressurssterke personer mister besinnelsen i møte med det offentlige. Betyr det at jeg ikke kan skrive om Nav?

Karantenetid

I min rolle som redaktør i Journalisten er dette kanskje uproblematisk. Vi skriver lite om Nav. Og kun om deler av «den store staten». Men hva med medisinpriser? 

Medieorganisasjonene står samlet i kampen mot hemmelige medisinpriser. MedWatch hadde for kort tid siden en god sak om det. Men dette var også et tema da jeg startet i Journalisten i 2018. Og jeg skrev da en sak om temaet i forbindelse med en høring. 

Burde jeg ha skrevet den? Jeg er usikker. Kanskje ikke. For medisinen min sønn til slutt fikk, etter mange omkamper, var på det tidspunktet en av de dyreste som ble tilbudt i Norge.

Hva med i dag? Kan jeg nå skrive om medisinpriser? Min sønn er i dag på en annen medisin. Fremdeles dyr, men ikke like kontroversiell prismessig. Jeg er imidlertid rimelig sikker på at jeg aldri bør intervjue den tidligere helseministeren eller de andre helsetoppene som jeg den dag i dag mener skapte problemer for at min sønn skulle få tilgang til sin medisin. 

Dilemmaer av denne typen vil mange av oss møte. Noen situasjoner kan man velge bort, andre ikke. Fordi det er dine nærmeste. 

God journalistikk kan endre verden, og god journalistikk bygger på at vi har noen felles prinsipper, men noen ganger er det ikke nok.

Likevel, for journalistikkens skyld, bør vi være selektive med hvilke saker vi som privatpersoner velger å engasjere oss i.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

Rettelse: Siden noen lesere misforsto hva jeg ønsket å formidle i avsnittene etter mellomtittelen «Journalisten og aktivist», har jeg gjort en liten omskrivning.

Den store sandkasse­krigen: New York Times vs. Joe Biden

Kritikerne roper «Ulf, Ulf», men er det i utide?