Heidi Hjorteland tok sluttpakke for to år siden - bruker inspirasjonen i ny novellesamling

«Etter tjue år var det slutt på livet som fast tilsett avisjournalist. Eg måtte omstilla meg som så mange i min bransje» skriver Heidi Hjorteland i novellen «Spegelen». Den inngår i novellesamlingen «Lyset i snøen» som kommer ut i midten av november.

Hjorteland tok sluttpakke etter 20 år i Stavanger Aftenblad i 2014. Før det jobbet hun på et enmannskontor i Ryfylke. Når redaksjonen skulle nedbemanne var det naturlig å legge ned dette kontoret. Hun fikk tilbud om å jobbe i hovedredaksjonen, men pendlerveien ble for lang. 

– Tiden etter sluttpakke var litt vanskelig. Jeg måtte se lyst på omstilling og så på sluttpakken som et skrivestipend til skjønnlitteratur. Men det er uvant å legge opp egne dager. Samtidig var jeg alene på distriktskontor, så jeg var allerede vant til å jobbe alene og stå på.

Hun forklarer at det på slutten ble mye telefonjournalistikk i Aftenbladet, mens det nå føles ut som hun har gått 15 år tilbake i tid og møter mennesker til en kaffe.

– Jeg tjener ikke like godt, men friheten er en gode. 

Siden hun sluttet i fast stilling har hun jobbet som frilansjournalist for blant annet ukebladet Hjemmet og Aftenbladet. Nå kommer bok i midten av november. Hun har gitt ut to bøker tidligere, i 2005 og 2009. En av disse er en roman, men hun liker å skrive noveller bedre. Hun tror det er fordi hun er vant til formatet fra journalistikken. 

Les også: Heidi Hjorteland alene på jobb

Lei gladsaker 

«Somme gonger når eg sit og smiler med blokka i fanget i stovene til folk, kjenner eg meg som ein gribb. Ein ganske svolten ein også, heile tida på jakt etter skjebnar, som han kallar det, redaksjonssjefen, til vekebladkverna. Ikkje for trevlete og triste, berre slik passeleg rufsete med masse håp og kjærleik i. Om eg steller meg bra, har han lova meg å laga ein skjebne-serie til neste vinter som heiter: «Ut av den tunge tiden.»

I novellen skildrer hun det å være frilanser i et ukeblad. Det å hele tiden måtte skrive kjærlighetshistorier og gladsaker, når hun egentlig vil skrive om mennesker som har det tungt.

– Jeg skriver for det meste featureartikler om hverdagsmennesker. Alt er ikke vellykket i livet og jeg vil skrive om mennesker som tør å vise det. Mennesker som er litt annerledes, sier hun. 

– Har du opplevd det som kommer fram i novellen, at du som frilanser for ukeblad må skrive gladsaker du ikke vil skrive?

– Som frilanser for Hjemmet, er jeg ikke alltid enig i det de gjør. Alt trenger ikke være kjekt, leserne tåler litt annet, tror jeg. Men jeg forstår at Hjemmet må forholde seg til sitt konsept, som jo fungerer veldig godt. Det er morsomt å se at Hjemmet holder seg, mens Se og Hør stuper. At hverdagsstoff fortsatt interesserer. 

Hjorteland legger til at Hjemmet faktisk har publisert et par lengre artikler hun har skrevet på nynorsk, som ikke har vært typiske gladsaker. Det setter hun pris på, og mener viser at ukebladet er villig til å fornye seg.

Livet på enmannskontor

I novellen «Dagen med stor D» skildrer hun livet som journalist på enmannskontor. Den er ikke basert på hennes eget liv, men hun har hentet erfaringer. Hun forklarer at hun i novellene sine henter mye inspirasjon fra eget liv, men hun plukker også opp egenskaper fra mennesker hun ser eller møter. 

«Ein trufast arbeidsgamp har eg vore, medan rasehestane i byen har strena på stas, og får både fjes og kropp på prent i bladet når dei meiner breibeint om det eine og det andre. Mitt oppsyn er knapt kjent utanfor kommunegrensa.»

– På et enmannskontor er du ute av syne for resten av redaksjonen. Ingen vil deg selvfølgelig noe vondt, men du har dager der du tenker at ingen bryr seg om deg. Jeg tror noen som har vært på slike lokalkontorer kjenner seg igjen, selv om det nå er veldig få igjen, sier hun. 

Les hennes kommentarer i Journalisten her: 

Det var i dei tider då dunket frå ei avis i postkassen var ei storhending i utkantane

Som lausarbeidar kan eg ofte jobba i morgonkåpa

Gjør narr 

Hjorteland gjør i novellen narr av hvor opptatt journalister er av klikk.

«Eg er klikkhore så god som nokon, men det blir aldri nok. Rekorden min til nå er 110.000 klikk på ei sak. Det var i fjor på denne tid av året. Då fann ein kar nede i sentrum levande larver i havregrynsposen. Eg filma også larvene i handflata hans. Andreplassen står det også respekt av. I mai i år fekk eg 68 000 klikk på ei sak om eit morlaust lam som dia ei ku.»

– Det er det nok mange utenforstående som synes er komisk - hvor opptatt journalister er av klikk på sakene sine. 

Hun gjør også narr av hvor glad journalister er i å få priser. Og hun skildrer misunnelsen som oppstår når en kollega mottar en pris du tenker du selv fortjener. 

– Det er naturlig med misunnelse, journalister er mennesker de også. 

Hjorteland føler seg heldig som tok sluttpakke og gikk inn i frilanstilværelsen på det tidspunktet hun gjorde. Nå som det kuttes enda mer i redaksjonene tror hun behovet for frilansere vil øke, og da har hun allerede vært etablert en stund. Også påpeker hun at hun er heldig som har 20 års erfaring fra avis. På den måten kan kunder Google henne og se at hun kan levere sakene.

– Jeg tror det er enda verre for unge journalister som ikke kan vise til den erfaringen. 

Hun er foreløpig ikke i gang med noen ny bok, men håper på å gi ut flere i framtiden.