Norske medier akker seg over hvordan FrP beskrives i utlandet, men det er direkte pinlig å se hvordan viktige hendelser i for eksempel Italia, Tyskland og Spania dekkes av utenriksredaksjonene i Norge. Når den britiske statskanelen er eneste kilde til verden, trues troverdigheten til norsk utenriksjournalistikk.
«Angela Merkels konservative parti ligger an til å få rent flertall ved valget i Tyskland, ifølge BBC,» sa NRK Dagsnytts nyhetsoppleser valgnatten for en uke siden. «Ifølge BBC?» Jeg hoppet i stolen. «Faen,» utbrøt jeg, «hvordan er dette mulig i en velfinansiert redaksjon med hundrevis av ansatte!»
Utdatert
Det er jeg som har hovedansvar for å dekke Tyskland i Kureren. Så å si alt du leser om Tyskland, Østerrike og Sveits på Kureren.no er forfattet av meg. Det er fordi jeg snakker flytende tysk, og fordi jeg har bodd lenge i Tyskland og dermed har en relativt god kulturell og politisk forståelse av landet. Også følger jeg tysk presse daglig, så jeg er oppdatert.
Dermed var det også jeg som i hovedsak dekket det tyske valget for Kureren. Siden jeg ved denne anledning var i Norge, måtte jeg følge med på tysk nett-tv, nettradio, nettaviser, meldinger fra partiene og statistikkbyrået som ga oppdaterte valgresultater. Det ble en dekning utelukkende basert på relevante tyske kilder.
Samtidig i NRK-huset: I et mylder av mer eller mindre profilerte journalister er det én som har snappet opp en nyhetsstubb om det tyske valget fra den britiske statskanalen BBC (som for øvrig var utdatert, for da den ble lest opp, begynte det å bli klart at Merkels parti ikke ville få rent flertall). Ikke en sjel hadde tatt seg bryet med å sjekke opp mot tyske primærkilder! Trolig fordi ingen har Tysklands-kompetanse i NRK.
Og det i seg selv er utrolig. Vi snakker Tyskland, ikke Mongolia!
Pinlige misforståelser
Det verste er at det slett ikke er pinlig lenger for godt møblerte medier som NRK å utelukkende bruke BBC (og av og til den britiske avisen The Guardian) som kilder for det som skjer i utlandet. Og hadde vi ikke hatt nyhetsbyrået NTB, som blant annet videreformidler nyheter fra franske AFP, tyske DPA og spanske EFE, så hadde vi knapt hatt utenriksnyheter i Norge som baserer seg på kilder i de landene der nyheten faktisk skjer. Så takk til NTB for det!
BBC-sjuken er nemlig svært utbredt i norske utenriksredaksjoner. Og den gir seg jevnlig utslag i pinlig og direkte feilaktig nyhetsdekning om ikke-engelskspråklige land.
Eksemplene er endeløse. Denne helgen var det Italia. Jeg innrømmer at det var NRK Dagsnytt som satt oss på sporet av nyheten om at Silvio Berlusconis parti skulle bryte ut av regjeringskoalisjonen i Italia, og at det dermed kunne bli nok en regjeringskrise i landet. Vår reaksjon? Den mest italienskkyndige i redaksjonen fikk avbryte alt annet arbeid og straks sjekke med italienske kilder.
Kureren publiserte relativt raskt en lengre artikkel basert på følgende kilder: De italienske avisene Corriere della Sera og La Repubblica, uttalelser fra en talsmann til Berlusconis parti og flere artikler fra Kurerens arkiv (som igjen baserer seg på italienske primærkilder).
Noen timer senere tar jeg en titt på hvordan andre norske medier har dekket saken. Og jeg tror knapt mine egne øyne!
Ærverdige Aftenposten har misforstått saken fullstendig ut fra en overtolkning av vinklingen til … BBC. Avisen vektlegger en fiktiv konflikt om skatteøkninger i Italia som hovedgrunnen til regjeringskrisen. Av europeiske medier er det kun BBC som nevner dette, men heller ikke med like my vekt som Aftenposten, og senere plagiatorer som Stavangeravisen. «Skatteøkningene» eksisterer nemlig ikke; de er en lynavleder som italienske medier naturlig nok ignorerer. Dermed blir BBC en feilkilde som kopieres i mange norske medier. Pinlig!
Fra Spania til Sydney
Jeg kan dra mange historier om pinlig bruk av engelskspråklige medier som kilde i Norge. Men det er spesielt én til jeg klør i fingrene etter å nevne. For om lag en måned siden kom jeg over en tilsynelatende interessant sak om Spania i et ikke-spansk medium: Det dreide seg om at «solen skattlegges i Spania». Denne nyheten om skatter på folks private solcelleanlegg hadde allerede gått verden rundt, skulle det vise seg.
Spanjolen i Kureren-redaksjonen fikk i oppdrag å sjekke saken opp mot spanske originalkilder. Han konkluderte at saken egentlig var «gått ut på dato» og at det var snakk om den berømte fjæra som var blitt til ti høns mens den gikk verden rundt. Den ene redaksjonen lente seg på den andre og fjernet det balanserende i nyheten mens de spisset det sære i historien. Vi lot dermed saken ligge.
Én uke senere hadde Dagbladet oppdaget samme sak! Da var den blitt enda mer spisset. Og gjett hvilken kilde Dagbladets kloke hoder hadde brukt! Neida, denne gangen var det ikke BBC. Det var Sydney Morning Herald! Jeg gjentar; australske Sydney Morning Herald!
Vi kunne ikke annet enn å le. En australsk avis som kilde for å dekke hendelser i Spania! Det er komisk. Men det er også tragisk, fordi det sier alt om «kritisk kildebruk» i norske utenriksredaksjoner.
Nøytrale britiske pressekilder?
Med såpass omfattende bruk av britiske kilder i den norske utenriksdekningen, er det på tide å stille seg det systemkritiske spørsmålet om disse kildene er objektive, eller i det minste verdinøytrale. Svaret er: Til dels. De kan være gode kilder til det som skjer i Storbritannia. Men de er selvsagt farget av Det britiske imperiets historie og særbritiske verdisyn når de dekker verdensbegivenheter.
Vi er alle del av vår egen kulturelle kontekst - det skulle bare mangle. Vi i Norge, også i medie-Norge, vil vektlegge andre ting enn for eksempel i Tyskland eller USA på grunn av vår kulturelle og historiske bagasje. Vi kan for eksempel være mer opptatt av sosial rettferd enn nord- og søramerikanere, legge mer vekt på statlig ansvar overfor borgernes velferd enn medier i hele den engelskspråklige verden, og ha et mindre elitistisk kultursyn enn mediene på kontinentet.
Dessuten vil vi i større grad dekke internasjonale nyheter som angår nordmenn direkte. Den norske dekningen av terrorangrepet på In Amenas i Algerie var for eksempel bredere enn i de fleste andre land fordi nordmenn og Statoil var dypt involvert. Det er naturlig. Men dersom for eksempel svenske medier ville brukt NRK som kilde i like stor grad som norske medier bruker BBC, så ville In Amenas fortonet seg som en langt viktigere sak for svenskene. Slik er det også med BBC: De dekker det som mest angår britene. Og dersom vi bare kopierer BBC, så mister vi synet av mange andre historier som burde angått oss mer.
Et eksempel fra Afrika. Det aller meste av britisk nyhetsdekning av Afrika dreier seg om de tidligere britiske koloniene, altså de engelsktalende landene på kontinentet, noe som er knapt halvparten av landene. Så å si all fransk nyhetsdekning av Afrika fokuserer på de tidligere franske koloniene.
Og surprise: Norsk nyhetsdekning av Afrika domineres av de engelskspråklige landene, uavhengig av hvor de norske interessene er fokusert og hvor bistanden flyter. Eksempel? Det eneste afrikanske valget som er blitt bredt dekket i norsk presse er det i Kenya. Og dermed slår britisk historie og imperialisme direkte inn i norsk nyhetsdekning!
Men det store spørsmålet er om britisk presse klarer å være verdinøytral i sin utenriksdekning, gitt britenes kulturelle ballast. Og svaret på det er et klart nei (som for øvrig også gjelder tyske medier, spanske medier, og så videre).
Kulturkamp
Et fenomen som er lite kjent i Norge er for eksempel den fortsatt pågående kulturkampen mellom Storbritannia og Spania, der disse to verdensnasjonene går i strupen på hverandre med diametralt forskjellige historiesyn. Britiske historikere snakker for eksempel om «spanjolenes folkemord på indianerne i Amerika», noe spanske historikere tilbakeviser på det sterkeste. Sistnevnte hevder tvert imot at den spanske staten under hele kolonitiden gjorde sitt ytterste for å beskytte indianerne.
Spanjolene henviser i stedet til britenes «folkemord» på indianerne i Nord-Amerika og «folkemordet» i Afrika (jf. slavehandelen, kolonitiden, osv.). Britene hevder derimot at de brakte utvikling og kultur til både Nord-Amerika og Afrika. Stoltheten over Det britiske imperiet er fortsatt allestedsnærværende i Storbritannia. Og i Spania er de fleste stolte av sin rolle i den spansktalende verden.
Hvorfor er dette relevant i dag? Fordi det britiske historiesynet, som er svært omstridt, den dag i dag fullstendig preger britiske mediers dekning av Latin-Amerika, Afrika og Spania. Dette historiesynet er grunnlaget for hvordan saker vektes, analyseres og hvilke kilder som brukes. Og det er et historiesyn som norske medier videreformidler daglig, til en så stor grad at vi i Norge er i ferd med å adoptere britenes omstridte historiesyn som vårt eget.
Der det er konflikter mellom Storbritannia og spansktalende land, kommer dette ekstra sterkt til uttrykk i britiske medier. Falklandsøyene og Gibraltar er to eksempler. Og her syndes det mye i norske medier. Hver gang disse britiske besittelsene kommer opp, bruker norske medier britiske medier som hovedkilde.
Må bruke «nazi»
Da ser man hva BBC skriver om konflikten med Argentina eller Spania. Og BBC er jo flinke til å få med kommentarer fra motparten, så det hele ser balansert ut. Men er det noen i norske redaksjoner som spør seg hvilke kommentarer fra Argentina eller Spania BBC-journalisten har plukket ut for dem? Kan det være at BBC har plukket de kommentarene som best passer inn i fordomsbildet briter har mot argentinere og spanjoler? Kan det være at de har unnlatt det essensielle budskapet fra Buenos Aires og Madrid?
Det verste er at norske utenriksredaksjoner ikke tar seg bryet med å sjekke med originalkildene. Det er fordi de er på spansk. Og fordi man har en fatalistisk tro på at britisk journalistikk er verdinøytral, selv når Storbritannia er i konflikt med omverden.
Men egentlig vet vi jo alle at britene (som alle andre) ikke er verdinøytrale. Vi vet alle at en britisk journalist ikke evner å dekke en Tysklands-relatert sak uten å ta ordet «nazi» i bruk minst en gang i historien (om det så er for å «oppdage» at det har skjedd mye i Tyskland siden nazitiden). Kom an. Vi vet jo det!
Eller tror vi virkelig at britene deler vårt sosioøkonomiske ståsted når det gjelder saker som økonomisk liberalisme, finansnæringens rolle, internasjonal skattepolitikk, sosialpolitikk eller for den saks skyld eurokrisen? Det er klart at grunninstinktene til en britisk journalist er helt annerledes når slike spørsmål dekkes. Og godt er det, men vi skal da ikke bruke dem som hovedkilde for å forstå eurokrisen eller verdensøkonomien!
Frp-dekning
Nå var det nok mange norske journalister som fikk seg en vekker da de så hvordan deler av britisk presse dekket det norske valget. Mange ble overrasket da deres yndlingskilder i England knyttet FrP opp mot massemorderen Breivik og beskrev partiet som høyreekstremt og innvandringsfiendtlig (noe for øvrig hele verdenspressen gjorde uten at norske journalister fikk det med seg).
Men norske utenriksredaksjoner stilte dessverre ingen kritiske spørsmål da særlig britisk presse stemplet det greske partiet Syriza som «venstreekstremister» - et begrep som ble flittig kopiert i norske medier. Jeg har sett litt nøyere på Syrizas valgprogram, og det minner meg veldig mye om SVs program og inkluderer mange punkter som allerede er etablert praksis i Norge, særlig i forhold til skattepolitikken og økonomisk åpenhet. «Venstreekstremister» my ass; ikke mer enn FrP er «høyreekstremister»!
Og slik går det slag i slag, med britiske fortolkninger av det som skjer i verden som oversettes til norsk og presenteres som «verdinøytrale» observasjoner. Omfanget er såpass stort at dette begynner å bli en kritisk systemfeil i den informasjonen nordmenn får om verden rundt oss.
For min del håper jeg at britenes dekning av FrP og valget i Norge vil kunne være en vekker for norske utenriksredaksjoner. At de endelig forstår at selv pressedekningen til våre kjære britiske kollegaer ikke er verdinøytral, og at man trenger flere kilder ute i verden. Men jeg har på følelsen av mine bønner ikke blir hørt.
System error. The end (ifølge BBC).
Rainer Chr. Hennig er ansvarlig redaktør for nettavisen Kureren.no.
