Jeg så ikke på jentene i klassen, jeg så på Toppen Bech. På TV, skriver journalist Lars Johan Wiker.
Foto: Kagge forlag
DEBATT:
Toppen Bech: Drømmedame
Jeg møtte henne aldri i virkeligheten. Og det er noen år siden hun var i rampelyset. Likevel kjenner jeg på en sorg nå som Toppen Bech har gått bort. Men mest takknemlighet over at hun fikk meg til å drømme.
- Dette er en kommentar. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Mor Norge har blitt litt fattigere. Det tynnes stadig i rekkene av de virkelig store kjendisene fra min barndom. Og Toppen sto helt der framme. Først kommer selvsagt dronning Sonja. Men Toppen Bech er jaggu en fabelaktig nummer to. Hun var selve TV-dronninga.
Jeg så ikke på jentene i klassen, jeg så på Toppen Bech. På TV. Den gangen NRK fortsatt hadde monopol og nordmenn ikke hadde mobilen å glane på.
Frokost-TV så jeg på med skrekkblandet fryd. Jeg tror jeg gikk ut av rommet, når faren min kom inn. For det var denne blomsterdekoratøren som Toppen hadde tatt inn i varmen. I min verden var det ingen menn som plukket blomster. Bortsett fra Finn og meg, da. Og tenk om noen så likhetene mellom meg og denne mannen med homofaktene. Toppen ga trygghet og aksept til dette som var så vanskelig, og som for min del skulle blomstre mange år senere.
I programmet kunne seerne ringe inn og etterlyse ting. En gutt kom på lufta og sa han var på jakt etter en lampe med perlefrynser. Toppen tok gutten på største alvor og mente at han selvsagt måtte ha en slik lampe. Det kunne ha vært meg som ringte inn. Toppen hadde hjerte for sånne som oss.
Jeg var i slutten av tenårene da Toppen hadde premiere på Herskapelig. Det var krutt, noe helt nytt. Jeg hadde lenge lurt på hvordan det så ut bak blondegardinene på en gammel gård i hjembygda. Nå åpnet Toppen stuedørene på storgårder landet rundt. Min spirende interesse for gamle hus og antikk fikk vann og gjødsel.
Hun burde også fått pris for å plante drømmer i unge mennesker.
Jeg satt som klistret når Toppen fortalte og viste vei til salonger, saler og røkeværelser. Fram til da hadde de flotte interiørene fra en svunnen tid vært en godt bevart hemmelighet for folk flest. Takket være Toppen lærte nordmenn å bli stolte av arven.
Da Toppen ble kritisert for å besøke rikfolk og vise fram gammel luksus, svarte hun at hun besøkte «godtfolk». Hun mente gårdsanleggene var en del av vår alles kulturhistorie, og at de fortjente å komme fram i lyset. Som kulturformidler ble også Toppen hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull. Hun burde også fått pris for å plante drømmer i unge mennesker. For jeg – og sikkert flere med meg – var kommet på sporet av noe.
I dag lever jeg ut drømmen i et gammelt hus i Värmlands dype skoger. Da jeg var på visning, falt jeg veldig for at huset opprinnelig hadde vært kårboligen på en liten herregård. Litt som i Herskapelig. Her kjører jeg klunkestil, plukker blomster og ser på gamle programmer med Toppen Bech.
Kommentaren er først publisert hos Nationen. Gjengis med tillatelse.
