«For på papiret er Norge mye strengere enn Danmark. I et rundskriv fra UDI står det nemlig at asylsøkere med mer enn 5.000 kroner i formue eller eiendeler skal miste ytelser.»
Først et godt stykke nede i artikkelen presiseres det at mens beløpsgrensen er lavere, så er de danske reglene klart strengere i den forstand at de innebærer at asylsøkeres verdier blir inndratt ved ankomst, mens de norske reglene kun sier at asylsøkerne ikke mottar ordinære dagpenger dersom de har egne midler eller verdier.
Politiker roste NRK
I Dagsnytt attens innslag om saken forklarte asyladvokat Cecilie Schjatvet reglene nøye, og sa at hun at anså disse reglene som både unødige og problematiske. Den eneste politikeren i studio – KrFs nestleder Dagrun Eriksen – var også sterkt kritisk til reglene og lovet å ta initiativ for å endre ordningen.
Begge ga tydelig uttrykk for at selv om fraværet av beslag utgjør en vesentlig forskjell, så blir det uansett helt feil å skulle kreve at sårbare asylsøkere må uttømme (bortimot) alle sine egne midler før de kan motta dagpenger. Og mens Schjatvet forklarte at disse reglene var godt kjent blant hennes kolleger som jobbet direkte med dette feltet, opplyste Eriksen at dette var totalt ukjent for henne «og jeg tror ikke det er så veldig mange andre i det politiske miljøet som gar sett dette rundskrivet» (og berømmet NRK for å ha «oppdaget» det).
Det som derimot ikke ble nevnt med et ord i debatten, var at nøyaktig disse reglene allerede ble debattert på NRK to uker i forveien – i samme studio, med samme programleder.
Den gang (fredag 15. januar) ble Jonas Gahr Støre utfordret på hva man mente om den danske loven – og Støre svarte med å understreke at han var motstander av konfiskering eller beslagslegging, men at han samtidig støttet prinsippet om at de som har egen formue må bruke av sine penger før de kan motta livsoppholdsstøtte fra staten – «sånn som vi har [regler for] i Norge i dag»
En lengre versjon av denne artikkelen er publisert på Doremus’ blogg.
Venstre og Ap likte reglene 2 uker tidligere
Disse norske reglene ble beskrevet i nesten like stor detalj som Schjatvets senere gjennomgang, og den gangen var det idel og lutter enighet blant alle tre deltagerne i debatten om at det var både rimelig og riktig å behovsprøve denne typen ytelser.
Støre og Venstre-leder Trine Skei Grande fremhevet den fundamentale prinsipielle forskjellen mellom de norske kravene (som de ønsket å beholde) og den danske loven om konfiskering, mens Frps Mazyar Keshvari mente at dagens norske regler ble håndhevet for svakt og måtte strammes inn.
Debatten avstedkom også en nettartikkel samme kveld, der Keshvaris og Støres standpunkter blir utførlig gjengitt, og der UDIs gjeldende regelverk blir beskrevet i en faktaboks som er identisk med faktaboksen i den kritiske artikkelen to uker senere.
Selvfølgelig er ingenting av dette til hinder for at NRK kan ta opp temaet på nytt med en litt annen vinkling. Men debatten får en underlig innramming når hele dette bakteppet er fullstendig fraværende – selv der hvor det hadde vært høyst relevant å nevne.
Når for eksempel Schjatvedt sier at hun opplever politikernes avskyreaksjoner mot den danske loven som dobbeltmoralske «med mindre de legger all vekt på beslag-aspektet«, så hadde det vært meget naturlig om programleder hadde respondert «Vel, det var jo nettopp det både Gahr Støre og Skei Grande gjorde da de satt i dette studioet for to uker siden og insisterte på at dette var en fundamental prinsipiell forskjell».
Tilsvarende var det høyst på sin plass at programleder konfronterte Dagrun Eriksen med hvorfor hun og hennes partifeller ikke hadde satt seg inn i den norske praksisen – især når de går høyt ut på banen om den danske loven.
Men jeg skulle også gjerne sett programleder si: «Men hør nå, Dagrun Eriksen: Dette er ikke bortgjemte bestemmelser som ingen hadde hørt om – de ble beskrevet i detalj i vår debatt om temaet 15. januar i år! Er det ingen ansatte i KrF som følger med på den politiske diskusjonens viktigste debattflater? Hvor mye må egentlig vi medier gi dere informasjon inn med teskjeer for at dere skal ta den til dere?»
Når venstrehånden ikke vet hva den andre venstrehånden gjør
Så kan jeg være enig med programlederen i at det blir litt urettferdig å rette alt skytset mot Eriksen, som tross alt i hvert fall stilte opp for å diskutere saken – mens verken Ap (som altså aktivt forsvarte den norske ordningen i forrige runde) eller SV (som har refset Aps angivelige lefling med den danske politikken) stilte opp i NRK.
Høyre kom heller ikke til Dagsnytt atten, men uttalte seg senere på kvelden og understreket at den prinsipielle forskjellen (mellom beslag og bortfall av ytelser) gjør at de anser det norske regelverket som helt adekvat.
Venstres innvandringspolitiske talsmann André N. Skjelstad var derimot både overrasket og skamfull over reglene:
«Jeg føler meg litt skamfull når jeg ser rundskrivet. Jeg trodde ikke at vi hadde et sånt type regelverk. Vi vil ta det opp med regjeringen.»
Dessverre var det heller ikke her noen fra NRK som hadde «sjekka grundig nok hvordan det er i Norge» til å kunne trekke linjene til den tidligere Dagsnytt atten-debatten om temaet – for eksempel ved å spørre Skjelstad om hvordan han reagerte på disse sitatene fra hans egen partileder Trine Skei Grande:
«Hvis man sier at folk som har penger kan drive med selvbosetting, de kan fikse maten sin selv, så er det helt i orden, det har jeg ikke noe problem med.
Jeg syns det er veldig stor prinsipiell forskjell [fra å beslaglegge verdier] å si at «Du får ikke offentlige ytelser, for du kan kan klare deg selv». Det syns jeg er helt greit å si. Men det å gå inn og si at «Vi skal konfiskere eiendom til mennesker», med bare den grunnen at du har søkt om asyl, det er et helt annet prinsipp. (…) Det er noe annet enn å si «Du får ikke hjelp, for du kan kan klare deg selv» – dét syns jeg er helt greit.»
Som tvisynt (tidligere) Venstre-velger har jeg ofte brukt Halfdan Hegtuns munnhell om at han og naboen begge var Venstre-folk, og følgelig sto langt fra hverandre politisk. Men selv til Venstre å være er det oppsiktsvekkende å se en innvandringspolitisk talsmann uttrykke overraskelse og skam over en ordning etter at hans partileder har forsvart nøyaktig samme ordning på landets viktigste debattprogram mindre enn 14 dager tidligere.
Vinklingen er alle tings målestokk
Det er selvsagt helt legitimt (for ikke å si rimelig) av NRK å snu på debatten og stille spørsmål ved hvor mye det eksisterende norske regelverket egentlig skiller seg fra den allment fordømte danske loven – og tilsvarende helt legitimt for politikere å ta til orde for at også de norske reglene bør endres.
Men det hadde vært fullt mulig å vinkle det som «Er nå disse reglene egentlig så tilforlatelige som politikerne vil ha det til?» – istedenfor for å nærmest ‘avsløre’ noe som de selv rapporterte helt tørt og nøkternt om bare to uker i forveien, uten at verken media eller politikere leet på et øyenbryn den gangen.
Og det blir en virkelig surrealistisk seanse når politikere plutselig uttrykker indignasjon og fortørnelse over tingens tilstand når de blir inkvisitorisk konfrontert av media – selv om fakta i saken allerede burde være kjent for dem forlengst. Eriksen har selvsagt rett i at politikere ikke kan forventes å kjenne alle aspekter av vårt intrikate lov- og regelverk til fingerspissene, og at de ofte vil være avhengig av at privatpersoner, interesseorganisasjoner eller utslag avdekker og trekker frem uholdbare utslag.
Men dette er ikke en utilsiktet konsekvens av en obskur krinkelkrok av en paragraf. Dette er en ordning som er uttrykkelig nedfelt i regelverket, og som berører et tema som har vært heftig debattert over de siste ukene – inklusive direkte referanse til de norske reglene. Da må man kunne forvente av våre høyeste folkevalgte og partiledelse at de faktisk setter seg inn i tematikken – og at dersom de finner dagens situasjon uholdbar, at de klarer å konkludere dette for egen maskin, uten å være avhengig av suffli i form av «Jamen sånn kan vi da ikke ha det?!?»-spørsmål fra en journalist.
Akkurat nå fremstår hele debatten som et særdeles illustrerende eksempel på hvordan mediene setter dagsorden i en offentlig debatt der de politiske partiene lever utmerket godt med status quo (eller endatil forsvarer den) så lenge den fremstilles som ukontroversiell – for så å plutselig slå over til sjokkerte protester mot nøyaktig det samme, i det øyeblikket mediene velger å ta opp temaet med en kritisk vinkling.
