Trygdesjefen

– Da du gjestet Hell-konferansen nylig, stilte du spørsmålet «Hvem er journalisten?». I hvilken grad føler du at du selv, som programleder i Trygdekontoret, passer inn i journalistrollen?

– Jeg er mer komfortabel som kommentatoren som kommenterer kommentatorene. Mediene er blitt veldig opptatt av kommentariatet, og på 00-tallet tok det helt over. Det er blitt bedre å være anmelder enn å lage noe selv. Etter oljen ble Norge et frisørsamfunn, men nå er vi kommet så langt at det står en frisør ved siden av den som klipper og kommenterer hva den som klipper gjør.

– Det gjelder ikke minst mediebransjen, hvor journalistene på en måte er blitt en slags parasitter. De er pompøse og veldig opptatt av å framheve sin egen viktighet, de er veldig bevisst sin rolle som «maktas vaktbikkje». Likevel ser vi gang på gang hvordan journalister hopper over gjerdet til pr-bransjen og over natta går inn i rollen som vaktbikkje for makta. Og slike ting liker Trygdekontoret å kommentere.

– I løpet av Trygdekontorets fem sesonger har det vokst til å bli et av de mest sette på NRK3, med gjennomsnittlig rundt 200.000 seere. I tillegg er det visstnok det mest sette NRK-programmet på nett-TV etter «Nytt på nytt». Og nå snakkes det om at Trygdekontoret muligens havner på NRK1 til høsten. Hva tenker du om det?

– At det er ok, dersom det får en kul slot. Men blir sendetida dårlig og programmet gjemt bort på NRK1, så er det mye bedre at det forblir på NRK3. Men i og med at programmet har fått så pass mange – og ikke minst godt voksne – seere som det har, så tror jeg ikke behovet for endringer blir så stort ved skifte av kanal. Kanskje må vi moderere språket litt, men neppe noe særlig mer enn det.

– Du har med et panel i programmet, hvor mange av deltakerne ikke er sånne som går igjen i så mange andre debattprogrammer. Hva slags kriterier har du for å velge deltakere?

– Trygdekontoret er et tradisjonelt talkshow, hvor veldig mye avhenger av gjestene. De må være selvdrevne og ha mye energi, ellers funker det ikke. Så det er det aller viktigste. Ellers syns jeg mye av den tradisjonelle debatten er altfor stiv og formell, men at sosiale medier har blåst litt nytt liv inn i debatten, og det vil vi ha inn i programmet. Hos oss skal det være både humor og seriøsitet.

– Og jeg syns vi er blitt ganske flinke til å være alvorlige, men vi skal også kunne kødde og være ironiske. For i Trygdekontoret skal det være rom for litt usaklighet, innimellom skal det være lov å ta mannen og ikke bare ballen!

– Da dere i høst innledet den femte sesongen,  var det med et alvorsfylt program om 22. juli. Mange stusset over at dere gikk inn på den arenaen, fordi de mente at et slikt tema ikke passet inn i et program som Trygdekontoret?

– Jeg vil heller påstå at det var nettopp hos oss man kunne snakke alvorlig om 22. juli. Det er bra med rosetog, mer åpenhet og alt det der. Men hva med alle andre følelser preget av raseri, hat og et intenst ønske om å drepe gjerningsmannen? Er det lov å føle slik?

– Vi stilte de spørsmålene, og vi drøftet de likhetene som tross alt finnes mellom han og oss andre. Blant annet snakket Esben «Dansken» Selwig og Odd-Magnus Williamson, som begge er omtrent på samme alder som terroristen, om sine erfaringer med innvandrergjenger som tenåring. Det var et fryktelig vanskelig program å lage, og det hvilte en slags dugnadsånd over det. Men reaksjonene vi fikk i bakkant var utelukkende av det veldig positive slaget.

– I høstsesongen introduserte dere også karakteren Heine Fjordland, en multihandikappet Hitler-lookalike nettdebattant. Det reagerte Peder «Fjordman» Jensen på?

– Ja, han ble veldig sur. Men når du er en så pass markant skikkelse på enkelte nettfora som Fjordman har vært, så er du ganske hårsår om du reagerer på en karakter som Heine Fjordland. Vi har dessuten invitert ham til å delta i programmet, men alle slike henvendelser takker han nei til.
Men Heine-figuren oppsto faktisk lenge før 22. juli, og konkurrerte med en annen figur vi skulle lansere, den kriminelle muslimske dukken Bojan Trygdorangovic, men etter 22. juli og alt pratet om hat på nettet føltes det mer relevant å bruke Heine. Bojan sitter og venter på en hylle på kontoret, så han skal nok på om ikke så lenge.

– Over til din egen person. Som Happy Tom i Turboneger levde du i rampelyset i mange år før du ble programleder på TV. Har måten du blir betraktet på endret seg etter at du fikk den nye rollen?

– Jeg blir nok tatt litt mer på alvor nå, som programleder. Og kanskje er det ikke så rart at en mann med dress og slips på et trygdekontor blir tatt mer alvorlig enn en bassist med matroslue og horesminke på en scene? Likevel syns jeg det er litt rart at Turbonegers visuelle og estetiske hyllest til 50 års rockhistorie bare er blitt sett på som en morsom gimmick av så mange, også i media. Det ligger jo faktisk litt hensikt bak en del av de tingene man gjør.

– Men der har vi i bandet også en oppgave når vi kommer med nytt album om noen måneder. De siste årene har Turboneger vært en mediemaskin mer enn en musikkgruppe, godt hjulpet av at flere av oss mestret kunsten å gi kjappe replikker som egnet seg på trykk. Nå skulle vi gjerne sett at musikken kommer mer i fokus igjen.

– For et drøyt år siden hadde Dagbladet en stor sak om «Den nye kultureliten», hvor de hadde kartlagt forbindelsene mellom en rekke kjendiser. Du var en av dem, men i et intervju i samme avis karakteriserte du saken som «kjendisjournalistikk forkledd som maktavsløring»?

– Media ser et potensielt Watergate i alt, det ligger i journalistikkens natur. Det er liksom skjulte krefter i sving over alt, som i en noir-film, og Dagblad-artikkelen var slik journalistikk på sitt mest banale. Men selv om mange medier er for opptatt av kjendiser, så har jeg ingen større grunn til å klage. Det som har vært skrevet om meg har stort sett vært greit.
Derimot har det vært interessant å se hvordan kjendisbladene fungerer. Jeg har fått henvendelser hvor de har fortalt at de jobber med en sak om meg, og at de derfor ønsker noen uttalelser. De har forklart at saken trykkes uansett om jeg snakker eller ei, og at jeg derfor er best tjent med å stille opp. Men når jeg så bare ignorerer dem, så er det aldri blitt noen sak. Det viser at de egentlig ikke har hatt noe. De har bare ønsket et sitat eller to fra meg for å konstruere en sak.