«Vivi uten filter» heter artikkelen. Og i Rana Blad ble det satt av fem sider til artikkelen den første lørdagen i april. Nesten en uke senere ble den også publisert på nett, og på den måten blir vi gjort oppmerksom på saken via @andmyg på Twitter.
- Jeg skjønte det var en kontroversiell sak, og det ble den jo. Når du ringer betyr det at den er blitt lagt merke til også uten for Ranas grenser, sier journalist Beate Nygård. Hun forteller at det var hennes forslag å skrive portrett på Vivi Røreng.
Nygård har skrevet så vidt om Røreng før dette. Men da i nyhetsform. Å skrive portrett visste hun ville skape andre reaksjoner. Og, sier hun, det var ikke fritt for diskusjoner i redaksjonen da forslaget forelå. Burde Røreng skjermes mot seg selv? Er dette noe som bør komme på trykk?
- Det er mange meninger om henne.
Friere sjanger
Journalist og fotograf dro uansett til Røreng og hennes mann og intervjuet og fotograferte i fire timer. Nygård sier til Journalisten at da de dro derfra var det ingen tvil om at den synske kvinnen ikke trengte beskyttelse mot seg selv. Hun var klar til å snakke og ønsket å stå fram med sin historie.
Nygård forteller at Røreng flere ganger i løpet av intervjuet sa hun var rede til å gi en ufiltrert versjon av sitt liv. Hun var klar over at temaet er kontroversielt, men Røreng var rede til å takle eventuelle reaksjoner.
Artikkelen er en lang lesesak. Haken ved portrettintervjuet, vil flere si, er at det gir Røreng fritt spillerom. Hun forteller om at hun med sin bror, som hun selv understreker er ingeniør, så lysglimt i Hessdalen som dagen etter var radert fra hukommelsen. Hun skal ha hjulpet leger med å helbrede pasientene deres. Politiet skal ha spurt henne om hjelp med å finne savnede personer. TVNorge, kanskje ikke overraskende, skal ha inviterte henne til å delta i «Den sjette sansen».
Ulempen for den kritiske leser er at alt står for Rørengs regning. Ingen bekrefter det hun forteller. Ingen bror, ingen pasient, ingen lege.
- Men vi må huske sjangeren, et portrett er en skildring av et enkeltmenneskes liv og opplevelser. Hadde dette vært en nyhetssak ville saken stilt seg annerledes, da ville det vært på sin plass å hente inn både den ene og den andre kilden, men i denne sammenhengen var det Vivi Rørengs stemme som skulle høres. Portrettet er hennes tid og rom og vi som journalister skal ha respekt for at vi faktisk får lov til å speile en annen persons liv. Det er et skarpt skille mellom et portrettintervju og en tøff nyhetsvinkling, det må vi ikke glemme, sier Nygård.
«Da bestefar døde, falt mamma på kne foran oppvaskmaskinen. Hun så på meg og sa at nå var far død. I det samme stanset vegguret som sto innfelt i huset fra 1700-tallet. Det stemte. Sykehuset ringte og sa ifra»
Kritiske spørsmål
Litt over halvveis i artikkelen begynner journalisten å stille kritiske spørsmål. Hun ber om beviser på ting Røreng hevder har skjedd. Men de kritiske spørsmålene er få, og kanskje litt forsiktige.
Nygård sier det ikke alltid er slik at spørsmålene synes, noe Journalisten samtykker i. Det gjelder dette intervjuet også. Nygård forteller at Røreng nok ble stilt flere kritiske spørsmål enn en hvilken som helst annen portrettkandidat.
- Det handler litt om respekt. Hun har sagt seg villig til å la oss skrive om livet hennes. Da må jeg balansere spørsmålene. De kan ikke bare være kritiske.
I en bildetekst fremgår det at Røreng gjør en «kanalisering» av journalisten. Nygård forteller at det ble en spesiell opplevelse. Det virker på henne som om den synske traff på enkelte ting, men med Rørengs samboer og Rana Blads fotograf som tilskuere ble det trolig for intimt.
Bør slippe til
Hva folk mener eller tror om åndelige ting må de selv finne ut av, sier Nygård. De fleste i avisens nedslagsområde vet hvem Røreng er. De har søkt hjelp hos henne, eller de vil ikke snakke om det hun driver med.
«Tilfeldighetene førte Vivi i kontakt med to leger ved tettstedet og ifølge henne begynte de etter hvert å sende pasienter med psykiske problemer som uro og nervøsitet til healing»
- Bør journalister slippe til de som er aktive innen alternativ behandling?
- Selvfølgelig. Vi skal ha plass til alle typer mennesker i spaltene. Uansett om vi tror på det samme som dem eller ei. Vi har da plass til både religioner og fetisjer i dag. Og hvor ofte ser vi for eksempel en biskop bli stilt til veggs i et portrett med kritiske spørsmål knyttet til Gud? Og vi går ikke løs på politikere i portretter og dissekerer politikken deres. Rana Blad forteller Rørengs historie, så får det bli opp til leseren om de tror på påstandene eller ikke. Dette er hennes liv. Og hennes virkelighet er noe annen enn min.
Dristig
Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund sier det er dristig å bedrive énkildejournalistikk på et tema som dette. Hun mener det krever stor årvåkenhet av hensyn til dem som kan bli berørt av påstander om ånder og romvesen, og av hensyn til dem som håper å finne overnaturlige løsninger på store problemer.
- Hovedutfordringen er at det som regel er vanskelig å dobbeltsjekke påstander, sier Stavrum.
Generalsekretæren sier at det blir enda viktigere å finne flere kilder som kan bekrefte påstandene dersom journalisten selv tror på det som er fortalt.
Friere enn nyheter
Nyhetsredaktør Roger Marthinsen i Rana Blad skriver i en epost at artikkelen var en del av avisens påskepakke på nett og at de bitene Journalisten problematiserer er en del av en helhet. Derfor mener han det blir misvisende å påpeke at de bruker fem sider eller et stort antall tegn på portrettet.
- Dimensjon og dynamikk i et portrettintervju kan ikke sammenlignes eller måles på samme måte som en ordinær nyhetssak, skriver nyhetsredaktøren.
«Vivi sier hun har undervist helsepersonell, både psykologer og leger i en metode til forbedret psykisk helse, kalt Ho’oponopono»
Marthinsen forteller at det ikke var noen større diskusjon rundt portrettet i forkant av intervjuet. I etterkant ble innholdet diskutert, og selv om mange ville oppleve innholdet i Rørengs fortelling som uforståelig, kanskje provoserende og noen vil sågar le av det, men i avisen var det ingen betenkeligheter med å publisere saken i den form og sammenheng som ble gjort, skriver han. Nyhetsredaktøren viser til at avisen tidligere ikke har avstått fra å publisere saker om kirken som også baserer sitt budskap på tro og overbevisning.
- Vi hatt skildrende reportasjer fra hekseseminarer, alternativmesser med Märtha Louise til stede og - ikke minst - værspådommer som virkelig kan virke støtende på oss i nord.
Noe kuttet bort
På spørsmål om få kritiske spørsmål i portrettet viser nyhetsredaktøren til at det har sin egen dynamikk og form, både under intervjuet, i skriveprosessen og ferdig presentert. I dette tilfellet forløp portrettet som en samtale, og dermed vil nødvendigvis ikke alt komme med. Som spørsmål og svar.
Marthinsen skriver at det muligens er spørsmål som ble stilt underveis som kunne vært tatt med og synliggjort for leseren.
- Men jeg kan ikke se at det ville endret nevneverdig på det innholdet Journalisten stiller spørsmål ved.
Nyhetsredaktøren legger til at det er mer regel enn unntak at portrettintervjuer fremstår som enkilde-journalistikk, selv om journalisten i forkant gjør research ved å snakke med andre kilder.
«Jeg opplever at rustrangen forsvinner fordi vi har fjernet ånder som har sittet i kroppen og hatt denne rusproblematikken. Og jeg opplever at folk blir friske av tunge diagnoser fordi det har bodd aliens i dem.»
Ytringsfriheten
Sett opp mot Vær Varsom-plakaten mener han at selv om de samme retningslinjene ligger til grunn, gir de også handlingsrom for portrettet.
- Dersom vi hadde avstått fra å publisere et slikt portrettintervju basert på en oppfatning av det alternative og mennesker som har en annen tilnærming til dette enn folk flest, ville man imidlertid kunne stille spørsmål ved hvordan man forholder seg både til ytringsfrihetsaspekter og VVPs 4.3, som blant annet sier at pressen skal vise respekt for menneskers egenart og identitet.
