VG slapp sin iPad-avis i morges klokka 6. Jeg tviler på at dette holder.
Nå som «alt medieinnhold blir digitalt», møter utgiverne et annerledes publikum enn dem man tidligere solgte bøker, musikk og aviser til. I den analoge verden var smaken, økonomien og tiden folk hadde til rådighet, forskjellig. Nå er også de teknologiske forventningene og forutsetningene ulike. Vanene våre endres i ulik takt og tempo.
Dermed blir det også mulig å velge løsninger som tilfredsstiller mange, men virker gammeldags om noen uker. Eller et grep som er cutting edge, men som få egentlig gidder forholde seg til.
Hakker litt
Derfor fins det heller ingen fasit for om VG+ har gjort de riktige valgene før markedet har talt. iPad-utgaven skal være gratis et par måneder, så vi må vente en stund før det viser seg om tilstrekkelig mange tavleeiere synes dette er en løsning de vil betale for. Og underveis kan den jo ganske enkelt endres, en klar fordel for digitale medier.
Her er mine førsteinntrykk:
* Manøvreringen mellom sidene er mindre friksjonsfri enn jeg er vant til på iPad. Det henger litt igjen. Samtidig har man valgt en løsning som er ganske forvirrende. Man «blar» på en iPad uten å sjekke hvor fingeren treffer (akkurat som i bok og avis).
Men på VG+ må man følge med før man skifter side, ellers blar man lett i bilderuta inne i den enkelte artikkelen. Kan ikke huske andre som har valgt denne løsningen, som ikke funker for meg.
* Det går fint å øke den i utgangspunkt ganske beskjedne tekststørrelsen. Men hvorfor skal det gjøres via en knapp, som om man satt med en mus ved siden av tavla? Dette gjøres bedre med fingertuppene.
* Designen bygger på at alle bildene legges øverst og teksten i to eller tre spalter nedover. Det gir et renere uttrykk enn VG Nett og andre nettaviser. Men samtidig gjør det lengre tekster til en visuell utfordring som er lettere å løse både på papir og i nettavis, der man blander elementer mye friere.
Flat tekst
I et velskrevet magasin får selve teksten i beste fall et trykk og en utstråling som jager leseren videre, eller tvinger deg tilbake selv om du først bladde forbi. Da trengs ikke halvgode bilder eller grafiske stoppunkter.
Dette funker også på iPad. Men VG har svært sjelden sånne tekstlige kvaliteter. Språket er flatere, slik de aller fleste av oss journalister med døgnet eller timen som leveringsramme, skriver. Har du bladd videre, blar du ikke tilbake. Kommentarstoffet er et mulig unntak.
Teksten benytter heller ikke noen digitale fortrinn. Jeg savner både lenker og debatt. Det siste har jeg heller ikke sett på andre apper og jeg vet ikke hvordan det best kan løses i en «ferdig» utgave. Men lenker; er det vanskelig med den tekniske plattformen VG+ har valgt, eller er det valgt bort?
Bilder
* Stillbilder er noe av det lekreste jeg ser på iPad, sjekk for eksempel Guardians gratisapp Eyewitness. Foreløpig mangler den estetiske utstrålingen og det voldsomme bildetrykket som gjør at man koser seg med en fotomaskin i sofaen. Den kommer kanskje til klokka 18 i kveld?
* Uskarpe bilder som klarer seg i papiravisa fordi man aksepterer et amatørbilde, funker dårlig. Et slikt ligger øverst i Ugland-saken og illustrerer at iPad ikke egner seg for papirets grep.
* Grafikken er også papirpreget, uskarp og med grelle farger. Er VG-folk så glad i sin egen litt markskrikerske design at de ikke ser svakhetene ved å flytte den til stilformatet? (For ordens skyld: Jeg er fargeblind.)
Reklame
Tre store sponsorer bidrar til gratislanseringens økonomi – Nordea, Coop og BMW. Ingen av reklamesidene er voldsomt innovative, og jeg skjønner ikke helt hvorfor de gjentas. Det er en vri som hittil er sjelden i iPadutgaver. Her må det tydelig variasjon til, dersom man skal fortsette med gjentakelse.
Konklusjon
Jeg har i utgangspunkt vært skeptisk til dagsavisenes (og nettavisenes) muligheter til å selge journalistikk via iPad-app. Det flyktige innholdet passer ikke så godt i den litt tidløse rammen, der det føles mer naturlig å betale for et stilig tidsskrift.
iPad «ligner» litt på gamle medier. Den kan antakelig også friste redaktører og reklamefolk til å gjenta oppskrifter de behersker, og som har fungert andre steder. Slik risikerer man å virke på hogget, uten egentlig å skape mye nytt.
Når dette teknosteget samtidig avgrenser delingsmulighetene, interaktiviteten, gjennomsiktigheten og oppløsningen av sammenlimte innholdspakker som har gjort nettet så spennende, kan det nok appellere til medieorganisasjoner som har opplevd nettopp denne utviklingen som problematisk.
I VG er man selvsagt klar over at iPad kan være et blindspor i jakten på digitale salgsmodeller for journalistikk. Jeg tror VG+ vil bekrefte bekymringen og at løsningen kan bli å pakke appen full av andre opplevelser og nyttefunksjoner.
