– Det er fra Norsk Journalistlag. Du skal bytte jobb fra Radio 1 til P4, men vi kan ikke se at vi har mottatt melding fra deg om at du ikke lenger oppfyller kriteriene for medlemskap.

– Hva mener du?

– Ifølge NJ-vedtektenes paragraf 4D skal man melde fra når slikt skjer. Paragraf 3 slår fast at våre medlemmer skal arbeide på grunnlag av retten til fri informasjon. Radio 1 har vi godkjent under tvil, men vi vet at P4 gjennomført betaler kilder for informasjon.

– Kødder du?

– Ja, jeg gjør vel det. Du er kjent som «Luringen på Radio 1». Egentlig er dette Journalisten, som forsøker å lure deg.

– He, he… Ja, du klarte jo nesten det. Jeg er forberedt på at folk prøver seg, men det er egentlig sjelden det skjer.

– Hva er det som lokket deg bort fra Radio 1, der du har vært ansatt siden 1993?

– Det er ikke så lett å forklare. Det har vært flott å jobbe i Radio 1, og jeg er glad i alle her. Ansatte i P4 har forsikret meg om at det er veldig godt arbeidsmiljø også der. Dessuten må jeg innrømme at jeg er så ekshibisjonistisk at det virker forlokkende å jobbe i riksdekkende radio. Og så er det sjarmerende når P4-sjef Kalle Lisberg presenterer meg et forslag til ansettelseskontrakt over bordet, skrevet på en serviett.

– Du drev med piratradio i Oslo-området på 80-tallet. Hva husker du best fra den tiden?

– Jeg ble tatt på fersken da jeg sendte fra kjelleren hjemme hos mor på Slemdal. Det ble politiavhør og noen bøter på 2.000 kroner, som var mye for en 18-åring. Men folk over store deler av Østlandet lyttet til sendingene.