For førti år siden klatret han på tak for å markedsføre sitt nye magasin. Nå får Trygve Hegnar æren for å ha revolusjonert næringslivsjournalistikken.
– Det tror jeg er riktig. Andre må si det, men jeg har hørt folk si det så mange ganger at jeg tror det er riktig, sier Trygve Hegnar.
I dag, et døgn etter dette intervjuet finner sted, tar han imot nærmere 300 gjester for å feire Kapitals første 40 år. Men det er ikke midtlivskrise i bladet han skapte på begynnelsen av 70-tallet. Overskuddet økte i fjor. Høyere annonseinntekter og flere abonnenter bidro til det løftet.
Nå sprettes champagnekorkene akkompagnert av bandet Loveshack. De innbudte har fått beskjed om at kleskoden er dress, men ikke med slips.
Ideen
Tilbake på 70-tallet var næringslivsjournalistikken heller semmer, forteller redaktør Hegnar. Han mener det delvis skyldes at avisene var eid av de politiske partiene, samt at lovverket heller ikke ga nevneverdig god uttelling for journalistene. Selskapene trengte ikke levere inn fullstendige regnskap. Det holdt med omsetning og en beskrivelse av hva de drev med. Stortinget la ikke opp til det, og pressen var ikke særlig opptatt av det, mener han.
– Min idé var at det er så utrolig mye spennende i selskapene, regnskapene og forståelsen av dem som ikke ble skrevet om. For å si det litt stygt skrev Sjøfarten (nå DN red.anm.) om hvor båtene til rederne som eide avisen befant seg, mens jeg ønsket å skrive om hvordan det gikk med finansielle, sier mannen litt over tjue år etter Kapital også lanserte Finansavisen.
Eneste
Hegnar er opptatt av å ikke ha noen bånd. Særlig den gang. Ingen politiske eller økonomiske bånd. Ikke engang et kontor hadde han da Kapital ble startet.
– Så jeg gjorde akkurat det jeg hadde lyst til. Det er faktisk den morsomme historien, å være journalist og redaktør innenfor faget økonomi akkurat slik jeg ville. Uten å måtte spørre noen. Og så ville jeg ha økonomiansvaret, som ikke var så stort i begynnelsen, for det var jo ikke penger der.
Hegnar er Norges eneste publisher i ordets rette forstand. Selv er han ikke helt sikker og lurer på om kanskje Torry Pedersen er det. Men sikkert er det at det er ingen andre aviseiere som også er så aktive i den redaksjonelle prosessen som han selv. Siden han grunnla Kapital i 1971 har Hegnar skrevet rundt 7.000 kommentarer, og det har han heller ikke tenkt seg å slutte med.
Eierskap
Hegnar er «hands-on» og skal for eksempel Finansavisen ha et nytt bilag, da stikker sjefen ned på Narvesen og rasker med seg det han finner interessant av blader. Så går han på kontoret sitt og legger bladene ut på gulvet og vurderer dem en helg. Liggende ved siden av.
– Og slik oppstår et motorbilag.
Opp gjennom årene har Hegnar investert i mange andre bransjer enn medieindustrien, som Norwegian Cruise Lines, Windy og Hurtigruten.
– Har du latt forretningsmuligheter fare som følge av eierskapet i media?
– Massevis og hele tiden. Jeg har nå såpass store ressurser at det er mange muligheter som går fra meg. Det er litt som Columbus som skulle til India da han krysset havet, men han visste ikke hvor han dro eller hvor han kom, og målene hans var heller ikke klare. Sånn var min virksomhet litt også da jeg startet opp, sier han.
Da Hegnar etablerte Kapital hadde han skrevet litt for Dagbladet sport og litt for NTB. Han hadde også bidratt til næringslivsbladet Farmand.
– Og så ble dette lønnsomt, min lille verden, og jeg måtte gjøre noe med disse pengene. Jeg synes det ikke er noe fælt at jeg har hatt penger til å gjøre akkurat det jeg har hatt lyst til i journalistikken.
Da og nå
Da Kapital kom på markedet var ikke næringslivet forberedt at det skulle begås kritisk journalistikk på dem. Hegnar forteller at mange reagerte på det han gjorde.
– Min far som var sentral i næringslivet fikk hele tiden kommentar om hva sønnen drev på med. Næringslivet var ikke vant til å bli utfordret. Man gjorde ikke det. Da vi skrev om at Storebrand tapte masse penger på fond, ble de helt ville. I dag er det helt annerledes. I dag stiller de med kommunikasjonsrådgivere og er forberedt. De kan mye mer og er mer åpne. De vet de ikke kan regne med å bare få positiv omtale. Med Finansavisen, DN og nettstedene er næringslivet innforstått med at næringslivsjournalistikken er ganske hard og etter hvert ganske nådeløs.
På livet
Publisheren har opplevd å få veggen tagget ned med «Hegnar skal dø». Det synes han ikke var så hyggelig. Men det overgikk ikke reaksjonen fra en journalist etter at Hegnar dissekerte en artikkel han hadde skrevet. Redaktøren hadde fått tips om at en artikkel i en annen publikasjon om prostitusjon på Jahre Line ikke stemte. Den angivelig prostituerte som var avbildet var ifølge Hegnars opplysninger journalistens venninne.
– Jeg hadde god dokumentasjon på at det var falsk journalistikk, ren fabrikasjon. Så jeg skrev den historien, som var veldig morsom. Dermed dukket journalisten opp på kontoret mitt. Jeg trodde han skulle drepe meg. Han sto over meg og truet meg. Da blir du litt engstelig, sier Hegnar og ler lett.
Venner
Å bedrive kritisk næringslivsjournalistikk samtidig som man selv er storeier i norsk industri og mangemillionær, er ikke alltid greit. Mange av dem man skriver om, er ofte de samme man omgås.
– Hvordan er det med vennekretsen. Er det færre som vil «leke» med Trygve som følge av Finansavisen og Kapital?
– Ja, det er veldig mange. Før syntes jeg det var sårende, på en annen side er det forståelig. For får du juling fordi du taper penger, om du er «for smart» eller har småjukset, eller får en personkarakteristikk av meg – verken du eller jeg vil synes det er særlig gøy. Jeg sier ikke at det har vært tungt i 40 år, men det leit når det er folk jeg setter pris på.
Røkke
Hegnar forteller om sitt tidligere vennskap til Kjell Inge Røkke. Siden Røkke på et tidspunkt også var kjæreste med Celina Midelfart, som er en av Hegnars beste venner, møttes de også ofte privat. Men det tok slutt da Hegnar støttet næringsminister Sylvia Brustad i Aker-striden.
– Da hørte jeg at han ble ganske vill. Siden har jeg ikke vekslet et ord med ham. Jeg mente Brustad hadde rett og jeg skrev det. Det klart jeg gjorde det selv om vi hadde omgang, hvis ikke hadde jeg måttet jeg legge ned pennen. Men jeg synes det er litt snålt at hver gang jeg hører han snakke om meg er han full av sinne og irritasjon over at jeg kunne innta det standpunktet i den saken.
Han forteller at miljøet er lite, og han synes det er tungt at folk man før omgikkes ikke lenger vil hilse fordi han har skrevet om dem.
– Men så må jeg akseptere det, for det kan tenkes at jeg hadde blitt akkurat like sinna og sur. Det vet jeg jo ikke.
Neppe AFP
Sjefen er blitt 67 år, og noen AFP blir det ikke snakk om. Men hva som skjer, vel det er ikke helt klart for journalisten, men at han har tenkt å fortsette en stund til, det skal ikke utelukkes.
– Jeg våkner hver dag og synes det er like gøy å gå på jobb nå som for 40 år siden. Det var litt mer krevende da, for jeg hadde ikke noe kontor, men hver dag er en journalistisk utfordring. Mine medarbeidere tør ikke komme inn på kontoret før de hører at maskinen er taus, de vet jeg er rastløs og urolig inntil jeg har fått skrevet. For det er det jeg vil.
