Jeg skriver dette med fortsatt plettfri vandel og som fullstendig frikjent av Alta Tingrett etter beskyldninger om forfalskning av min kones underskrift. I dag onsdag 25.09. er dommen til Alta tingrett fra august i år rettskraftig etter at politiet/påtalemyndigheten ikke benyttet ankemuligheten.
Saken har vært en stor belastning for min familie, og tingrettens dom gir familiemedlemmene som har vært involvert full oppreising. Dessverre har saken, og også det som framkom rettssaken, påvist en ukultur i politiet som er egnet til å svekke min og andres tillit til rettsstaten.
Saken har høstet stor mediemessig interesse. Det finner jeg høyst naturlig, og har ingen ankepunkter mot medienes dekning, selv om flere førstesider i ulike aviser, og et tosifret antall oppslag opp mot en avisside, nett-, TV- og radiodekning, ikke står i forhold til sakens alvorlighetsgrad.
Medietrykket
Det har vært stilt spørsmål rundt min framtidige integritet som journalist og politisk redaktør. Ut fra det særdeles tynne grunnlaget for å igangsette etterforskning og reise tiltale, har det vært naturlig å etterlyse politiets motiv og begrunnelse for ressursprioriteringen. Det er ikke gitt noen slik svar, og de aller fleste som har fulgt saken synes svaret å være enkelt; noen i politiet har ønsket å svekke undertegnedes tillit og bruke ressursene for å så tvil om min integritet. Hvem og hvorfor blir bare spekulasjoner, og det skal jeg la ligge.
For mine døtre, og spesielt min datter som leverte passøknaden som denne saken handler om, har medietrykket rundt saken vært sterkt belastende. Politiet har uttalt at de mener jeg er skyldig i en svært alvorlig sak. Familien har sett overskrifter som «Redaktør risikerer fengsel», og beskrivelser som «Han risikerer nå opp mot 17 dager i fengsel dersom tingretten dømmer ham.» Begge eksemplene er for øvrig hentet fra NRKs oppslag på nett. Saken har vært behørig omtalt i de fleste medier i Finnmark og enkelte landsdekkende. Publikum har både før rettssaken, under og etter rettssaken fått et inntrykk av at her har noen av samfunnets fiender vært i aksjon.
Realitetene i saken
Hva var egentlig saken? Hva er realitetene? Her er en kort oppsummering, i tillegg til det som framkom i retten, samt dommen.
Min datter Birte blir tatt ut av fotballforbundet for å dra på en 10 dagers tur til Amman i Jordan. I tillegg til at hun må ha fotballferdigheter på høyt nivå, kreves også gyldig pass. Hun leverer passøknad på sivilavdelingen på Alta lensmannskontor 25. september 2012, men blir sendt tilbake med beskjed om at også hennes mor må signere for at passet skal kunne utstedes. Når hun er tilbake med søknaden reises det tvil om fullmakten fra hennes mor i passøknaden. Ved andre gangs oppmøte følger jeg med min datter til lensmannskontoret og inngår en avtale som imøtekommer alle krav om dokumentasjon. Passet blir skrevet ut og min datter får en fantastisk opplevelse i Amman, både sportslig og sosialt.
Så går det nesten fire uker. Plutselig får vedkommende på sivilavdelingen, som håndterte søknaden, beskjed av en eller annen om at det må skrives en rapport som skal omhandle den ene signaturen i passøknaden, min kones. Dette skjer til tross for at all usikkerhet rundt fullmakten fire uker tidligere var ryddet av veien. Likevel igangsettes et stort apparat. Målet er undertegnede. Den som er ansvarlig for passøknaden (min datter på snart 17 år da passsøknaden ble levert), og har fått passet utstedt, blir verken informert eller tatt inn til forhør.
Ressursbruken
Det er altså ingen tvil om fullmakten fra min kone. Den er uomtvistelig korrekt. Politiet igangsetter likevel månedsvis etterforskning med en rekke avhør av undertegnede og senere min kone. Første gang ringes jeg opp med innkallelse til forhør samme kveld. Verken jeg eller min kone er pliktig til å la oss avhøre, men gjør det i håp om å få avsluttet saken raskt og med minst mulig bruk av knappe ressurser for politiet. Hva saken har kostet i kroner og øre når den nå er avsluttet med tingrettens dom, kan vi bare spekulere i, men sannsynligvis snakker vi om sekssifrede beløp.
Ressursbruken for vår familie blir spesielt paradoksalt. Vi oppleve noen måneder tidligere å få stjålet en ny snøscooter utenfor bolighuset. Da fikk vi beskjed om at det var en sak politiet ikke kunne prioritere på grunn av en vanskelig ressurssituasjon. Til tross for at vi økonomisk ville vært best tjent med å få ny snøscooter fra forsikringsselskapet, syntes vi dette var for ille rent samfunnsøkonomisk. Vi igangsatte en privat etterforskning og fant snøscooteren stående på en privatadresse i Alta. Politiet ble nok en gang kontaktet, men ville ikke gjøre noe. Etter lokking og trusler dro politiet likevel til adressen. Her fant de snøscooteren, heleren og stjeleren. Resultatet ble likevel skuffende; politiet ville ikke gå videre med saken og både heler og stjeler slapp fra saken uten noen form for reaksjon.
For meg er scootersaken en synliggjøring av at politiet i Alta er i en prekær ressurssituasjon, der det kreves vanskelige prioriteringer. Dette underbygges også fra andre omtalte saker i media, der hverdagskriminalitet og alvorlige straffebrudd ikke blir etterforsket. Representanter fra politiet sto eksempelvis for en tid tilbake fram på Kveldsnytt og fortalte at en dødsulykke i Altafjorden ikke kunne etterforskes fullt ut, uten ekstra tilførsler av ressurser.
Når en snart 17 år gammel fotballspiller leverer en søknad om pass, er det ikke snakk om ressurser. Fire uker etter at passet er godkjent og skrevet ut, igangsettes en prosess fullstendig fristilt av prioriteringer. Det skrives rapporter og igangsettes full etterforskning, uten at noen stiller spørsmål med ressursbruken. At passet er godkjent, og ingen til dags dato har kunnet påvise noen feil eller mangler, spiller ingen rolle.
Hvem står bak?
Rettssakens muntre øyeblikk kom da aktor spurte ut tjenestekvinnen fra passavdelingen, trolig for å forsøke å få fram at ingenting var unormalt i politiets handtering. Etter en tid kom spørsmålet om hvem som hadde bestilt rapporten som skulle nagle undertegnede til saken. «Var det ikke du som ba om den?», svarte vitnet etter en kort pause. Aktor Are Meedby, som fikk småpanikk for å bli linket til den pinlige behandlingen, slo raskt fast at han i fjor høst var ukjent med saken og først fikk den i fanget etter sommerferien. Meedby er selvsagt ikke den som satte i gang saken. Samtidig viser aktors eksaminasjon av vitnet, at det nødvendigvis blir mye kreativ synsing når ting flere uker tilbake i tid skal rekonstrueres og nedfelles i en skriftlig rapport.
Tid for å ta lederansvar
I forhåndsprosederingen i media av saken har politimester Torbjørn Aas i Vest-Finnmark trukket inn undertegnedes selvbilde for å forklare saken. Det var sårende, unødvendig og lite profesjonelt. Det finnes sikkert mange meninger om både meg som person og mitt selvbilde, men jeg har god samvittighet i mitt virke for å skape gode oppvekstvilkår for barn og ungdom i Alta, inkludert mine egne barn. Undertegnede og resten av familien er politiets beste allierte i forebyggende arbeid. Politiet har framstilt denne saken som svært alvorlig. Realitetene er at ingen personlige- eller samfunnsinteresser er skadet. Min datter har ikke fått pass på uriktig grunnlag, og det er ikke påvist at noen har forsøkt å skaffe seg noen personlig fordel. Det er også politi og påtalemyndighetene enige i. Alminnelig rettsfølelse tilsier ikke at det er gjort noe galt. Selv med streng juridisk fortolkning er det tvilsomt at å signere for en annen, når det foreligger fullmakt, er straffbart. Høyesterett sier at det ikke straffbart. Rett nok i en sak som omhandlet et gjeldsbrev og ikke et pass.
Alta Tingrett har verken tatt stilling til om signering med fullmakt er straffbart, eller om pass er en offentlig protokoll som tiltalen forutsetter. Det av den enkle grunn at meddommerne har slått fast at det ikke finnes noen bevis for at undertegnede har skrevet signaturen til mine kone i passøknaden. Hvem som har regissert og fått satt i gang denne saken blir spekulasjoner. Også hvilke motiv som ligger bak. Vedkommende er neppe å finne i politiet i Alta, og jeg har full tillit til alle lokalt, inklusiv sivilavdelingen og tjenestemannen som har foretatt avhørene av familien. I stedet for å bruke tid på hvem, er det viktig å spørre seg hvorfor. Det burde interessere media.
Ansvar for prioriteringene
Det det ikke er noen tvil om er hvem som har ansvaret for prioriteringen og en fullstendig meningsløs ressursbruk. Tiltalen er tatt ut av politimester Torbjørn Aas. Han har fortløpende hatt alle muligheter til å legge saken død. En slik mulighet åpnet seg da min advokat viste til høyestedommen hvor det slås fast at signering med en annens navn etter fullmakt ikke er straffbart. I stedet for henlegge saken, slik det ble bedt om, har politimesteren med åpne øyne stått bak en prioritering der det ikke bare er brukt timesverk, men også dagsverk, for ikke snakke om ukesverk hos politi og tingrett. De enormt mange støtteerklæringene til meg, og reaksjonene som saken har utløst, forteller at vi står overfor en meningsløs handtering og prioritering.
Når saken har kommet ut av alle proposjoner kan det skyldes betydelig høyere juridisk kompetanse hos politijuristene enn hos den som sitter med ansvaret. Å være leder er både å ha ansvar og ta ansvar.
Jeg har ingen tro på at jeg vil få noen beklagelse fra politimester Torbjørn Aas. Derimot forventer jeg at han stiller opp med en beklagelse til min kone og datter for den behandlingen de har blitt utsatt for.
Noen bør også ta ansvar for at politiets omdømme er blitt kraftig og helt unødvendig svekket. Polititjenestemenn sier til meg at de bøyer hodet i skam. Dessverre er hardtarbeidende, ærlige og dyktige polititjenestemenn i Alta blitt ofre i denne saken.
