Frilansere opplever sosial dumping

- Å være frilanser i mediemarkedet i Norge er noe herk. Når venner av meg sier de har tenkt på å ta journalistutdannelse, foreslår jeg ærlig talt at de bør finne seg noe annet, i hvert fall om de vil satse på frilansing sier Alejandro Decap.

Han  har frilanset i seks år. Nå er han i ferd med å gi opp og har begynt å studere på BI for å kunne skifte beite. I likhet med flere andre frilansere Journalisten har snakket med er han svært tilbakeholden med å nevne navn og honorarer i samme setning.

- Det laveste jeg har blitt tilbudt er 300 kroner, for fire portrettbilder. Det var en meningsbærende avis, og skulle publiseres på papir og nett. Unnskyldningen var at de har dårlig råd og det er harde tider. Jeg takket selvsagt nei.

 Kutter ut aviser

Decap møter denne argumentasjonen hos de fleste aviser. Det gjør også frilansjournalist Tone Solberg. Hun gikk frilans i 1986, fra fast stilling i Dagbladet. I kortere perioder har hun forlatt den frie tilværelsen for å  blant annet være featureleder i Dagsavisen, redaktør i KK og forlagsredaktør i Gyldendal.

-  Som frilanser tjente jeg mer i kroner og øre for 20 år siden enn jeg gjør i dag. Og jeg jobber nesten dobbelt så mye. Det som har skjedd er at satsene har stått helt stille, eller så er de blitt redusert. Jeg har mer eller mindre sluttet å  jobbe for aviser. Der gir honorarene jevnt over en elendig timespris.

Hun  jobber nå stort sett for ukeblader og glansede magasiner. Det har alltid vært den viktigste inntektskilden.

- Det har aldri vært min hovedjobb å arbeide for avis. Det kan man ikke leve av. Da må man være så vanvittig superproduktiv og ha spesielle avtaler eller noe slikt, sier Solberg.

Sosial dumping

Hennes inntrykk er at det drives utstrakt sosial dumping av særlig unge frilansere. Selv mener hun at hun klarer seg takket være lang fartstid, stort kontaktnett og det at hun like gjerne skriver for andre medier enn avis. Hun trekker imidlertid frem Dagens Næringsliv som et hederlig unntak i pressen. Deres satser lå den tid hun skrev for dem helt på linje med det magasinene tilbyr, og hun opplevde i tillegg at de honorerte etter innsats og kildetilfang.

I den andre enden av skalaen finner man både lokal- og meningsbærende aviser. Inga Ragnhild Holst har skrevet for rundt 40 ulike medier og har noen negative erfaringer. Den minst lønnsomme opplevelsene var med Klassekampen.

- Jeg har skrevet flere baksidesaker for Klassekampen. Der er prisen null kroner.

Holst forteller også om en annen frilanser, som ikke vil stå frem. Hun skal ha fått kun 2000 kroner for en større sak der frilanseren er en av tungvekterne innen det temaet saken omhandlet. Etter det Journalisten kjenner til er 2000 kroner for 4000 tegn, samt bilde i det som på trykk tilsvarer en dobbelside, også gitt andre av avisen i løpet av siste tre år.

Baksidesakene hun skrev ligger noe tilbake i tid. Så det er ikke så mye hennes eget gratisarbeid hun vil vektlegge. Det er det prinsippielle i manglende betalingsvilje hun vil ha frem. Holst ser det som ekstra kritikkverdig i og med at samme avis har brukt mye spalteplass på frilanseres arbeidsvilkår i andre mediehus, mens de etter hennes oppfatning selv altså driver med sosial dumping.

 - Det er ikke greit å ikke betale. Dette kjennes som når Petter Stordalen snakker om miljøvern, mens han står der med store biler, i flertall. Eller når Kirken sier at her er det høyt under taket og alle er velkomne. Utenom de homofile.

Dugnadstradisjon

Ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen bekrefter at spalten på baksiden av avisen ikke honoreres. Det samme gjelder side 2-kommentarer og kronikker. Når det gjelder honorarer er det bare for anmeldere avisen han faste satser.

- Klassekampen kommer fra en dugnadstradisjon som gjorde at ingenting var betalt hos oss. Så på noen områder holder vi fast på den tradisjonen. Det er også mange som skriver hos oss som ikke vil ha betalt, som vil gi det som bidrag til Klassekampen. Men for folk som har dette som mer eller mindre heltidsyrke, og da tenker jeg spesielt på bokanmelderne og musikkritikere som gjør mye for oss, så føler vi at det er et økende ansvar for å ha rimelig ok honorar.

Velg andre kanaler

Braanen er tydelig på at det er en vesensforskjell mellom dem som leverer kulturkritikk og de som kommer med annet journalistisk stoff. Han begynner også å bli lei av at avisen er hva han kaller hoggestabbe for frilansere. Det mener han er dypt urettferdig.

- Vi er snart den eneste avisen som driver vanlig avis. Vi kommer som sagt fra en dugnadstradisjon og de ansatte hos oss tjener relativt lite. Alt hos oss er forsøk på å gjøre det billigst mulig. Det er grunnen til at Klassekampen overlever. De som lever av å være kritikere har vi ansvar for. Frilansjournalistikk innenfor nyheter og reportasje har vi lite budsjett for. Frilansjournalister som vil leve av slike saker må kanskje veldig andre publiseringskanaler.

I en epost etter samtalen tilføyde Braanen at «Klassekampen har relativt mye eksternt produsert stoff og betaler ut over seks millioner kroner i året i honorar.»

Det har foreløpig ikke lykkes Journalisten å få oppgitt avisens anmelderhonorar, utover at disse skal ligger betydelig under hva blant annet Aftenposten tilbyr.

 (Journalisten vil de nærmeste dagene publisere flere saker om frilansjournalistenes kår og honorarene de møter i flere ulike medier. Har du tips send dem til: aslaugok@gmail.com)