Assistert selvmord er også selvmord

TV 2 er klaget til inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) både av organisasjonen Menneskeverd og overlege Morten Horn. Bakgrunnen er at de har publisert filmen “The suicide tourist” om ALS-syke Craig Ewert som tok sitt liv på aktiv dødshjelp-klinikken Dignitas i Sveits. Klagerne mener omtalen gir for detaljert informasjon om hvordan man kan gå fram for å begå selvmord og at dette strider mot punkt 4.9 i Vær varsom-plakaten (VVP) “…Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.”

De mener også at filmen må sees som et partsinnlegg fra dem som vil fremme aktiv dødshjelp og at sakene til TV 2 i for liten grad gir et balansert uttrykk av saken. De to klagerne reagerer på at PFU-sekretariatet har lagt opp til en forenklet behandling av denne saken. Menneskeverd påpeker at alvorlighetsgraden i denne saken i det minste bør tilsi ordinær behandling i utvalget.

Selv skulle jeg gjerne sett at PFU ga klagene på TV 2s omtale av filmen om aktiv dødshjelp full klagebehandling. Ikke nødvendigvis fordi jeg tror TV 2s sak ville blitt felt for brudd på god presseskikk. Men fordi jeg tror det kunne ført til økt bevissthet og debatt rundt omtale av aktiv dødshjelp i norske redaksjoner. Nettopp fordi slike klager svært sjelden dukker opp på PFUs bord, burde klagene fått større oppmerksomhet fra utvalget. Debatten i kjølvannet av denne saken tyder dessuten på et behov for økt bevissthet rundt dette temaet.

Mange vil nok tenke som TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther uttalte til Dagen i januar- at aktiv dødshjelp er noe helt annet enn selvmord og mene at punkt 4.9 i Vær varsom-plakaten ikke kan omfatte saker som omhandler aktiv dødshjelp. Årsæther har rett i at når det advares mot metodebeskrivelse, er det ikke spesielt saker om selvmordsklinikker som Dignitas man har hatt i tankene ved utformingen av punkt 4.9. Men assistert selvmord er også en form for selvmord, og redaksjonene kan skaffe seg viktig kunnskap om hvordan dette bør omtales - både i Vær varsom-plakaten generelt og i Norsk Presseforbunds veileder om selvmordsomtale.

Jeg vil særlig oppfordre journalister og redaktører til å være varsom med glorifisering av selvmord. Når  selvmord - også aktiv dødshjelp -  ukritisk blir omtalt som en god vei ut av livet, bør det ringe noen varselbjeller i redaksjonene. Særlig i omtalen av amerikanske Brittany Maynard som døde etter aktiv dødshjelp i fjor høst, var det mange formuleringer om at hun døde lykkelig “i armene på sine kjære”, “smilte da hun døde” og “fikk endelig fred” - også i norske medier. Slike formuleringer er problematiske hvis de publiseres helt ukritisk - fordi det kan ha en uheldig effekt på selvmordsutsatte lesere.

Ifølge professor Lars Mehlum, Norges fremste ekspert på selvmord, skjer 5-7 prosent av alle selvmord blant unge mennesker som følge av smitteeffekt. – Sperrene mot selvmord kan bli svekket. Tanken om at “dette kan jeg ikke gjøre mot familien min” kan bli svekket i et samfunn der det er en større aksept for løsningen, sier Mehlum til TV 2.

Det betyr ikke at all omtale automatisk vil være brudd på god presseskikk. Men det betyr at det er lov å bruke hodet og tenke over hvilken sammenheng man publiserer saker i.

Mitt beste råd til journalister som skal omtale selvmord - også aktiv dødshjelp - er å være gjerrig på adjektivbruken. Så sterke saker trenger ikke de altfor beskrivende og malende adjektivene. På den måten unngår man både presseetiske overtramp og dårligere saker.

Et annet råd er å huske at saker som dette særlig trekker til seg lesere, lyttere og seere som er selvmordsutsatt. Derfor fungerer det bra med faktasaker som henviser til hjelpeapparatet , ofte under overskriften “her får du hjelp” - som norske medier er blitt stadig flinkere til å huske på.

 Verdens Helseorganisasjon advarer mediene mot detaljert beskrivelse av selvmordsmetode. I verste fall kan omtale bidra til imiterende adferd hos andre personer som står i fare for å ta sitt liv. Men advarselen er ikke absolutt. Selv om det advares mot metodebeskrivelse både i veilederen og i punkt 4.9 i VVP, betyr ikke at det alltid er feil å beskrive selvmordsmetode.

Av og til er metoden selve saken - for eksempel når det handler om sikring av broer eller belastningen på lokførere og trailersjåfører som har opplever selvmord på skinnene og veiene. I alle disse kategoriene kan det være aktuelt å omtale også enkeltselvmord. Slik er det også når det gjelder aktiv dødshjelp. Å beskrive hvordan Dignitas deler ut sovemedisin i store doser til sine klienter, behøver ikke være brudd på god presseskikk, men journalisten bør tenke gjennom hvor langt hun vil gå i detaljrikdommen. Presseetikken er ikke en matematisk størrelse. PFU må vurdere hver enkelt sak i lys av sammenhengen den blir publisert i.

Aktiv dødshjelp er slett ikke et tema mediene skal gå omveier rundt - av frykt for å gjøre noe galt. Det representerer en viktig debatt som ikke skal skyves ut i taushetens skygge. Vi trenger åpenhet om livets vanskeligste moralske spørsmål - slik mediene også er tjent med åpenhet omkring de presseetiske dilemmaene vi står i. Og mediene må være seg sitt ansvar bevisst. Selv om det ikke kreves en balansert fremstilling med kritiske motargumenter i alle enkeltsaker, må vi passe på at vi også tør å stille kritiske spørsmål når det er vanskelig.  Vi må ikke glemme å være kildekritiske - selv om kildene våre er dødssyke og står overfor alvorlige valg rundt liv og død.

Denne kommentaren ble først publisert på Verdidebatt.no.