Hjelper ikke å være redd

Hele salen reiste seg da Bernhard Willem Holtrop kom inn i Osebergsalen på Skupkonferansen i Tønsberg.

- Dette er fantastisk, fortalte han om responsen da programleder Svein Tore Bergestuen spurte.

Tegneren Willem var ikke redaksjonen da de to terroristene gikk til angrep og drepte kollegene hans. Selv satt han på toget fra Bretange til Paris. Willem fikk telefon fra en venn som fortalte ham at det var trøbbel i redaksjonen.

- Jeg svarte at det alltid er trøbbel der.

Det er 50 år siden han var med å grunnla forgjengeren til Charlie Hebdo, Harakiri, den var av for dårlig smak, mener han, men da Charlie ble startet og tok for seg nyheter og politikk, ble det mer farlig. Utfordrende.

- Det var så mange trusler. Men de var ekte.

Måtte slå tilbake

Tilbake på toget ringer en annen venn og forteller at to personer i redaksjonen skal være drept. Willem forstod det ikke. En halvtime senere ringer enda en venn og forteller ti personer var drept.

- Jeg klarte ikke tro det. Dette var venner jeg hadde jobbet sammen med i mange år.

På plass i Paris forsøker han å kontakte redaksjonen. Å komme seg forbi politisperringene. Men klarte ikke. Til de 500 journalistene og redaktørene på Skup forklarte ham at han var mer sint enn lei seg. De hadde drept hans kolleger og venner.

Allerede dagen etter angrepet ble magasinets fremtid diskutert.

- Du må slå tilbak, tenkte jeg, med en ny utgave av avisen. Det var vårt eneste våpen. Vi måtte fortsette. I ettertid, under begravelsene, når møtte de etterlatte var det stor sorg.

Ville spy

- Hvordan har du det i dag? spurte Bergestuen

- Det er veldig vanskelig å erstatte alle som er borte.  Samtidig. Vi forsøker å lage en avis som får folk til å le.

Charlie har også fått mange rare venner. Politikere som ikke leste avisen. Diktatorer som nedkjemper ytringsfrihet.

- Jeg fikk lyst til å spy da jeg så bildet. Men det var første raden, sa han og refererte til bildet av politikerne som stod hånd i hånd, - Bak dem er det millioner. De er våre venner.

Willem slo fast at han ikke ville ha politibeskyttelse. Hvorfor, ville Bergestuen vite. Fordi det er de som blir drept først. Dessuten tror han ikke noen vil drepe ham. Han vil heller ikke gå rundt å være redd.

- Hvis de virkelig vil drepe meg, vil de finne en måte å gjøre det på. Så å være redd gjør ingen forskjell.