Slik gikk VG fram for å avsløre nedlasterne

Det er et stort rigg de presenter fra lørdag og til midten av uken. Dokumentar i VG Helg, dokumentar på VGTV og tre dokumentarartikler på VG Nett. Ett år etter at problemstillingen ble konkretisert er utvikler Einar Otto Stangvik og journalist Håkon F. Høydal nesten ferdig med det lengste journalistiske prosjektet de har arbeidet med så langt: «Nedlasterne». Det er fredag når Journalisten møter de to i VG-huset.

Fra april i år har de vært i kontakt med ti menn som har lastet ned overgrepsbilder. Veien dit har vært langt og kronglete. Og langt fra uproblematisk. Fra nyttår har de to sammen med VGTVs Natalie Remøe Hansen nesten bare arbeidet med dette prosjektet.

Prosjektet springer egentlig ut av Stangviks avsløring av Høyre-politikeren som delte nakenbilder av jenter på forskjellige forum. IT-eksperten ble nysgjerrig på miljøene. Han forteller at han så en tydelig tendens til spredning av overgrepsmateriell på det åpne nettet. Og at de som lastet ned også så ut til å betale med egne kredittkort.

– Jeg ville finne mer ut av dette, sier han til Journalisten, og Høydal ble koblet inn.

I begynnelsen fulgte de av og til med selv. Det begynte med søk etter diskusjonsforum. Så ble dataene gradvis systematisert. Blant annet gjennom et program som analyserte dataene. Målet var å fnne nordmenn som lastet ned overgrepsmateriell og ikke ble tatt av politiet.

– Vi brukte tid på å sette oss inn i hvordan dette materialet deles mellom de forskjellige og hvorfor de har fått drive på med dette, sier Høydal.

Ti menn

De to forteller om en omfattende næring hvor folk gjør bilder med overgrep av barn tilgjengelig for nedlasterne. De vet hva de selger, men bryr seg lite om det. En del av dem som opererer nettstedene er opptatt av å trekke til seg trafikk. De ser ikke på det de videreformidler.

VG har snakket med de siste av tre ledd, de som laster ned. Ti menn i alt. Teamet forklarer at det de har funnet foregår på det åpne nettet. Ikke på det mørke. Mange av dem som laster ned opererer med eposter med fullt navn. Eller de har brukernavn som lett lar seg søke opp. Ifølge Stangvik var det ikke hokuspokus. Alt de har funnet ut av er gjort på en måte hvem som helst kan gjøre lovlig. Eller ikke helt.

– Det er ikke bare ulovlig å laste ned overgrepsmateriell, men også å gjøre seg kjent med hvor det eksisterer. Så i utgangpunktet kunne selv forundersøkelsene våre være ulovlige. Redaksjonell godkjennelse og tidlig informasjon til politiet var nødvendig, sier Høydal. Allerede tidlig i prosessen involverte de Kripos. De ville vite hva som ventet dem. Og de ville at Kripos skulle vite hva de drev med. Men det har ikke vært på tale å dele informasjonen de har funnet, sier Høydal.

I noen tilfeller har det også vært nødvendig å benytte seg av IP-adresser. For eksempel hvis flere har hatt samme navn som personen som har lastet ned. Mange av nedlasterne bruker ikke krypteringsprogrammet TOR. Og de laster ned på eget bredbånd, noe som gir mulighet til å plassere dem geografisk med omtrentlig nøyaktighet.

Men lenge før VG i det hele tatt tok kontakt med nedlasterne, har de måttet de gå flere runder og drøfte hvordan å gå fram. Hvordan skal man kontakte disse folkene. Skulle det skje per epost, sms, telefon eller ved personlig oppmøte?

I forkant snakket de også med psykologer som behandler personer som laster ned slikt materiale for å få en forståelse av hvordan de vil reagere ved konfrontasjon. Er det trygt? Svaret er at mange reagerer med lettelse. Høydal understreker flere ganger gjennom intervjuet at VG også har et ansvar for personene de skal intervjue. De er også mennesker, sier han, og det er ikke sikkert om det vil føre verden framover ved å ødelegge livet deres.

– Vi har vært uhyre forsiktige, forklarer Stangvik.

– Vi bestemte oss for at et personlig møte var det rette, men det er heller ikke bare å møte opp. Og å få oversikt over hvor de er til enhver tid er heller ikke gitt.

Etablerte kontakt

Dermed brukte de tid på å finne ut av om de skulle ringe først, og når på dagen det var greit å gjøre det. Konklusjonen ble midt på dagen. Like før lunsj. Da var det nesten sikkert at de ti var på jobb og at de ikke var sammen med familiene sine.

Høydal ringte personen. Han presenterte seg som journalist i VG og sa at de arbeidet med et større prosjekt som kunne involvere dem. Han sa så lite som mulig. De to forteller at kildene var imøtekommende. Svarene fra flere var ja, og enkelte foreslo også å møtes allerede samme dag. Selv om enkelte også ble irritert over at VG ikke fortalte mer om hva de ville snakke om.

– Selv om vi hadde gode indikasjoner, så var vi likevel ikke 100 prosent sikre. Vi måtte gå varsomt fram. Det ville vært ekstremt om vi kom i skade for å identifisere noen som ikke hadde lastet ned, sier Stangvik.

Noen av dem som er kontaktet i arbeidet har sagt at det ikke stemmer at det er de som har lastet ned. Men alle bekrefter en slags kobling til materialet.

3 av 10 sier de ikke har lastet ned overgrepsbilder, noen hevder seg hacket. 7 av 10 forklarer at det har skjedd av en annen grunn. Blant annet at de ikke visste hva de hadde lastet ned.

Reagerte med sjokk

I forkant av møtet med mennene har de i redaksjonen lagt planer. Blant annet ved at Einar Stangvik og Nathalie skulle ha mulighet til å overvåke møtet på avstand. Men dette har ikke latt seg gjøre under alle møtene. Derfor har Høydal hatt to mobiltelefoner med seg. En med åpen linje slik at de andre har kunnet lytte til samtalen for å vurdere stemningen. På den andre telefonen har en lokaliseringsapp vært aktiv med sanntids-oppdateringer. For å vite hvor journalisten er til enhver tid om noe skulle skje.

Flertallet har ifølge de to reagert med grader av sjokk. Mange var ganske rolige, men ingen reagerte med sinne. En av grunnene til at de teamet har ønsket å møte nedlasterne ansikt til ansikt er nettopp for å observere reaksjonene deres.

Flere av de ti har spurt hvor de kan få hjelp. Noen av dem har også fått navn og nummer til psykologene Høydal var i kontakt med i forkant.

Før samtalene med de ti har Høydal også vært i dialog med politioverbetjent og avhørsekspert Asbjørn Rachlew.

– Jeg har aldri før spurt hva som får en voksen mann til å seksuelt tenne på bilder av barn som utsettes for overgrep, sier Høydal.

Svaret er å skape en relasjon til dem man snakker med. Derfor har Høydal også unngått å bruke den korrekte beskrivelsen. Det kan de som ser dokumentarfilmen også høre.

– Jeg kaller det samleie med barn selv om jeg mener det er overgrep. Det gjør jeg for å få svar, sier han.

Teamet har ikke sett på bildene selv. Det har de ikke ønsket. Men de har lest beskrivelse av hva som skjer på bildene og filmene.

– Et par ganger har jeg måttet, nesten i sjokk, lukke datamaskinen fordi jeg ikke har orket å lese mer. Ingen skal måtte oppleve det som beskrives, sier Høydal.

– Jeg har aldri grått så mye på jobb. Det har vekslet mellom sorg og sinne, supplerer Stangvik.

Høysikkerhet

Å ha Stangvik med på teamet har vært uvurderlig for Høydal. Det har vært en oppvåkning i datasikkerhet og en oppbygging av en etter hvert solid digital verktøykasse. Han har blitt mer bevisst i hva han har brukt browsere som Chrome og Firefox til. I enkelte tilfeller har han brukt TOR. Og så har de brukt apper, listen har blitt langt om lenger sammenlignet med hva den var. Apper som LastPass som genererer passord. De har brukt Signal og Textsecure til å krypterte tekstmeldinger og telefonsamtaler. Og dokumentaren som publiseres i helgen har kun befunnet seg på en kryptert harddisk. Når de ikke har arbeidet med den, har harddisken vært låst inne i et skap.

Å ta høyde for at noe kunne skje var essensielt. Særlig for Stangvik som kom inn i VG som konsulent for et par år siden. Oppgave: tette hullene i VGs sikkerhet.

Debriefen har de selv stått for, sammen med Remøe Hansen. Omtrent som ambulansesjåførene gjorde fram til utpå 80-tallet.

Kildene har verken bedt om eller blitt tilbudt sitatsjekk. Men Høydal har hatt kontaktet alle med ett unntak i forkant av helgen for å fortelle at nå kommer rigget. En del har bedt om informasjon om hva det innebærer for dem.

Alle samtalene ble tatt opp. Dette for at Høydal skulle konsentrere seg om det som ble sagt og gjort, ikke blokka. Samtidig skulle det som sies gjengis ett hundre prosent korrekt. Samtalene er også brukt i dokumentaren. Men ikke med stemmene til de aktuelle ti. Det er ansatte i VG som leser høyt fra manus transkribert fra opptakene.

Vil gjerne følge pengene

– Har dere gitt politiet informasjonen dere har hentet inn?

– Ikke på det nåværende tidspunkt, sier Stangvik kontant.

– Det materialet vi har bearbeidet er vanskelig å gi dem, legger Høydal til.

– Og rådataene har de trolig selv.

– De ti har sittet på det åpne nettet. Dere er ikke redd at avsløringen vil få folk til å gjemme seg bort på det mørke nettet?

–Vi har ønsket å rette søkelys mot at det er mange som er aktive med noe som er høyst destruktivt mot barn, sier Høydal.

– Jeg skulle gjerne fulgt pengesporet, forteller Stangvik.

– Får å finne ut hvor lukrativt dette faktisk er.

– Vi har noen antagelser.

– Men det er en annen sak, slår Høydal fast.