Er ikke virkeligheten god nok for Aftenposten?

De laget en flott reportasje: Hest i Norge i 2015. 14 sider i bilder og tekst. Og så drepte de det hele med et skjult manipulert forsidebilde der de tre-fire delene som er brukt er – fra Russland!

Artikkelen er først publisert på Bernt Eides egen nettside. Gjengitt med forfatterens tillatelse.

Noen ganger kan man få følelsen at norske mediehus driver et slags restesalg i troverdighet. Dette er selvsagt et brudd på Vær Varsom-plakaten 4.11 og alt det der, og Aftenposten bør bli dømt for det i PFU. Men det er ikke det verste.

A-magasinet skjuler kunnskapen om at hestebildet fra Russland er manipulert. Det eneste vi får vite er “Omslagsfoto: mariait/Shutterstock/NTB scanpix”. Det skal bety at 1) fotografen er Maria Itina, 2) Hun selger gjennom et masseproduserende bildebyrå som heter Shutterstock. De selger illustrasjoner, renset for journalistisk etikk. 3) Norske NTB er videreformidler av bildene til det norske markedet.

De 3-4 delene som bildet er satt sammen av er tatt utenfor Moskva. En svært nysgjerrig leser som søker med bildet på Google vil kunne oppdage at bildet selges i ulike varianter.” Wild horses in dust”, in sunset, in desert. A-magasinet valgte “in dust”. Den svært nysgjerrige leser vil også oppdage at bildet også selges som tapet, sengetøysett og vesker.

Kunstnerisk leder i A-magasinet, Andreas Rød Skilhagen forsvarer praksisen på Facebook: “Omslaget er en pastiche på en visuell sjanger”. Manipulasjonen er et “… et nostalgisk, kitsch og drømmende uttrykk…”. Blir dette stående som Aftenpostens oppsummering må vi regne med mer av det samme praksis. Leserne vil begynne å regne med at alle bilder i A-magasinet kan være montert sammen fra ulike kilder, og det vil være et stort tap.

Anette Aasheim, Katinka Hustad og Jeanette Sjøberg har laget en flott rapport fra norsk virkelighet. Men det var ikke bra nok med reportasje på forsida. A-magasinet søkte til fiksjonens verden og ga oss en konseptuell forside, en forside som ikke handler om det den viser, men om ideer bak. Viljen til å lage konseptuelle oppslag er stor. De lages noen ganger med tegning, og andre ganger med iscenesatte eller manipulerte fotografier. Noen ganger er det åpent slik at alle forstår hva som skjer. A-magasinet gjorde det på en måte som ikke publikum kan forstå.

Oppslag der bildene ikke rapporterer  men uttrykker et iscenesatt eller manipulert tittelpoeng er en fast del av norsk journalistikk. Det er et tradisjon som kan føres tilbake til 70- og 80-tallet. Da var norske aviser høye på dette  med mange utrolige iscenesettelser. Dette tok aldri helt slutt, og f. eks. VG tyr ofte til denne stilen ennå, men de gjør det åpent, slik at leseren forstår hva som skjer. 

Denne formen for konseptuelle bilder er ikke et direkte brudd på journalistisk etikk. Men det er et problem når det ser ut til å bli mindre plass til visuell rapportering fra samfunnet i journalistiske medier.

Vi har også sett i de seinere år at internasjonale medier som f. eks. Al-Ahram og The Economist har tatt i bruk skjult manipulasjon av journalistiske bilder for å “spisse ” verbale poenger i de seinere årene. De forsvarer handlingene med betydningen av å skape bilder som uttrykker en dypere virkelighet enn den som kan observeres visuelt. Også magasinet Time forsvarte sin manipulasjon av O J Simpson i 1994, mens deres tidligere bilderedaktør konkluderte: “What they are doing is making a cover that is going to sell; it is merchandising replacing journalism …”

Penger er et motiv. Aftenpostens hesteforside fra Shutterstock kostet nesten ingen ting. Bilder fra ting som skjer i samfunnet koster mye. Iscenesatte bilder er oftest billige. Større iscenesatte rigg kan riktig nok koste svært mye, med de færreste journalistiske medier har penger til slikt. Enda billigere blir det om man får samfunnsaktørene til selv å levere bilder.

I høst brukte Aftenposten bilder fra Forsvaret for å bildelegge et intervju med forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen. I dette oppslaget  ser vi Bruun-Hanssen i et action-bilde som fotsoldat. Det kunne vært fra Hollywood. men det er ikke det. Det er fra Forsvarets mediesenter. Dette er en kamp om idéer og som Medier24 skriver er det mange bedrifter som er interesserte i å få være med å prege deler av det journalistiske mediebildet gjennom selv å levere bildene. Dette har allerede blitt en del av mediehusenes praksis. Og vi må regne med at det kan øke, for det er ikke vesentlige motforestillinger å høre fra mediehusenes ledelser.

“I kampen om at ting skal være “penere”, “enklere” og “bedre”, så har Aftenposten brukt 99 kroner på journalistikk på anabole steroider.”  skriver Eskil Wie på Facebooksiden “Jævla bra fotojournalistikk”. Siden har gitt oss både grelle og morsomme eksempler på fotojournalistikk på ville veier. Noen uker seinere legger han sida ned med disse ikke altfor optimistiske ordene:

“Vi håpet redaktører og journalister ville skamme seg over å bli omtalt. At rødheten i ansiktet ville fortsatt være der når de tok opp situasjonen i redaksjonslokalene, for å snakke om, diskutere og forbedre de ting som ikke var så bra.
Det virker som vi mislyktes.”

Wie legger ned sida for å fokusere på god fotojournalistikk.

Dette kan virke som en fin strategi: Se litt bort fra iscenesettelser, manipulasjon, content marketing, konseptuelle oppslag, innskrenkninger og gratisbilder fra informasjonsavdelinger. Fokusere på god fotojournalistikk og finne måter å få den publisert på.

Og A-magasinet gjorde noe virkelig bra: De laget denne flotte 14-siders reportasjen inne i bladet (før de dro den ned i søla).