Første sesong fikk tyn fra noen journalister, men støtte fra andre. Det var mange som sa de ikke kjente seg igjen. Avismiljøet er flyttet fra en nær Aftenposten-opplevelse til VG. Årets utgave åpnet godt blant anmelderne.
Det ble terningkast 5 i Klassekampen, VG og Dagsavisen (skrevet av frilanser pga. Ulsteins dobbeltrolle), en 6-er i Aftenposten. Et par 4-ere i regionavisene i Adressa og BT. Og den mye omtalte 2-eren fra Dagbladets Tom Stalsberg.
– Jeg tror Stalsberg hadde det gøy da han skrev den, teksten oser av skriveglede, sier Ulstein. – Men substansen får jeg rett og slett ikke helt tak i. Øyvor Dalan Vik i DN hadde også innvendinger, men den var interessant å lese.
Ikke hennes VG-opplevelser
Dagsavisens kommentator var vikar på Rampelys i VG i 1994 og ‘96 med avbrekk for fødsel. Hun bedyrer at redaksjonen tok godt imot henne og at kranglene i Mammon ikke er hentet fra egne erfaringer.
– Jeg ble verken dyttet inn på et pissoar eller mobbet.
Ulstein tok til motmæle da hissige kolleger sablet ned sesong 1 for urealistiske skildringer. Da var hun allerede involvert i fortsettelsen.
Mammon skal være troverdig, men ikke strengt realistisk. Det er ikke et dokudrama og hun tror en gjengivelse av redaksjonell hverdag ville blitt fryktelig kjedelig.
– Det er ikke Amalie Skram vi driver med her, ikke naturalisme.
Ulstein ble engasjert til sesong 2 av Mammon allerede før sesong 1 åpnet i januar 2014. I den nye serien har hun selv skrevet den fjerde episoden og samtidig vært fagkonsulent for skildringene av journalistikk og politikk.
Innsatsen dreide seg blant annet om å sikre at manus er realistisk i betydningen «kunne ha skjedd». Som at når det oppstår en plutselig krise, begynner ikke journalister å flakse omkring og rope «Rydd forsida». De blir heller veldig rolige og fokusert.
Hege Ulstein;
Kommentator i Dagsavisen og forfatter.
Hun har arbeidet som journalist siden 1991, blant annet i VG, Aftenposten, musikkmagasinet BEAT og Natt og Dag.
Stortinget sa nei
Underveis i produksjonen har serieskaperne vist råfilm for utvalgte grupper. Det skulle gi informasjon om roller og miljøer sitter, eller om det fins noen opplagte blemmer.
Første utkast til manus inneholdt en scene fra spørretimen i Stortinget. Men der fikk NRK avslag på sitt ønske om å filme, så debatten mellom politikerne fra Arbeiderpartiet og Høyre ble flyttet til Næringslivets hovedorganisasjon og plassert på slutten av første episode.
Kommentatoren synes Stortinget bør forandre reglene og la norsk drama slippe til.
– Det er altfor dyrt å bygge en stortingssal i studio.
Hun viser til at danske Borgen fikk ja til å filme i AllFolketinget, men understreker at finansdepartementet var svært hjelpsomme og la til rette for filming der.
Har så serien et budskap?
Ulstein sier sesong 2 belyser samspillet mellom politikere og journalister, særlig kommentatorer. Allerede første episode viser at det kan bli for tett. Før han rekker å bli drept, sier Thorgrim Hammern til Frank Mathiesen at avisa er kjent for å ha en politisk redaktør som sleiker statsministeren bak.
Journalistikk var også nøkkeltema i sesong 1. Les hva serieskaperne rettet blikket mot.
På fortellerkurs i London
Hun avslo først tilbudet fra manusforfatter Gjermund Stenberg Eriksen om å skrive en episode, fordi hun ikke kjente faget. Men han insisterte på at kommentarene hennes har en dramaturgi som kan overføres til TV. Så bar det på kurs i London.
Det ble holdt av den smått legendariske Robert McKee, som arrangerer sitt Story Seminar på flere kontinenter. 74-åringen har angivelig forelest for 50.000 studenter.
Mange har fått Stup-stipend (pressens studiepermisjonsordning) for å lære av McKee. De fleste er nok TV-folk, men Ulstein mener amerikanerens drøfting av dramaturgisk oppbygging også har mye å tilføre skrivende og andre fortellere.
– Han er jo fantastisk. Holder det gående nesten 10 timer i strekk fire dager på rad. Du lærer mange grep som journalist.
Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:
Brutal metode
Ulstein leste McKees bok Story først. – Det er ikke hokus pokus, men noe historiefortellere har visst siden Aristoteles eller før. At du må ha et lite klimaks først, så et større, så et enda større. Han forklarer det på en måte som gir deg et verktøy.
En forferdelig regissør og en kvinnehater
Hun forteller at foreleseren tar spørsmål fra salen og knapt bruker power point, det er svært muntlig. Et par hundre sitter i salen, og slett ikke alle våger.
– Han driter deg fryktelig ut hvis du stiller dumme spørsmål. Han er ganske hard og gir folk bot om de kommer for sent.
Dagsavisens kommentator fikk et rapp fra guruen da hun ville eksemplifisere fortellinger der slutten er kjent fra begynnelsen, og valgte Lars von Triers film Melancholia:
«Lars von Trier skal ikke nevnes her. Han er en forferdelig regissør og en kvinnehater.» Ulstein er ikke helt enig, men tok det med et flir.
Innlevelse er nøkkelkravet
McKee mener Casablanca er verdens beste film og manus. Hele siste dagen går han gjennom filmen scene for scene. Og han har skrevet bok om Citizen Kane som verdens dårligste. Gjermund Eriksen sier til Journalisten at det er en misforståelse at amerikanske tv-serier stykkes opp hvert kvarter av hensyn til reklamen. Det skyldes at en forteller må etablere innlevelse:
For å skape emosjonell endring, kreves det investering i tid. Man trenger å bygge opp klimakser ganske strukturert. McKee er jo veldig opptatt av fortellingens anatomi. Alle tror reklamepausene i USA har strukturert tv-dramaet. Men de er strukturert omtrent som en forelesning av Aristoteles. Tre kvarter til en time trenger fire høydepunkter og en kanon utgang.
– Det ligger i menneskets natur. Hvordan du skal få folk til å følge med og leve seg inn i ting. Dypest sett handler all kommunikasjon om endring. Hvis du ikke har bydd på noe som gjør at folk tenker eller føler annerledes, har du bare utsatt dem for lyd, og de går videre.
Den ganske nyslåtte manusforfatteren Ulstein tror mange kommentatorer, featureskribenter og for den saks skyld nyhetsreportere bruker dramatrugiske grep de sjeldnere setter navn på.
Hun er ikke på vei over i kunstfagene, men nyter kombinasjonene.
– Det er perfekt å kunne ta permisjon og skrive litt manus. Og så tilbake til virkeligheten. Det er som Dagsavisens tegner Siri Dokken sa en gang: Hjernen er akkurat som resten av kroppen. Hvis du bare trener én muskel hele tiden, ser du til slutt veldig rar ut.
