Grunnleggende krav til faktasjekk og alternative stemmer forsvinner ofte i utenriksjournalistikken. Det er kanskje et symptom på at redaksjonene burde bruke mer tid på å definere målsetningen med dekningen.
Det var trivelig å følge utenriksstoffet i romjulen fordi flere av nyhetsvaktene brukte tid på oversette utenlandske reportasjer med god kvalitet.
Så kom første nyhetsuken i 2016, med president Obamas følesladde pressekonferanse om tiltakspakken mot våpenvold. Den var journalistfaglig problematisk på flere ulike måter.
Hva er formålet?
Det viktigste spørsmålet vi burde stille oss selv er hvorfor vi driver med utenriksjournalistikk i en digitalisert og globalisert verden? Hvis målet er å sørge for at norske lesere er opplyst om det som foregår i verden på en grei og tilgjengelig måte, så må vi ta en alvorsprat om kvaliteten på dekningen.
Strategien de fleste redaksjonene bruker for å få kontroll over kildetilgang og kostnader er at de benytter NTB og skriver om sakene litt for å tilpasse den til redaksjonens stil og stemme. Her er den største utfordringen faktasjekk med lokale medier. De redaksjonene som har investert i utplasserte korrespondenter får ofte kritikk for vinkling og kildebruk.
Verden gjennom norske briller
”All journalistikk er lokaljournalistikk” lyder mantraet en av de beste journalistskolene i USA fortsatt lærer alle studentene sine. Det er nemlig ikke mulig å forstå amerikansk politikk uten å forstå at all politikk i USA er lokal, selv i Washington, DC.
Det er også viktig for å forstå hvor de viktige politiske grensesettingene i våpenspørsmålet foregår i dag, for høyesterett har forlengst satt klare grenser på føderalt nivå.
NTB brukte ingressen ”Alle våpenhandlere som selger våpen i USA må ha lisens og kjøre bakgrunnssjekk på kjøpere, enten det skjer via nettet, loppemarkeder eller i butikker, melder Det hvite hus.”
NRK var litt mer forsiktig og sa Obama hadde strammet inn eksisterende lovgivning. Men snublet like etterpå når Gry Blekastad Almås oppsummerte slik:
”Våpenselgere skal registreres, kjøpere skal sjekkes og rapporteres”. Både NTB og NRK fikk det til å fremstå som om registrering og bakgrunnssjekk var noe nytt.
Må kunne mer
Det er krevende å dekke politikk i Washington, spesielt på brekkstangtemaer som våpenkontroll og abort. Man skal ha oversikt over reglene som gjelder føderalt, på delstatsnivå og i mange tilfeller, særskilte lokale regler.
Utgangspunktet er at alt kommersielt salg av våpen må foretas av forhandlere med lisens som skal gjennomføre bakgrunnssjekk og skal registrere salgene. Det eneste unntaket er folk som selger sin private samling. Dette er det såkalte smutthullet, og den nye instruksen Obama har gitt, stenger det ikke.
Flere delstater har imidlertid pålagt private selgere å gjennomføre bakgrunnssjekk og registrering, men den føderale staten kan ikke pålegge slike krav så lenge salget ikke krysser delstatsgrensen. En grensedragning mellom Obamas retorikk og faktiske forhold kunne ha blitt avklart med en telefon til en kildetype de norske journalistene i USA som regel ikke bruker.
Obama gjør et par retoriske grep i talen som får det til å fremstå som at alt salg på våpenshow foregår uregistrert. Det pleier gjerne gun control-politikere å gjøre, men det er feil. Journalistene har her bare akseptert det politiske ordet loophole uten å sjekke fakta.
Tårene var nyheten
Den eneste reelle justeringen presidenten har gjennomført er at også bedrifter og organisasjoner må bakgrunnssjekkes og registreres. I tillegg har administrasjonen økt bemanningen i den politienheten som gjennomfører kontrollen og endret reglene for hvilken helseinformasjon delstatene kan dele med det føderale våpenregisteret.
At verken NTB eller Aftenposten klarer å forklare hvilke faktiske reformer som er innført, forteller oss egentlig at tiltakene er finjustering på departementsnivå.
Vi ville som regel ikke ha giddet å skrive om slike detaljreguleringer i et annet land. Obamas tiltakspakke inneholdt lite substansiell reform av politikken og endringene berører ingen i det norske samfunnet.
Den virkelige nyheten var at presidenten hadde holdt tale om et tema som deler den amerikanske velgermassen i to, og at han var blitt så beveget at han gråt.
Faktum er at presidenten og Kongressen har svært lite politisk handlingsrom til å endre våpenlovene. Retten til å bære våpen er grunnlovsfestet og Høyesterett har satt en stopper for de fleste forsøkene på administrative og lovmessige forsøk på å begrense individers rett til å bære våpen de siste 15 årene.
Det ligger noe politisk handlingsrom i de 50 delstatene, men det er stort sett begrenset til at registrering og bakgrunnssjekk ved privatsalg er blitt påbudt.
Dekningen av saken har imidlertid gjort det svært tydelig at norske journalister ikke helt har grep om at politikk og nyheter i USA er desentralisert og lokale. Dersom man bare ser på det føderale nivået og tror det styrer nedover, så blir ikke-nyheter til nyheter og saksfremstillinger misledende.
Sjekk med faktasjekkerne
NTB brukte et sitat fra opposisjonsleder Paul Ryan i sin dekning. Han sier at han har liten tro på at Obamas tiltakspakke vil ha noen særlig virkning på våpenvolden. Ryan er den åpenbare kilden å bruke for å dokumentere opposisjonens side av saken.
NRK brukte imidlertid pressekonferansen som nyhetsknagg for å lage en større sak om våpenvold og grunnlovsbegrensningene. Dagsrevyen nevnte ikke Ryans utspill med et ord.
De nevnte heller ikke at en av påstandene Obama kom med i talen, om at det skjer masseskytinger i USA mye oftere enn i andre land, har fått stryk av faktasjekkerne i de store avisene.
Mostly False sier Politifact.com og Washington Post gir fire to av fire mulige pinocchioer. Men NRK lar den gråtende presidenten få stå uimotsagt av både faktasjekkere og opposisjonsledere.
Rarere enn rarest
For å belyse saken bedre innledet NRK sitt 13 minutter lange segment med en reportasje fra en våpenmesse. Den amerikanske våpenkulturen er svært fremmed for et norsk publikum.
Jaktmiljøene i Norge kan sikkert kjenne seg igjen i jakt- og friluftslivaspektet. Men hele konseptet med at man må beskytte seg selv mot andre, og sågar beskytte seg mot det offentlige, er ubegripelig for nordmenn flest.
Vi bor i et samfunn som stort sett er velfungerende og vennligsinnet. Folk som vil beskytte seg mot staten vil som regel ikke resten av oss noe godt heller. Det var dette aspektet innledningsreportasjen fokuserte på, men den gjorde det på en måte som var best egnet til å fortelle seerne at våpenkulturen er enda rarere enn de hadde trodd i utgangspunktet.
Etter at presidenten fikk tale i 2,5 minutter, hadde programlederen en samtale med korrespondent Gro Holm om saken. Hun ble spurt om hvem som mente at tiltakene Obama hadde satt i gang var grunnlovsstridige.
Holm henviste til ”sentrale republikanere, - tre av de ledende presidentkandidatene”. Det var altså ingen bruk av autoritative ekspertkilder som kunne forklare eller kontekstualisere situasjonen.
Kildene vi ikke er vant med
Det er vanskelig å få gode kilder når man er utenrikskorrespondent og jeg vet ikke om det var dette som gjorde at NRK utelot ekspertkilder i innslaget. De viktige politikerne har ingen grunn til å snakke med utenlandske korrespondenter siden seerne/leserne deres ikke har stemmerett.
I tillegg gjør språkbarrierer at man verken har kontroll på kontekst eller oversettelse. Under arbeidet med sin nye bok ”Blant republikanere”, uttrykte Frank Rossavik frustrasjon over at man ikke en gang fikk et ”nei, det har vi ikke tid til” på e-post.
Den gode reportasjen om amerikansk politikk får man når man prater med medarbeiderne til de kjente politikerne og de tankesmiene som har ekspertanalytikere på temaet man dekker. Disse to kildetypene er også veldig gode på å gi forklarende kontekst som en utenlandsk journalist ofte må ha for å gi både seg selv og publikum nødvendig innsikt i saken.
Men norske journalister er vant til å snakke med sjefen sjøl, så en norsk journalist vil i utgangspunktet ikke se verdien i disse kildene. Tankesmier begynner vi å bli litt mer erfarne med etter over 10 år med Civita, men norske tankesmier jobber litt annerledes enn de amerikanske. De amerikanske har eksperter som jobber med et saksområde over mange år, gjerne med erfaring fra forvaltningen. De norske er litt for nær tilknyttet politiske partier og fagforeninger og har få eksperter som jobber med ett enkelt saksfelt over lang tid.
Tilbake til utgangspunktet, hva er formålet med utenriksjournalistikken?
Internett har endret utenriksjournalistikken på samme måte som den har endret resten av arbeidshverdagen vår. Vi har ikke råd til å tilfredsstille mange ulike grupper med spesialisert stoff fra små og store steder rundt i verden.
Dessuten er det mange lesere som ikke bryr seg om nyheter fra fjerne verdensdeler de ikke har noen tilknytning til.
Verdien av å være en troverdig tilbyder av allmenne nyheter og folkeopplysning er nesten null. Det er mange som konkurrerer i dette markedet nasjonalt i Norge, og så fort en publikasjon har lagt nyheten utenfor betalingsmuren, mister forbrukeren viljen til å betale for informasjonen.
Den verdien forsvinner helt dersom vi ikke klarer å fremstille saker på en saklig og representativ måte ved å bruke hele den journalistiske verktøykassen.
