Med Hei nabo! ble Christina Skreiberg kåret til Årets frilanser lørdag. Foto: Marte Haraldsen
Med Hei nabo! ble Christina Skreiberg kåret til Årets frilanser lørdag. Foto: Marte Haraldsen

Christina Skreiberg banket på hos naboene. Det endte opp som journalistikk, og nå også pris

Det var ikke fritt for at Årets frilanser 2016 følte seg dum da hun gikk rundt og banket på naboenes dører.

Published   Updated

Det er ti år siden Christina Skreiberg begynte etableringen som frilansjournalist. Siden da har hun sakte men sikkert bygget et navn. Lørdag kveld ble hun belønnet for innsatsen med prisen Årets frilanser 2016 under årsmøtet til NJ Frilans.

«Hei Nabo! Er blitt en vakker fortelling om et fellesskap på Tøyen. Gjennom seks år har Christina Skreiberg intervjuet og fotografert sine tidligere naboer i en blokk på Tøyen. Men det er ikke bare historier om de andre. Skreiberg er selv en av de 20 som vises frem og som vi blir kjent med. Hun er én av naboene i blokken, og én i fellesskapet – som vi alle er på en eller annen måte. Christina Skreiberg har gjennom Hei Nabo! invitert oss inn til hverandre. Hun har gitt oss en mulighet til å bli bedre kjent. Kanskje det kan være med til å skape et åpnere og bedre samfunn.» heter det i juryens begrunnelse.

Her kan du lese mer om prosjektet Hei nabo!

Idealet for frilansjournalistikken

Juryleder Otto von Münchow sier til Journalisten at Skreibergs prosjekt er hverdagsjournalistikk i seg selv og i et prosjekt han karakteriserer som veldig spennende.

– Hun finner en plattform for å presentere journalistikken som vi juryen mener frilansere må åpne seg mer opp for, all den tid mediene har dårligere råd og mindre å betale. Den grunnleggende journalistikken er å møte folk der de er. Det ligger masse i relasjonen i møtet med mennesker som man går glipp av over telefonen.

Hei nabo! fortelles gjennom 20 personer som portretteres og 20 historier fra land over hele verden som Skreiberg bringer videre i bokform og gjennom en utstilling.

– Bildene er viktig, men det er konteksten det hele settes inn i som belønnes. Dette er noe frilanserne må kunne mer av, å levere en form for multimediaplattform. Og på den måten er dette et representativ prosjekt for idealet for frilansjournalistikken, sier jurylederen videre.

Også Caroline Svendsen og Ingun Mæhlum har sittet i juryen.

Dum og rar

Da Skreiberg bodde på Tøyen opplevde hun at det tett på henne bodde mennesker fra nesten hele verden og nesten hele Norge. Rett over den andre siden av hennes egen dørstokk. Hun ble nysgjerrig på menneskene rundt seg. Og begynte etter hvert å banke på dørene deres.

– Jeg følte meg innmari dum og rar. Naboene syntes nok også at jeg var litt rar som brukte tiden til å gå opp og ned gangene. Men jeg har gjort det selv om det var ukomfortabelt. Men når så noen har åpnet og sluppet meg inn, har det vært et gjensidig gledelig møte.

Skreiberg forteller at hun ikke inviterte seg selv inn på flekken, men introduserte seg og spurte om hun kunne få komme tilbake på et senere tidspunkt for å interjvue og fotografere naboene. 80 år gamle afghanske Noor var en av dem som åpnet opp for henne fra første stund og de tilbragte flere timer sammen.

– Det er belønningen. Det har vært verdt det for meg, og så har jeg opplevd at det ikke var så farlig. Jeg måtte bare gjøre det.

Ikke mulig uten bildene

Ut av dette prosjektet har det oppstått en idé til et nytt. Hun vil gjerne jobbe med flere lignende dokumentariske arbeider som kombinerer både tekst og foto. Den fødte frilanser, omtaler hun seg selv som. Selv om hun har brukt halvannet år som reportasjeleder i Aftenposten Junior. Skreiberg verdsetter friheten til å etablere ideer, jobbe fram egne prosjekter og sette rammene selv.

– Jeg håper de vanskeligste årene som frilanser er bak meg.

Som nyutdannet fra London brukte hun de første årene på å klatre, være den som alltid tok initiativet, uten å tjene særlig med penger.

Hun er en visuell journalist som etter hvert har turt å kalle seg fotograf. Å fotografere har hun alltid vært glad i. Uten fotografiene ville ikke prosjektet vært like godt, mener hun.

For Skreiberg ville vise hvordan naboene bodde i sin egen boks. Uten fotografiet ville det ha falt.