Foto: Kathrine Geard

Forfattere: - Jan Otto Hauges avgang er kanskje det mest dramatiske som har skjedd i Journalisten

– Jan Otto Hauge fikk dårlig behandling. NJ-ledelsen brukte pengerot som påskudd for å bli kvitt ham, mener forfatterne av den nye boka om fagbladet Journalisten.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over sju år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Boka forteller hvordan redaksjonen opplevde det da Jan Otto Hauge (1945-2016) måtte gå av som redaktør i Journalisten i 2002 etter press fra styret.

Det er kanskje noe av det mest dramatiske som har skjedd i Journalisten, sier forfatter Kathrine Geard.

«Frifant og budbringer – Journalisten i 100 år» kommer ene og alene i papir-utgave på onsdag.

Den er skrevet av de tidligere journalistene i bladet, Kathrine Geard (56) og Leif Gjerstad (65).

Les utdrag fra boka her: 100 års kamp mot tekstreklame - hva har vi egentlig lært?

Hauge-saken rystet redaksjonen

«Redaktør Jan Otto Hauge plukker opp Kathrine Geard i nærheten av redaksjonen, der Torggata treffer Youngstorget. Det er torsdag morgen, 28. februar 2002. Lufta holder minus én grad i gråværet, og jordene langs veien ut av byen er dekket av et tynt snølag.»

Kathrine Geard og Leif Gjerstad. Foto: Martin Huseby Jensen

Mens boka for øvrig er skrevet med avstand, går forfatterne kapitlet «Fire uker som rystet Journalisten», direkte inn i hendelsene som fører til at Hauge inngår forlik og går av.

– Mye av dette er kjent, men vi synes det var viktig å få frem hvordan redaksjonen opplevde dette, sier Geard.

For de som ikke var tilstede: Jan Otto Hauge var en omstridt redaktør fra 1991 til 2002, i hva forfatterne anser som store deler av Journalistens glansperiode fra 1990-tallet til rundt 2010.

«I bilen snakker de om det som har skjedd og hva som er i vente. Kvelden før hadde redaktøren fått et muntlig ultimatum fra eierrepresentantene i styret. Enten sier du opp din stilling med øyeblikkelig virkning, og får med vårt tilbud om sluttpakke, eller vi reiser avskjedssak mot deg for økonomisk utroskap.»

Personkonflikt

Norsk Journalistlag eier Journalisten, med et styre som et delvis uavhengig bindeledd. Argumentasjonen fra styret var at Hauge blandet egen og bladets økonomi, særlig knyttet til travtips via telefonen til 80.000 kroner, som var vondt å svelge for Norsk journalistlag, som betalte.

Selv om de ansatte var kritiske til sin redaktørs disposisjoner, mente de at han ble dårlig behandlet, og skriver at det «virket som NJ brukte telefonregningen for å bli kvitt Hauge».

– Dette var mer en personkonflikt enn uttrykk for den sedvanlige gnissingen mellom redaksjonen og eieren. Daværende Generalsekretær Trond Idås kom dårlig ut av det med Hauge, og han var også på kant med NJs daværende nestleder Ann Magritt Austenå, sier Geard i dag.

Samtidig siterer forfatterne i boka daværende styreleder Egil Torheim, som sa at avgangen måtte slutte utelukkende på grunn av grovt tillitsbrudd. Generalsekretær Trond Idås, som var sekretær for styret, sier saken ikke kunne endt på annen måte. Han avviser andre motiver. «At Hauge måtte gå, var aldri snakk om noe hevnmotiv», sier han til forfatterne.

Idås: Styret samstemming om avsettelsen

Gjerstad serverer Geard kaffe fra kannen på Kaffebrenneriet på Rådhusplassen i Oslo. Det er to dager til boka kommer ut. De har ikke fått den i hånda selv ennå. Ute er det tåkete og kaldt. Det rimer litt av rutene innvendig også. Gjerstad var ikke til stede den gangen, men så det utenfra, og har bidratt til å intervjue aktørene til bokas fremstilling.

– Et påskudd for å fjerne Hauge

Overfor Journalisten fremholder Geard at hun oppfatter at avgangen til Hauge særlig handlet om personlige konflikter, og nevner NJs daværende nestleder Ann-Magritt Austenå, som sentral.

Hun kom fra Dagbladet, og uttalte selv at Hauge sto for en kultur hun hadde forlatt, med «for mye alkoholkultur og uryddighet».

– Det var tydelig at pengerotet var et påskudd for å bli kvitt Hauge, sier Gjerstad.

– Hva var i så fall den egentlige grunnen til å kvitte seg med ham?

– Hauge hadde en uryddig livsstil, hadde like før dette skrevet kritiske artikler fra innsiden av NJ, og var kontroversiell, sier Geard.

– Vi i redaksjonen oppfattet at eierne så sitt snitt til å bli kvitt en kontroversiell redaktør.

Første gang i 1917

Men om de femten sidene om Hauge er de mest intense, er boka full av andre historier og diskusjoner.

Egget kom som kjent før høna, og fagbladet Journalisten kom ut første gangen i 1917, ett år før Norsk Presseforbund ble til. Kristiania Journalistklub sørget for det. Norsk Journalistlag kom ikke i gang før etter krigen. Ikke før 1984 var bladet heleid av Journalistlaget.

Den 353 sider lange boka dokumenterer bladet som en pådriver i mange etiske diskusjoner.

«Vi sårer eller fornærmer som kjent våre medmennesker oftere enn vi selv vet eller vil. Og mange journalister har godt av å bli minnet om dette.».

Sitatet er 99 år gammelt, og hentet fra Journalisten.

– Man kan få inntrykk av at den etiske debatten er et nyere fenomen, men den var til stede helt fra begynnelsen, sier Gjerstad.

Sluttpakke og pensjon

Leif Gjerstad jobbet deltid i avisen fra 2006 til 2014. Geard arbeidet i Journalisten fra 1989 til 2014. Hun tok sluttpakke, og han gikk av med en halv avtalefestet pensjon, da avisen nedbemannet og la ned papirutgaven. Utgangspunktet for boken var en serie Geard gjorde om gamle dager høsten 2014, før hun sluttet. Boken er gitt ut på selvutgiverforlaget Absolutt forlag. Pax trakk seg da forlaget ikke kunne få garanti om salg av minst 500 bøker.

Journalistene fortsatte likevel, drevet av egen skrivekløe, sluttpakke og pensjon fra Journalisten, og med noe økonomisk støtte fra av Pressens Faglitteraturfond, Fritt Ord, Fagpressen, Oslo Journalistklubb og Norsk Mediehistorisk Forening.

Norsk Journalistlag selv ville ikke gi en krone for å få fortalt bladets historie.

– Det var overraskende. Vi hadde regnet med at de ville støtte et prosjekt som tok sikte på å fortelle en viktig del av NJs historie, men vi tok til etterretning at de ikke var interessert, sier Gjerstad.

Uten andre redaktører enn hverandre har de skrevet hver seg, diskutert, og latt enkelte fortrolige andre lese underveis.

– Det hadde vært fint å ha en redaktør, men vi har heller ikke savnet det, sier Leif Gjerstad.

Nedleggingstruet

Etter nedleggelsen av papiravisen i 2015 består bladet i dag av rundt fire årsverk, samt innkjøpte salgstjenester. På det meste var det drøyt ti årsverk.

Forfatterne kritiserer nedleggelsen av papiravisen, fordi papiret forsvant før man hadde noe annet, eksklusivt å tilby leserne, som tross alt betalte gjennom fagforeningskontingenten.

I dag konkurrer journalisten.no i et fritt marked på lik linje med konkurrenten medier24.no.

– Vi mener de som betaler fagforeningskontingenten hadde hatt godt av å få et magasin i papir direkte hjem til seg. Nå er Journalisten.no gratis tilgjengelig for alle og enhver. Vi frykter det vil føre til at den lettere kan legges ned, sier Gjerstad.

Powered by Labrador CMS