Nyhetskrigere med orkesterplass til Trumps mediekrig

– Det er urovekkende. Vi håper at det ikke er et forvarsel om et forsøk på å redusere innsyn i Det hvite hus. Uansett om dette er tilfelle eller ikke, så kommer vi til å fortsette å gjøre jobben vår og rapportere det som er nyheter, sier New York Times korrespondent Peter Baker til Journalisten, etter at flere journalister og medier ble utestengt fra det daglige pressemøtet i Det hvite hus.

Konflikten mellom presidenten og mediene toppet seg sist fredag da pressetalsmann Sean M. Spicer utestengte en rekker journalister og medier fra den daglige pressekonferansen i Det hvite hus, samme dag som president Donald Trump hadde kommet med nye angrep på media. Dagen etter annonserte presidenten, også via Twitter, at han ikke vil delta på den tradisjonelle middagen arrangert av korrespondentene.

Meldingen om at president Trump valgte å bryte tradisjonen med korrespondentmiddagen, kom en dag etter at arrangørene, The White House Correspondents Associaton (WHCA), protesterte på hvordan journalistene hadde blitt behandlet i forbindelse med utestengelsen fra pressemøtet.

– Jeg bryr meg ikke

For journalistene som dekker Donald Trump, har utspillene mot pressen blitt en del av hverdagen. Det gjelder også for journalist Anita Kumar som er korrespondent for medieselskapet The McClatchy Company. McClatchy driver 29 aviser i 14 delstater rundt om i USA. Det er nok til å sikre seg et skrivebord og arbeidsplass i kjelleren i Det hvite hus, og kanskje viktigere; en fast plass på en av de 49 ettertraktede klappsetene i presserommet.

– Folk spør meg hele tiden om de verbale angrepene på media og om dette er noe som går inn på meg. Men nei, ikke personlig. Det er noe som skurrer. Det er overraskende. Og det har vel aldri hendt før på samme måte, forteller Anita Kumar til Journalisten.

– Denne gangen er det merkelig. Det er annerledes. Men jeg bryr meg ikke. Så langt har jeg heller ikke blitt personlig angrepet, og det vil nok endre hvordan man ser på saken. Men for å være ærlig, så har jeg egentlig ikke tid til å tenke på det. Det er alt for travel. Jeg bryr meg rett og slett ikke, sier Kumar.

På tredje rad og midt i salen

McClatchy og Anita Kumar har fått tildelt orkesterplass foran en av verdens mest kjente talerstoler i James S. Brady Press Briefing Room i vestfløyen. Fra tredje rad dekker Anita Kumar de daglige pressemøtene med pressetalsmann Sean M. Spicer og virvelvinden av aktiviteter i den nye administrasjonen.

På radene foran Kumar sitter de store TV-nettverkene, nyhetsbyråer og storaviser som New York Times og Washington Post. Lenger bak finner man nye medier, blant annet Buzzfeed og utenlandske medier slik som BBC og The Guardian. Hvem som sitter hvor er bestemt etter en møysommelig kabal som er lagt av journalistene og mediene selv gjennom WHCA.

Medlemmene i organisasjonen er akkrediterte journalister og fotografer som følger presidentens aktiviteter, de dekker resolusjoner og nominasjoner, utspill og møter, avskjeder og ansettelser. Deres jobb er å dekke Det hvite hus for lesere og lyttere over store deler av USA, og resten av verden for den del, uavhengig av hva den sittende presidenten selv måtte mene om journalister og medier.

Ulike, men ganske like

Selv om det er en ny president i det ovale kontor, og tonen er annerledes, er det likevel flere fellestrekk mellom de to administrasjonene, ifølge Anita Kumar. Hun sier til Journalisten at den journalistiske hverdagen egentlig ikke er så forskjellig, når det gjelder å dekke administrasjonen til Obama, og nå Trump:

– Tilgangen til informasjon er ikke så veldig forskjellig, og det er mye som er likt. Både administrasjonene til Obama og Trump har det til felles at de innerst inne egentlig ikke har lyst til å dele informasjon. Du kan alltids sende eposter eller ringe, og Trump sin administrasjonen er hyggelig og imøtekommende når du møter dem ansikt til ansikt, men det fører ikke nødvendigvis til flere svar på spørsmålene. Slik sett er det ikke så stor forskjell i forhold til tidligere, sier Kumar.

Det som likevel skiller de to presidentene, er de verbale angrepene på enkelte medier og utvalgte journalister i regi av Trump og hans rådgivere. President Trump er konsekvent og følger samme tilnærming som kandidat Trump. Under en tale til det konservative CPAC (Conservative Political Action Conference) på fredag i forrige uke, gjentok President Trump sine angrep på media, kalte dem uærlige, anklaget dem for å drive med falske nyheter og drev ap med pressens forhold til ytringsfriheten.

«Jeg kalte falske nyheter for folkets fiende, og det er de,» sa Trump og fortsatte: «De er veldig smarte, de er veldig slu».

«De har noen forferdelig uærlige folk, og de gjør vår nasjon en enorm bjørnetjeneste.»

Advarsel eller trussel?

Om det var en tom trussel, varsel om søksmål eller kommende aksjoner fra regjeringen er uklart, men det vakte likevel oppsikt i mediekretser da presidenten sa at han ville «gjøre noe» med medier som han hevder presenterer «falske nyheter».

– De representerer ikke folket, de vil aldri representere folket, og vi kommer til å gjøre noe med det.

Og for å avslutte dagen uten å levne noen tvil om presidentens meninger, sendte han rett før leggetid ut følgende tweet mot New York Times og CNN:

FAKE NEWS media knowingly doesn’t tell the truth. A great danger to our country. The failing @nytimes has become a joke. Likewise @CNN. Sad!

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) February 25, 2017

Tweeter før fuglene synger

Journalistene merker godt at presidentens twitterkonto gløder. Nesten til alle døgnets tider. Dette gjør arbeidsdagen uforutsigbar for journalistene som skal dekke den nye administrasjonen.

– Det er en tendens til at dagene starter tidligere. Vi forsøker å ha noen oppe ved femtiden om morgenen for å holde øye med presidentens Twitter-meldinger. I løpet av den første måneden har dagene vært langt mer uoversiktlige og flytende, enn det som har vært tilfellet med tidligere administrasjoner i Det hvite hus, forteller New York Times korrespondent Peter Baker, som tidligere har dekket både Clinton og Obama.  

­– Lengre dager, mindre søvn! Enhver president kommer til å kommunisere forskjellig til det amerikanske folk. President Obama foretrakk lang-form-intervjuet, mens dagens president har det til felles med andre at han synes å foretrekke og være villig til å svare på spørsmål i forbindelse med mindre arrangement. Vårt team har alltid noen som er på vakt i Det hvite hus, men dagene synes å bli diktert av det som skjer. Jeg jobbet fram til klokken 23.30 den kvelden Mike Flynn trakk seg, sier korrespondent Mike Memoli i Los Angeles Times til Journalisten.

Da Donald Trump holdt sin første store pressekonferanse etter innsettelsen, gjorde han et poeng ut av at han ville snakke direkte til det amerikanske folk, mens journalistene og media var tilstede. På alle mulige måter representerer Trump en kandidat som brøt de fleste konvensjoner og normer.

Enkeltes forhåpninger om at han ville agere mer som en president etter at han ble valgt, har ikke nødvendigvis blitt innfridd. President Trump har fortsatt valgkampen der presidentkandidaten sluttet, og retorikken mot media er den samme.

Liker ikke «failing» New York Times

For flere medier har det å dekke president Trump vært en utfordring, både i forhold til de beskyldningene som har vært rettet mot nyhetsmediene, men også i forhold til hvordan man besvarer angrep fra presidentens kontor, og samtidig tar vare på sin egen journalistiske integritet.

Et av mediene som har fått føle Trumps vrede både på twitter og fra talerstolen, og som også ble utstengt fra pressemøtet på Sean M. Spicers kontor, er New York Times. Det virker som om presidenten ikke kan la være å twittre om storavisen. Selv TV-reklamen som New York Times hadde kjøpt i forbindelse med Oscar utdelingen, ble kommentert av president Trump.

For first time the failing @nytimes will take an ad (a bad one) to help save its failing reputation. Try reporting accurately & fairly!

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) February 26, 2017

Men avisens korrespondent Peter Baker er klar på at angrepene og kritikken ikke påvirker det journalistiske arbeidet til journalistene i New York Times, og at det ikke har noen betydning for hvordan de jobber når de dekker president Trump:

– Vår måte å dekke denne presidenten er lik det vi har gjort med alle andre presidenter. Vår jobb er å undersøke og forklare hva som skjer inne i Det hvite hus, og å tilby uavhengig analyse og etterrettelige reportasje. Vårt mål er en journalistikk som er presis, tøff, balansert og innsiktsfull, sier Baker til Journalisten.

– Vi må minne både våre lesere, og publikum generelt, om at vi ikke er «opposisjonen,» vi er et uavhengig media. Det er en stor og viktig forskjell, og vi kan ikke på noen måte ta del i spillet som forsøker å karakterisere oss og si at vi velger sider. Vi må fokusere på å gjøre jobben vår på best mulig måte, og på samme måte, uansett hvem det er som sitter i Det hvite hus. Og så må vi gjøre alt vi kan for at vår dekning er så faktabasert og balansert som overhode mulig.

Felles tilnærming

Angrepene fra Trump preller også av de andre mediene, men Mike Memoli fra Los Angeles Times forteller at de nå bruker mer tid på å svare på spørsmål fra leserne enn det de gjorde tidligere.

– Vi jobber med ikke å la angrepene påvirke hvordan vi driver dekningen av Trump og hans administrasjon. Og vi lager nok flere saker, spesielt på nett, hvor vi forsøker å skille fakta og fiksjon, og å sette ting i en sammenheng. Ut over dette har vi fått en ekstra journalist som dekker Det hvite hus, og vi har oppfordret andre journalister i Washington til å fokusere sterkere på den daglige utviklingene i departementene som de dekker, siden mange av nyhetene kommer derfra. I Obama-administrasjonen syntes beslutningene å være mer sentralisert til Det hvite hus, sier Memoli.

Adgang som pressmiddel

En av de største utfordringene for journalister kan være mangel på tilgang til kildene. Adgang kan også brukes som et pressmiddel, slik flere medier ble påminnet da pressetalsmann Spicer kun inviterte en engere krets av journalister inn til en pressebriefing på kontoret.  

Da Journalisten snakket med Baker og Memoli før den kontroversielle utestengelsen, var det delte meninger om den generelle tilgangen til kilder i Det hvite hus under Trump og Obama. Baker påpekte ironien i at de nå på mange måter har bedre tilgang til presidenten, enn det som var tilfellet tidligere, siden presidenten «ser ut til å ønske å kommunisere med oss flere ganger om dagen.»

– Når det gjelde tilgang til toppfolkene, så har det for mitt vedkommende vært litt skuffende. Jeg har ikke funnet at det er særlig mange i Det hvite hus som er spesielt gode til å svare på henvendelser eller som er tilgjengelig for kommentarer. Men jeg er optimistisk, og håper at dette vil bli bedre når de blir litt bedre organisert og mer varm i trøya i den nye jobben, sier Baker.

– På noen områder er tilgangen bedre, på andre områder ikke bedre i det hele tatt, sier Mike Memoli.

– Sean M. Spicer bruker ikke så lang tid på de enkelte pressekonferansene, men han slipper til en større bredde av medier og flere reportere. President Obama tok kanskje bare 4 eller 5 spørsmål på en solo pressekonferanse, mens Trump tok minst et dusin på sin pressekonferanse. Og så har vi nok hatt mer uformell og «off-the-record» tilgang til President Trump enn det vi hadde under Obama, selv om den informasjonen vi har fått ikke nødvendigvis har vært substansiell.

White House Pool

Korrespondentene i Det hvite hus er også organisert i en «pool» hvor en mindre gruppe av journalister og fotografer dekker arrangementer på vegne av et samlet pressekorps. Journalistene følger presidenten og hans aktiviteter, enten det er på besøk i utlandet eller en kort tur til et møte på andre siden av byen. Det var fotografer og journalister fra denne poolen som meldte om at John F. Kennedy hadde blitt skutt i Dallas, og det var en pool-fotograf (fra Associated Press) som tok bildet da Ronald Reagan ble skutt utenfor et hotell i den amerikanske hovedstaden.

Arbeidet går på rundgang og en «in house pool,» med 21 journalister og fotografer, dekker arrangementer i og rundt Det hvite hus når det ikke er plass til hele pressegruppa. I tillegg er det en enda mindre «travel pool» som reiser med presidenten til arrangementer, for eksempel når han med full kortesje fra Secret Service reiser to kvartaler til det nye Trump hotellet litt lengre nede på Pennsylvania Avenue.

Når presidenten er på reisefot, leverer journalistene og fotografene i «reisepoolen» oppdateringer til resten av pressekorpset om presidents aktiviteter gjennom hele dagen. Blant annet dette hjertesukket fra Mar-A-Lago, presidentens luksusklubb i Florida:

Men jobben for journalistene i poolen er ikke luksuriøst. Og det kan bli lange dager uten å se noe til «POTUS». Opplevelsen av å sitte i 14 timer som en del av poolen og uten å se presidenten er ikke noe nytt med denne presidenten.

– På turene til Mar-A-Lago har vi forsøkt å presse dem til i det minste å gi oss samme type informasjon og pressedekning som den tidligere administrasjonen. Et eksempel på dette er at Obamas stab alltid informerte om hvem presidenten spilte golf med. Denne administrasjonen liker ikke engang å bekrefte at han spiller golf eller at han er på golfbanen. Generelt sett er Trump en som er veldig interessert i visuelle medier som foto og TV, og han liker å bli sett i situasjoner hvor det ser ut til at han er i kontroll eller framstår presidentaktig. Så jeg regner med at vi får tilgang til flere slike seanser, sier Memoli.

Faktasjekker alt

I en hverdag hvor påstander om «alternative fakta», «falske nyheter» og hvor presidentens våpendragere, pressetalsmann Sean Spicer og seniorrådgiver Kellyanne Conway, synes å være villig til å forsvare administrasjonen med nebb og klør, har det blitt en klar endring for journalistene som dekker Det hvite hus. Tilliten til det som blir sagt er borte. Påstander og utsagn blir ikke lengere tatt som god fisk. Alt må sjekkes. Resultatet er at faktasjekken har kommet til heder og verdighet igjen.  

– Det å sjekke fakta har alltid vært en del av jobben, men nå må vi virkelig se på hva som blir sagt og forsikre oss om at det er sant. Dette var noe vi ikke måtte gjennomføre på samme måte under den forrige administrasjonen, sier Kumar.

Også David Fahrenthold, den prisvinnende journalisten fra Washington Post, som blant annet avdekket problemer rundt Trumps veldedige stiftelse, mener at journalister må bli mer bevisst og sterkere på spesialisering om de skal dekke Donald Trump. Det holder ikke lengre å gjengi det presidenten sier. Fakta først. Så publisering.

I en podkast fra Shorenstein Center for Media and Politics på Harvard-universitetet, oppsummerte Fahrenthold problemet på følgende måte:

– Nå står vi overfor en administrasjon der Trump kan twittre hva som helst om alle ting og når som helst, og ofte er det han sier feil. Jeg tror at måten vi må forholde oss til dette på, er at journalistene blir eksperter på enkelte tema, så vi ikke får en situasjon hvor Trump sier «tre millioner velgere stemte ulovlig,» og den første versjonen av saken, som er skrevet av en generalist, legges ut på vår hjemmeside og sier at «tre millioner velgere stemte ulovlig.» Du trenger å ha noen som kjenner tema godt nok til at den første versjonen av saken som legges ut sier at «presidenten sa at tre millioner velger stemte ulovlig — dette er feil!» Journalisten trenger å ha nok kunnskap om temaet til å sette det inn i en sammenheng om at «er det ukorrekt så er det ukorrekt.»

Her kan du høre hele podcasten.

Bekymret

Advarslene om Donald Trump og pressefrihet kom allerede flere måneder før han ble valgt. På valgmøtene henviste Trump ofte til båsen hvor journalister var gjerdet inn. Kalte dem navn, hermet etter en journalist fra New York Times som led av en muskelsykdom. Gjentatte ganger fikk Trump publikum med seg på buing rettet mot journalister og media. På en pressekonferanse kastet han ut journalist Jorge Ramos fordi han ikke likte spørsmålene som ble stilt. En rekke medier fikk ikke presseakkreditering til valgkamparrangementene. Stilte journalistene seg i køen som var åpen for publikum, kunne de risikere å bli kastet ut om de ble gjenkjent.

I oktober sendte den internasjonale journalistorganisasjonen Committee to Protect Journalists (CPJ) ut et varsku om Trump og forholdet til journalister og ytringsfrihet. Uttalelsen den kom med var på alle mulige måter en historisk resolusjon fordi den rettet seg mot en politiker i et demokratisk land, og ikke mot diktatorer eller andre regimer som regelmessig undertrykker pressefriheten:

«Gjennom hans ord og handlinger har Trump demonstrert en avsky for pressens rolle utover å tilby ham publisitet og fremme hans interesser. Av denne grunn tar CPJ det uvanlige skritt med å gripe ordet nå. Dette handler ikke om å velge side i et valg. Det dreier seg om å anerkjenne at en Trump-administrasjon representerer en trussel mot pressefrihet som er ukjent i moderne historie.»

Etter å ha sett president Trump i aksjon i over en måned, er ikke organisasjon imponert over det de ser.

– Vi ser en klar trussel i president Trump. Han og hans administrasjon har sagt at mediene er opposisjonen. Språkbruken er ikke sunn og det gir grunn for bekymring. Det å skape en fiende av pressen skaper en splittelse som kan åpne opp for angrep. Han har vært ustoppelig i sine angrep på media. Vi ser det som et forsøk på å underminere pressens kredibilitet, sier programkoordinator for Amerika, Carlos Lauría i CPJ.

Populistspråk

Lauría mener det er mange fellestrekk mellom Trump og argumentasjonsrekken til flere populistiske latinamerikanske ledere.

– Når vi ser hvordan han ordlegger seg, så ser vi at ordene kunne ha vært hentet fra en populistisk dreiebok i Latin-Amerika. Vi har sett mange eksempler på dette, og det er samme retorikk som er brukt av Chavez og Morales. Argumentet er det samme: Storparten av media er fienden!

– Det som bekymrer oss mest er det faktum at disse verbale angrepene mot media sender et forferdelig dårlig eksempel rundt om i verden. Mange autokratiske ledere og regjeringer rundt om i verden fengsler journalister under dekke av at de er en fare for nasjonal sikkerhet. Språket generer et veldig polarisert miljø hvor angrep kan finne sted, og dette er det vi er mest bekymret for. Vi følger nå tett med på det som skjer i USA. Vi har ikke registrert noen alvorlige hendelser, så langt, men vi frykter at det kan skje.

CPJ jobber med andre presseorganisasjoner for å få på plass et system som skal registrere eventuelle overgrep og problemer rundt presse- og ytringsfrihet i USA – et aldri så lite paradoks for de som hevder at de vil «Make America Great Again».