Hva med de midlertidiges vern mot trakassering?

Hva med de midlertidiges vern mot trakassering?

KOMMENTAR: Som frilanser har jeg opplevd å måtte bite tennene sammen da hånden til den mannlige kollegaen traff rompa mi.

Å melde fra om trakassering på arbeidsplassen er vanskelig. Spesielt hvis du ikke er blant de fast ansatte. For vikarer og frilansere, kan redselen for å ikke få fornyet kontrakten eller ikke få flere oppdrag, gjøre det til en umulighet. Er du ung kvinne i begynnelsen av karrieren din, er det enklere å bøye hodet, smile avvæpnende og late som ingenting.

Jeg var 25 år gammel og helt ny i redaksjonen. Sommervikar på første året og kjønnskvotert inn som fotojournalist. Jeg hadde fått jobben foran mange dyktige menn, fikk jeg vite. Mange menn med kamera over skulderen, som så gjerne tok over jobben som skulle vise seg å være min kun fordi jeg var kvinne, ikke fordi min mannlige fotosjef mente at jeg hadde fortjent den. Å arbeide som en av få kvinner i et mannsdominert miljø, gjør at du hele tiden føler at du må jobbe litt ekstra for å bevise at du er vel så god som dine kollegaer. Og samtidig jobbe like hardt for å prøve å bli «en av gutta».

Derfor lærte jeg å bite tennene sammen da en mannlig kollega klapsa meg på rompa, og da jeg mottok en slibrig melding sent på kvelden. Jeg lærte å snu ryggen til da mannlige kolleger kommenterte attributene til en av de andre kvinnelige fotografene, og da resten av redaksjonen lo av det. Grove kommentarer ble i beste fall møtt med en stilletiende forståelse av at «hø hø, ja det er bare sånn han snakker». Når vikariater som mellomleder gang på gang ikke ble lyst ut, men gitt til mannlige kollegaer, var det ingen som stilte spørsmål ved det. 

Jeg valgte å tie stille når ting skjedde. Det var aldri noen som hørte etter uansett, og jeg ville ikke miste jobben. 

Hadde det vært lettere å si fra om det hadde vært en mer kjønnsbalansert redaksjon? Ville jeg turt å si ifra til en kvinnelige sjef, den gangen en mannlig kollega tok nakkegrep på meg? Jeg tror det. Eller enda viktigere; ville alle disse episodene overhodet funnet sted da? Det har jeg tenkt mye på.

Å føle på utryggheten trakassering fører med seg er ingen forunt. Å føle at man ikke kan si ifra kan i beste fall være demotiverende, i verste fall slutter man i jobben. Å skulle stå opp mot en etablert ukultur er vanskelig. Når #metoo avsløringene kom, kunne redaktørene forsikre oss om nulltoleranse for slikt, og at de har gode interne retningslinjer og sanksjonsmuligheter når trakassering skjer. Det er bra. Selv prøvde jeg å si ifra om de aller groveste episodene. Det er først nå, åtte år senere, at ledelsen i mediehuset har tatt kontakt og beklaget situasjonen. 

På grunn av kampanjer som #metoo, blir medieledere tvunget til å være obs på ukultur i egen bedrift. Da er det spesielt viktig å få vikarer og frilansere til å føle seg trygge, og sørge for at ikke kjønn eller trakassering kommer i veien for jobbmuligheter. At angsten for negative konsekvenser for egen del, ikke hindrer noen i å varsle om uakseptabel oppførsel. Jeg tror alle ledere er enige i dette, allikevel er virkeligheten at veldig mange vikarer og frilansere er redde for å si ifra. Ragnhild Ås Harbo var modig som sto frem med sin historie. Jeg tipper det er mange som skjelver i buksene rundt i redaksjonene, og håper at #metoo-bølgen snart skal stilne.

Selv har jeg troen på at #metoo-kampanjen ikke bare er enda et blaff i likestillingskampen. Jeg tror og håper at vi i framtiden kan se tilbake på historien før og etter. Å fortsette uten å ta grep er uansett ikke et alternativ.

Annonser

Les også

Venstre har fått gjennomslag i forhandlingene om statsbudsjettet for utredning.

Kristelig Folkeparti og Venstre har fremforhandlet at pressestøtten videreføres på samme nivå som i år.

Fagpressedagen:

Høyres Tage Pettersen og Arbeiderparties Masud Gharahkhani ser ikke bort fra at partiene blir enig om å gi Fagpressen digitalt momsfritak.