Fordypning:

Etter 20 knivstikk, hvor 15 er livstruende, og nesten to uker i koma våknet Marius Løken til en beskrivelse i mediene han overhode ikke kjente seg igjen i. Fortsatt må han forklare historien for folk han møter. Foto: Andrea Gjestvang

For seks år siden ble Marius Løken forsøkt drept i sin egen seng. Fortsatt ligger det artikler ute som forteller at det skjedde på fest

Så hvorfor er de enda ikke endret?

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over seks år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det er oktober 2011. Det er lørdag. Og det er halloween. Sammen med 10-11 kamerater drikker Marius Løken øl i leiligheten på Bislett. De skal på byen. Fire øl, forteller Løken at han drikker før de går ut. Tidligere på dagen har Andreas Nilstad bestemt seg for å kle seg ut som Zorro, selv om ingen andre vil kle seg ut.

Etter en runde på byen går Løken tidlig hjem og legger seg i leiligheten på Bislett. Nilstad kommer litt senere. Kostymet har ikke plass til nøklene hans. Så kommer gjerningsmannen, som også bor i leiligheten, inn i rommet. Han hogger løs med kniv på Nilstad. Gjerningsmannen kjører kniven rett inn i hjertet til Løken. En intens redsel fyller ham. Han blir stukket tre ganger før han kommer seg ut av leiligheten, ut på gaten og inn i en drosje. Under flukten treffer kniven han flere ganger.

De neste dagene og ukene skriver norske medier om Halloween-festen som endte i drap. Andreas Nilstad dør 22 år gammel. Marius Løken blir knivstukket 20 ganger. 15 av stikkene er livstruende. Det går 11 dager før han våkner på sykehuset. Når han etter hvert begynner å få oversikt på mediedekningen opplever han at gjengen er hengt ut som dophuer. Men bare én av dem brukte narkotika.

– Er du et dophue?

– Jeg er ikke det.

– Men det står i avisene?

– Ja, men det er først og fremst tidligere saker og algoritmene på Google som gjør at det dukker opp. Nå har saken vært oppe flere ganger og vært aktuell i flere runder hvor det har skjedd nye ting. Jeg har merket at når journalister har gjort research, så henger det igjen gamle ting. Når runde to skal skrives, er det runde én som blir utgangspunktet. Når så runde to er gjennomført med nye opplysninger – ligger de første sakene uendret. Hvis disse har flest klikk, havner de øverst i søk. Det kan hende du på side tre og fire i søket finner korrigeringer, men det drukner litt, forteller Løken over en kaffe Oslo.

Etterlyser korrigeringer

Tre måneder i forveien hører artikkelforfatteren Løken fortelle journalister i Sogn og Fjordane om sitt møte med mediene i kjølvannet av den grufulle natten. Han forteller om det som skjer. Han forteller om fremstillingen av gjengen i mediene. Og han forteller om hvordan journalistene tilnærmet seg ham.

Det er snart seks og et halvt år siden vennen ble drept og han selv ble livstruende skadd. Fortsatt er det bildet av at de var en gjeng som skulle på techno-raveparty han møter. At det var en fest. At de brukte narkotika.

 


Løken sier han forstår spekulasjonene i mediene. Bakgrunnen til de unge mennene. At de var fra små bygder og hadde flyttet til storbyen. Og med kilder som skal være karaktervitner, men uten å ha grunnlaget, blir det lett rykter. Selv ligger han i sykesenga og er sint. Kanskje tror hans gamle lærere at de dro til Oslo og begynte med narkotika.

Noe er korrigert, men dukker opp igjen når han møter journalister. Løken forsøker å få fremstillingen av kvelden korrekt. De ålreite journalistene, forklarer han, hører på ham og dropper en del begreper. Som for eksempel at det var fest.

– Det er såre begreper. Dette handler ikke om at det var en fest som gikk rett vest. Det handler om underliggende psykotisk lidelse. Det er skjørere enn som så.

Det går tre uker fra den fatale natten til Marius Løken igjen ser på telefonen. I mellomtiden har politiet tatt beslag i den som bevis. På telefonen anslår han at det ligger 400 beskjeder. Kanskje er det tallet for beskjedent. Og ikke alle er fra journalister. Noen er også fra venner og bekjente. 

«Det kommer en sak
enten du uttaler deg eller ikke»

– Det som venter meg er alt fra venner som er bekymret. Støtteerklæringene. Og så de forskjellige mediene som vil ha en prat eller en kommentar, sier han og forteller at de første redaksjonene henvender seg etter dag fire eller fem. Det mener han kan skyldes at ting var diffuse. Hvilke de forskjellige aktørene var. 

– De er jo for så vidt høflige i tekstmeldingene. De ble nok laget som en back-up dersom «han våkner opp og vil si noe» så har de gjort et forsøk.

Marius Løken. Foto: Andrea Gjestvang

Noen er mer pågående enn andre. Løken mottar også tekstmeldinger av typen: «Det kommer en sak enten du uttaler deg eller ikke».

Det som irriterte ham med nyhetsjournalistikken var at alle skulle lage den samme saken. Det var ingen forskjell.

– Jeg ble aldri utfordret på ting. Eller fikk spørsmål om å utdype. Jeg ble så lei av bare å gulpe opp det som skjedd og ønsket heller å få lov til å utdype og fortelle mer om det jeg hadde begynt å forstå om rapportene og om psykosene. De tingene som kunne bidratt til oppklaring var aldri hovedtema.

Stiller i Se og Hør

Vennene til Løken har på dette tidspunktet laget en slags oversikt over publiserte saker og journalistene bak disse. Han forteller at vennene har mange meninger om medienes dekning. Bekjente som har skrevet om Marius på Facebook er blitt kontaktet av journalister. Det trengte ikke nødvendigvis å være nære venner, men de som skrev den dypeste og mest reflekterte teksten prioriteres. Det har gitt Løken «venner» som i mediene har fortalt om når de sist møttes.

– Der er det veldig mange feil.

Da skrev han et blogginnlegg hvor han fortalte at han ventet med boller og saft på besøk av alle sine nye «venner». De som henger så ofte med ham, men som han ikke ser noe til. Innlegget ble aldri publisert, men er vist til venner og forlag.

Bortsett fra direkte faktafeil er alle som fikk fortelle at de var Løkens nære venner, men som ikke alltid var det, det første som vekker irritasjon.  
 


Selv oppsøker han lokalavisa Hallingdølen. For å få lagt en demper på rykter og få fram fakta i lokalmiljøet han vokste opp i. Dette var viktig for ham. I dette intervjuet tok han også valget om ikke lenger å være anonym.

– Jeg tok valget både bevisst og ubevisst. Jeg ville noen myter til livs, sier han. Etter å ha latt seg intervju med navn og bilde endrer tilnærmingen seg noe. – Jeg merket at ting jeg sa i media kunne komme rett tilbake til meg. Jeg var redd for å fremstå som PR-kåt. Etter at jeg fikk noen reaksjoner, valgte jeg også ikke å stille særlig opp i mediene.

Løken stiller til intervju i VG sammen med drosjesjåføren som kjørte ham til sykehuset og den svenske kvinnen som var passasjer i bilen. Det førte igjen til ny pågang. Ett medieoppslag dyrker det neste, sier han. På dette tidspunktet slutter Løken i stor grad å svare på henvendelser, men henviser til bistandsadvokaten. Det er også på denne tiden at det går opp for ham at om historien skal bli fortalt riktig, må han gjøre det selv. 

Det handler litt om forberedelsene journalisten har gjort

I tankene har han Andreas som ikke kan forsvare seg. Løken vil passe på hans rykte.

Han har lest nærmest alt av journalistikk som er skrevet om saken. Særlig reagerer han på det som kom tidlig. Lite bearbeidet, sier han. Løken vil ikke fortelle hvilke medier det er snakk om, men understreker at det var store forskjeller den første tiden.

– Du blir knivstukket 22 ganger…

– 20 ganger er det riktige svaret. Det er også fascinerende. Det står 15 knivstikk i starten. Så går man over journalen og ser det er noen stikk som ikke er tatt med. Det er også redaksjoner som har gått opp til 25 knivstikk. Det er et slingringsmonn på ti stikk.

Marius Løken overlevde 20 knivstikk da hans venn ble drept på Bislett i 2013. Foto: Andrea Gjestvang

– Også i nyere tid?

– Ja. Det handler litt om forberedelsene journalisten har gjort. Jeg prater lite om antallet, men sier det én gang under foredrag for at folk skal vite hva det handler om.

Ingen side på Wikipedia

Han har ikke forsøkt å få de første sakene korrigert. Antall journalister som har stått bak artiklene har vært veldig mange, Løken mener det derfor har vært vanskelig å vite hvem han skal henvende seg til. Han har heller fått til et nytt intervju for å kunne korrigere. Det har vist seg i større grad være veien å gå.

– Jeg har ingen side på Wikipedia. Da er det søkeordene og treffene som avgjør hva folk tenker. Jeg har ikke lyst til å skremme noen eller fremstå dårlig.      

Fortsatt, nesten seks og et halvt år senere, kommer folk bort til ham med holdninger basert på artiklene. Løken mener han kunne vært spart for en del om de første artiklene hadde blitt korrigert.

I motsatt ende setter han pris på journalistene som i forkant av rettssaken sendte tekstmelding og forklarte at de ikke ville mase på ham. Dersom Løken ville gi en kommentar til dem, ville journalistene ta ham imot, men ikke mase. Det var disse journalistene han også ga kommentarer til. Noen av dem kontaktet ham hver tredje måned. De visste også at han skulle gi ut bok og fikk lovnad om at han ville gi alle litt hver.

Jeg forklarte at å svare på spørsmålet hva jeg har tilgitt, det er et vanskelig tema

Han stilte i bar overkropp med alle arrene i Se og Hør. Kanskje ikke den beste eller tryggeste rammen, sier han, men kjemien med journalist Bjørn Haakon Nilsen var så god at Løken stilte. Nilsen hadde tålmodighet og lot det gå i Løkens tempo. Like før bokslippet ringte han selv journalisten.

– Hva gjorde at Ronny Oksvold i TV 2 havnet høyt i kurs hos deg?

– Han spurte om vi kunne ta en kaffe, og vi pratet om hva som var vanskelig for meg og hva som var vondt med media. Jeg forklarte at å svare på spørsmålet hva jeg har tilgitt, det er et vanskelig tema, da kan jeg tråkke noen på tærne. Ronny forklarte da at han hadde en plattform som kunne forklare dette på en god måte og slik jeg ville, da ble det veldig interessant. Det var starten på mange timer med prat.

Oksvold fikk også endret nyhetsvignetten den dagen innslaget skulle på lufta i siste liten. Han visste at Løken ville reagere på ordet Halloween-fest og fikk det byttet ut.

Forskjellige verdener

Ronny Oksvold jobber i redaksjonen til programmet Vårt lille land. Han anser seg selv som privilegert. Mens kollegene i TV 2-nyhetene må levere hver dag, har hans redaksjon tid på seg. Med Marius Løken gikk det over et halvt år fra første samtale til publisering. Han mener det derfor er urettferdig å sammenligne sitt arbeid med nyhetsjournalister i andre medier som hele tiden må publisere. Det er to forskjellige verdener, mener han.

Den første praten de hadde varte et par timer. Uten opptak og uten notater. På dette tidspunktet hadde det vært flere rettsrunder. Det som var uklart var i stor grad blitt oppklart.

Det er under rettssaken at redaksjonen blir nysgjerrig på historien. Løken blir på dette tidspunktet sitert på at han ikke klarer å hate gjerningsmannen.

– På den ene siden har han opplevd en dramatisk situasjon med å bli angrepet med kniv, på den andre siden klarer han ikke å hate gjerningspersonen fordi han kjenner ham fra før. Det er en veldig interessant historie. Da jeg tok kontakt med ham var jeg veldig åpen på det og spurte om han orket å snakke om det som hadde skjedd, sier Oksvold.

Løken sier ja til å stille, men på betingelse av at Oksvold måtte få godkjenning fra avdøde Andreas Nilstads samboer og hans foreldre.

– Hadde jeg ikke snakket med Marius så mye på forhånd ville han nok ikke latt seg intervjue. Det merket jeg på ham i begynnelsen. Det måtte være riktig.

Åpen om premiss

Det er spesielt å våkne til at en av vennene dine er drept, en annen er gjerningsmannen og at du har vært veldig nært ved å dø selv. Og så får du avisforsidene som du overhode ikke kjenner deg igjen i. Det snakket de masse om.

Drapet må ha vært
vanskelig å dekke løpende

– Drapet må ha vært vanskelig å dekke løpende. En var drept, en lå i koma på sykehuset, gjerningsmannen var psykotisk og fjerdemann lå og sov. Det var vitnene. Hvordan skal du da forstå hva som skjedde? Politiet hadde sikkert sine teorier om det som hadde skjedd, det er ingen som går løs med kniv på folk som ligger og sover uten grunn. Jeg skjønner at det letes etter motiv. Samtidig forstår jeg frustrasjonen Marius følte på. De snille guttene fra Hemsedal ble fremstilt som dophuer som gikk løs på hverandre med kniv. Jeg forstår frustrasjonen.

Oksvold er med intervjuobjektene åpen om hva han lurer på. Dette gjelder ikke bare Marius Løken, men alle han intervjuer. Det tar tid å få folk til å åpne seg. Det handler om å prate sammen. Om å bli kjent. Denne tilliten gjør intervjuobjektene trygg på prosessen videre.

– Sakene vi lager er ikke konfronterende og de vi intervjuer må ha eierskap til sin historie. Det var ikke slik at han var bekymret for hvordan dette blir. Jeg forklarte ham underveis i opptakene hvorfor nettopp disse opptakene er viktig. Som å samle kompisgjengen på hytta.

Ronny Oksvold i TV 2 brukte lang tid på å prate med Marius Løken før selve intervjuet ble gjennomført.
Foto: Martin Huseby Jensen

Feil skal korrigeres

Sjefredaktør Gard Steiro i VG sier til Journalisten at han har all mulig forståelse for at medieomtalen kan være en belastning også for dem som er utsatt for kriminelle handlinger.

– Derfor er det verdifullt å lese hvordan Løken opplevde dekningen - og hva han mener om den i dag. 

– Saker som denne har stor offentlig interesse og det er relevant å skrive om slike handlinger. Det er mye som er uklart i startfasen.

Mediene må i starten forholde seg til politiet og andre kilder som i enkelte tilfeller heller ikke har oversikt. Derfor er det viktig å ta forbehold og være varsom, sier redaktøren. Når det i senere faser kommer mer informasjon, får leserne er met utfyllende bilde.

– Skriver vi noe som er feil, skal det korrigeres.

Men å gå inn i tidligere artikler for å korrigere i ettertid, mener Steiro er et tveegget sverd. Dersom det er konkrete feil skal de naturligvis rettes, og samtidig skal leserne gjøres oppmerksomme på feilen. Det kan også være en løsning å legge inn lenker til nye saker i gamle artikler. Men dette er krevende å gjøre i store sakskomplekser der det blir rapportert løpende.

Arkivet vårt bør - om det ikke er alvorlige feil - bli liggende som det er for ettertiden

– Jeg tror ikke løsningen er at vi skriver om alle saker basert på informasjon som kommer på et senere tidspunkt. Arkivet vårt bør - om det ikke er alvorlige feil - bli liggende som det er for ettertiden.

På den andre siden er arkivene også kilden til undersøkelser i forkant av nye intervjuer med de berørte i sakene. Dersom det som er publisert er feil, er det en fare for at dette blir tatt med i nye runder journalistikk. Det er ikke et uvanlig problem at ting blir hengende igjen.

– Vi må være varsomme med ukritisk å forholde oss til det som er publisert i en større dekning i starten. Jeg mener det ofte er en styrke at vi publiserer fortløpende digitalt – og så lager vi også bakgrunnssaker som er en del av dekningen, som også oppdateres med nyanser.

Kan ikke vente i den løpende dekningen

På et generelt grunnlag mener Dagbladets sjefredaktør, John Arne Markussen, at Marius Løken reiser interessante spørsmål. Markussen mener det er viktig å huske at det er en grunn til at journalistikk kalles historiens kladdebok.

– Man rapporterer i sanntid og kan ikke vente med løpende nyhetsdekning av dramatiske hendelser til man har absolutt alle fakta på bordet. Det får man overlate til historikere og forskere. Det vi snakker om er journalistikk knyttet til hendelser under utvikling der heller ikke politiet fra første øyeblikk av har full oversikt over hva som har skjedd. Samfunnsoppdraget også i slike saker er knyttet til allmennhetens informasjonsbehov. Oppgaven er å gi en mest mulig presis beskrivelse av de faktiske forhold. Kilder og forbehold er naturligvis nøkkelord. Etter hvert blir saken bredere belyst, og hendelsesforløp korrigert, forklarer Markussen.

Han mener at terskelen for å endre eller slette reportasjer skal være høy, og som hovedregel gjør de det ikke i Dagbladet. Selv om det finnes unntak. Blant disse handler det om private forhold som ikke har offentlig interesse, og som kan være sterkt belastende for den omtalte personen. Eller om det handler om bilder eller uttalelser fra mindreårige.

Det skal det mye
til for at vi etterkommer

– Digital publisering, algoritmer og søk har naturligvis skapt nye utfordringer – både for de som omtales og for mediene. I stadig større utstrekning merker vi saker av eldre dato, og tar forbehold om at det kan ha skjedd ting som gjør at man må lese stoffet med forbehold. Og da kan det i noen sammenhenger være riktig å legge ut tilleggsinformasjon, enten det er snakk om korreksjoner eller tilføyelser.

Markussen forteller at de får en del henvendelser fra folk som ønsker å få saker slettet eller endret. Spesielt fra angrende realitydeltakere.

I den undersøkende fasen mener Gard Steiro det er viktig å være varsomme til hvordan vi forholder oss til det som er publisert i en tidlig fase av en større sak. Arkivfoto: Martin Huseby Jensen

– Det skal det mye til for at vi etterkommer.

John Arne Markussen mener det bør være en høy terskel for å slette artikler eller gjøre endringer i dem. Arkivfoto: Martin Huseby Jensen
Powered by Labrador CMS