I Aftenpostens A-magasinet kan jeg i dag lese om hvordan fastleger opplever sin hverdag. Om pasienter som «krever sin rett» og «må ha hjelp nå» og får de ikke det så skifter de fastlege.
Ja, kanskje det er slik «friske syke mennesker» kan ha det? Det skal ikke jeg ta stilling til.
Det jeg kan ta stilling til er hvordan kronisk syke mennesker opplever å bli fremstilt, dette verdisynet som gjennomsyrer heler vårt samfunn. Vi syke er ikke syke, vi bare later som. Vi er blitt en kvise på samfunnets rumpe, og vi skal helst ikke sees, ikke høres, og det neste blir vel at vi blir tatt fra stemmeretten vår. Vi bidrar jo ikke til samfunnet.
Å være uføre i dag er en skam, og Gud forby at vi kan ha en god dag, eller en god periode.
Jeg skulle likt å se den pasienten som kan gå til sin lege og si «jeg vil bli ufør, fiks det». Det er kun i de kurante sakene dette kan gå. Og da snakker vi om de som har så store skader, eller en så alvorlig sykdom at funksjonsnedsettingen/-hemmingen gjør et arbeidsforhold helt umulig.
For en som har vært i arbeidslivet i alt fra 10-40 år er som regel veien til en uføretrygd lang, veldig lang.
Ett år som sykemeldt, er du ikke frisk, så kan du søke Arbeidsavklaringspenger (AAP). Her er det nå blitt så strenge regler/vilkår at veldig mange får avslag.
(I 2019 var det 26.953 som fikk avslag, resultat for mange ingen inntektssikring)
Er du en av de som får gjennom en AAP-søknad, så går du ned til 66 prosent av din inntekt, men du vil aldri få mer enn 66 prosent av 6 G, som blir i underkant av 400.000 kroner i året.
AAP kan du motta i maks 3 år. Dette kan høres lenge ut, men for en som er blitt kronisk syk, er dette kort tid. Alt av utredninger og behandlinger er det ventetider på. Du står i kø i måneder, og ny kø igjen for å starte opp behandlingen. Ofte holder det ikke med en utredning, du kan trenge fler.
Nav skal også ha deg ut i arbeidsrettet tiltak, ikke bare en gang, men gjerne flere ganger. Arbeidslinjen blir overholdt strengt, og det er som arbeid er den beste medisin og kan kurere alt.
Syke mennesker har kun ett mål, det er å bli frisk.
For å kunne få igjennom en uføresøknad må du fylle noen vilkår. Alt av nødvendig og hensiktsmessig utredning, behandling og avklaring må være prøvd ut, før nav åpner opp for en uføresøknad. Og ja, du leste riktig, det er nav som skal åpne opp for at du skal kunne søke en uføretrygd. Det er ikke legen din, eller spesialisten, det er nav.
AAP-aksjonen får inn daglig fortvilte meldinger fra alvorlige syke mennesker som ikke får igjennom sine søknader på AAP eller uføretrygd.
At det er langt over 20.000 mennesker som alene stod uten en inntektssikring i løpet av 2018 er vi ikke i tvil om, tall for 2019 har vi enda ikke sett på.
Når den alvorlige nyresyke pasienten med nedsatt immunforsvar som går til dialyse fire ganger i uken ikke får igjennom en uføresøknad med begrunnelsen at nyretransplantasjon ikke er forsøkt, så må det være noe galt.
Eller når Nav krever at kvinner i fertil alder skal fjerne sin livmor, overvektige mennesker skal la seg fedmeoperere og så videre, før de kan få igjennom en uføresøknad, så er vi kommet på ville veier.
Virkelighetsforståelsen må vi bli enige om. Det er som de kronisk syke lever i en helt annen virkelighet enn det som kommer frem i denne artikkelen, det leger beskriver og våre myndigheter forteller oss. Regjeringen vil ikke en gang anerkjenne at kronisk syke voksne står uten en inntektssikring, og med kr 0,- i inntekt (ekteskapsloven slår inn med felles forsørger ansvar).
I artikkelen i A-magasinet så ser jeg også en rekke statistikker. Dette viser et så skjevt bilde av virkeligheten at det er på sin plass med noen ord.
Trine Eilertsen sier også i en kommentar til et Facebook-innlegg om denne artikkelen fra Sven Egil Omdal:
«Dette er misbruk av statistikk og ikke en måte vi skal fremstille tall på. Vi skal bruke lengre tidsserier og ikke trunkere grafer på denne måten. Det er bare å beklage.»
Nytt lovverk i folketrygdlovens kapittel 11 om Arbeidsavklaringspenger kom i 2018. Dette medførte at veldig mange ble søkt over på uføretrygd. Veldig mange fikk sin uføretrygd på plass, og alle disse fylte vilkårene. Det var også veldig mange (6346) som ikke fylte vilkårene og ble stående igjen med kr 0,- i inntekt.
Den «heksejakten» som har vært, og er, overfor syke mennesker i dagens Norge oppleves veldig vond. Det er som et gufs fra en annen tid. Syke mennesker opplever å stå uten en inntektssikring, de opplever å miste sine hjem og eiendeler. Barn blir revet opp fra sine trygge miljøer og må flytte fordi mor eller far er blitt kronisk syke, og får ikke noe ytelse fra folketrygden som vi alle er pliktige medlemmer av, og har betalt inn trygdeskatt (8,2 prosent) til i alle år.
Mannen på 60 år som har jobbet hele sitt voksne liv og som er blitt syk av alle belastninger som jobb og livet har medført, står igjen med kr 0,- i inntekt. Dette er virkeligheten, dette er Norge 2020, og det snakkes alt for lite om.
Gi oss tryggheten tilbake.
