De siste dagene har Yama Wolasmal rapportert fra den militære delen av flyplassen i Kabul. Nå er han tilbake i Norge.
De siste dagene har Yama Wolasmal rapportert fra den militære delen av flyplassen i Kabul. Nå er han tilbake i Norge.

– For første gang i min journalistiske karriere klarte jeg ikke å holde maska. Jeg brøt sammen

Forteller om intense dager i intervju med Journalisten.

Publisert Sist oppdatert

Lørdag er det et lite døgn siden NRK-korrespondent Yama Wolasmal landet i Norge, etter å ha dekket de dramatiske omveltningene i Afghanistan og Kabul.

Allerede tirsdag, mens han fremdeles befant seg i Kabul, gjorde Wolasmal et intervju med Journalisten om hvordan de siste dagene hadde vært for ham.

Da befant han seg inne på den militære delen av flyplassen i byen.

– Her er jeg trygg, og situasjonen er langt mindre dramatisk enn for 48 timer siden, sa Wolasmal, først over en dårlig telefonlinje, senere via appen WhatsApp.

– Er det mulig å oppsummere hvordan de siste dagene har vært?

– Det har vært spinnvilt… Jeg tror det uttrykket beskriver det godt. Jeg tenker på alt som har skjedd på så utrolig kort tid, fra jeg sto på hotellrommet og fikk melding om at Taliban var i Kabul. Hvordan pulsen skjøt i været. Jeg ringte NRK-ledelsen med en gang og iverksatte evakueringsplanen min, man frykter jo det verste når man hører at Taliban kommer.

– Når jeg så gikk ut i gata og så panikken som preget afghanerne, folk som stengte butikker, andre som løp rundt som hodeløse høns, trafikken som sto helt stille… Alle prøvde å komme seg vekk, komme seg hjem. Alle her husker hvor brutalt Taliban styrte Afghanistan forrige gang, og alle tenkte at nå rykker det religiøse politiet inn igjen.

– Spontan reaksjon

Han la ikke skjul på hvor sterkt inntrykk situasjonen gjorde på ham.

– For første gang i min journalistiske karriere klarte jeg ikke å holde maska. Jeg brøt sammen under en live, og klarte ikke å holde tårene tilbake. Det var en helt spontan reaksjon over det afghanske folket, landet, byen som jeg har et så sterkt forhold til, jeg er selv født her. Jeg tenkte på at de skal gjennom nok en tøff tid med uviss fremtid. Jeg fikk så vondt av dem at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Så det har vært en veldig intens tur, både personlig og profesjonelt. På alle måter.

– Hvordan oppleves situasjonen akkurat nå?

– Sikkerhetssituasjonen i Kabul er god. Folk jeg har snakket med i byen sier at de har følt seg trygge. Taliban har ikke plaget folk, de har ikke gjort noe av det de var kjent for før: å banke opp folk på åpen gate for små regelbrudd, mishandle kvinner for å ikke bruke burka, sa Wolasmal til Journalisten tirsdag kveld 17. august.

– Kløp meg i armen

Han fortalte om stor overraskelse over uttalelsene Taliban kom med under en pressekonferanse tidligere samme dag:

– Og i dag kom Taliban med uttalelser som har sjokkert afghanerne og verdenssamfunnet. Jeg har snakket med afghanere som sier de er lamslått av planene Taliban la fram. Vi snakker om en fundamentalistisk bevegelse som i dag sier de ønsker kvinner inn i regjering. At kvinner skal kunne ta utdannelse og jobbe.

Wolasmal beskrev noen kontrastfylte øyeblikk i løpet av tirsdagen:

– I dag sto en fundamentalistisk gruppe, som i 20 år har vært kjent for å sende selvmordsbombere inn i afghanske byer, og snakket om tilgivelse, amnesti og forsoning. Omtrent samtidig hørte vi NATO-sjefen true med ytterligere bombeangrep hvis Taliban gir al-Qaida og andre terrorgrupper en frihavn i landet. Det var utrolig interessant å se hvordan retorikken var snudd på hodet. En tidligere vestlig leder truer med angrep, mens fundamentalistene snakker om inkludering og fred. Det var så jeg satt og kløp meg i armen. Det hele kan være en sjarmoffensiv, men det er like fullt oppsiktsvekkende.

– Tror folk på det?

– Alle afghanere jeg har snakket med, sier de har all grunn til å tvile, og all grunn til å tro at dette er del av Talibans taktikk. Samtidig må det sies at når de står foran verdenspressen med så svulstige løfter, forplikter det også. Det gir en enorm fallhøyde hvis de går så høyt ut, uten å innfri. Så de jeg snakker med er tvilende, men forsiktig optimistiske.

– En positiv bevegelse oppi all usikkerheten?

– Helt klart. Dette landet har vært i kontinuerlig konflikt i 40 år. Nye kriger har avløst de gamle. For første gang på 40 år faller Kabul uten krigshandlinger, uten blodbadet som jeg selv sto og spådde hvis Taliban skulle rykke inn mot byen. Det er klart det gir grunn til forsiktig optimistiske følelser hos afghanerne i dag.

Fem dager etter er det fremdeles stor usikkerhet knyttet til Talibans uttalelser. Det har kommet meldinger om hevnaksjoner og henrettelser av ledere i de afghanske sikkerhetsstyrkene.

– Utmattende

– Hvordan har det vært å jobbe journalistisk den siste tiden?

– Det har vært ekstremt krevende og utmattende, både fysisk og mentalt. Fysisk fordi alle reiser og rigg som dette krever at man jobber fra morgen til kveld, og leverer til veldig mange plattformer. Psykisk fordi det har skjedd så mange og store omveltninger at man ikke har kommet over det ene sjokket før man får et nytt. Jeg kommer til å trenge noen dager på lande etter denne turen. Jeg har sett så utrolig mye jeg aldri trodde jeg skulle få se.

– Har du følt deg mye utrygg?

– Nei, ikke utrygg. Men det har vært tungt. Jeg sto i åtte timer foran portene til flyplassen før jeg slapp inn. Der sto jeg med kanskje fem hundre desperate afghanere som trodde de skulle slippe inn på flyplassen og komme seg til et vestlig land. Det var hele familier med barn, foreldre og besteforeldre, og vi sto så tett at vi ikke kunne sette oss på bakken. Som sild i tønne i åtte timer.

– Situasjonen var ikke truende, men det var vanskelig. Å se en mor med en sønn som hadde jobbet for amerikanerne, som bar på sine to sterkt funksjonshemmede barn i åtte timer. Uten mat, uten drikke. Samtidig visste jeg at veldig mange av disse menneskene ikke kom til å slippe gjennom porten. Situasjonen var anspent, og styrkene på den andre siden var forståelig nok veldig redde for at porten skulle bli stormet.

Powered by Labrador CMS