Anne Kari Eid lot fotojournalist Martin Slottemo Lyngstad fotografere henne gjennom hennes siste år i livet. Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Anne Kari Eid lot fotojournalist Martin Slottemo Lyngstad fotografere henne gjennom hennes siste år i livet. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

BILDET: Hvordan ta bilder av en som skal dø

– Opplevelsen er vanskelig å formidle i bare ord.

Publisert   Sist oppdatert

– Jeg husker spesielt godt den dagen jeg var på vei for å spørre henne: «Jeg vil fotografere deg etter du er død. Kan jeg gjøre det?».

Fotojournalist Martin Slottemo Lyngstad var litt nervøs da han gikk fra kontoret mot hjemmet til Anne Kari Eid og mannen Steen Schneider den dagen. Han skulle stille det spørsmålet som var veldig viktig å avklare på forhånd, før Anne Kari ble for syk, og før det ble for vanskelig.

Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Foto: Martin Slottemo Lyngstad

– Anne Kari var veldig åpen, og begge var veldig forståelsesfulle og ville vise dette til verden. Likevel var jeg ganske nervøs for å stille akkurat det spørsmålet.

Åpnet seg

De tre siste årene har Lyngstad kommet tett på døden, mens han har jobba med bokprosjektet Døden nær, sammen med journalistene Miriam Lund Knapstad og June Westerveld. Boka ble initiert av og gis ut på Humanist forlag.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem.

I boka nærmer de seg døden på ulike måter, gjennom tekst og bilder, i åtte kapittel med forskjellig tema, og ulike journalistiske sjangre. De har møtt leger innen akuttmedisin og kreftbehandling, en sykehusprest, palliasjonspleiere, en patolog, en obduksjonstekniker og flere personer som selv skal dø.

Fotojournalist Martin Slottemo Lyngstad har kommet tett på døden. Foto: Kristine Lindebø
Fotojournalist Martin Slottemo Lyngstad har kommet tett på døden. Foto: Kristine Lindebø

Boka åpner med en reportasje som følger dødssyke Anne Kari Eid gjennom de to siste årene av livet hennes sammen med mannen.

– Begge to hadde veldig stor forståelse for hvorfor bildene var viktige. At det var viktig å vise situasjonene og at opplevelsen er vanskelig å formidle i bare ord, sier Lyngstad.

Parets åpenhet gjorde det enklere for ham å nærme seg det sårbare og tabubelagte, men likevel var det utfordrende å komme så tett på noen som skal dø. Ofte er framstillinga av død klisjefylt eller romantisert, mener Lyngstad. Han har forsøkt å nærme seg tematikken på en mer direkte, men fotografisk nøytral måte.

– Vanligvis kan du for eksempel se bilder av de foldede hendene, eller andre illustrasjonsbilder uten ansikt, sier Lyngstad og viser et av bildene han tok etter at Anne Kari Eid hadde gått bort:

– Her ser vi Steen og søstera hennes siste gang de ser henne, mens hun blir pakka inn i plast. Det er ikke så romantisk akkurat.

Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Krevende form

I boka er også et kapittel om dødsprosessen – hva som skjer med kroppen etter at en dør, portrettserier av folk som på ulike måter jobber med døden, intervjuer med eksperter, og til slutt en portrettserie med folk på dødsleiet. Her har Lyngstad satt sammen portretter med bilder av utsikten, noe det siste de ser før de skal dø.

– Det var egentlig ganske korte møter, hvor jeg bare var der litt sammen med dem. Det som var vanskelig her var å fotografere dødsleiet, å finne en fellesnevner.

Noe av det Lyngstad synes har vært mest utfordrende med boka, har vært nettopp det å finne formen på prosjektet. Døden er et stort tema, som er både sårt og ofte tabubelagt, og der heller ikke alt kan fotograferes. I tillegg varierer boka i form, fra reportasje, til ekspertintervjuer med bilder av dem og et sjangerbilde, til korte portretter med portrettfoto.

– Det har vært vanskelig å sette alt sammen, og jeg slet litt med å finne en form på det. Boka har jo mange elementer og mange retninger i seg, men samtidig gjør kanskje ikke denne variasjonen noe i ei bok.

Siden de skulle følge Anne Karin Eid til det siste, ble det også dette som definerte lengden på prosjektet. De fulgte henne i et og et halvt år, med med arbeidet de hadde lagt ned før dette tok hele boka tre år å lage. Lyngstad sier det har vært utfordrende å finne en måte å organisere arbeidet og hodet over så lang tid ved siden av all annen jobb – en endrer seg jo på tre år. Han valgte å gjøre det enkelt med normalobjektiv, naturlig lys og uten en hel masse effekter. Samtidig har han prøvd å lete etter symbolikk i miljøene, for å formidle det ved døden som ikke er så direkte.

I de mange rundene med utvelgelse har han hatt god hjelp av kolleger i dokumentarbyrået Paragon, samt av frilansfotograf Signe Fuglesteg Luksengaard Ellen Lande Gossner og Stephen Petrie, tidligere fotoansvarlig i A-magasinet og Aftenposten.

Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Foto: Martin Slottemo Lyngstad

– Ikke alt man trenger å dele

Bildene er også godkjent av pårørende.

– Dette er ikke et prosjekt hvor vi skulle utfordre dem, sier June Westerveld.

– Det har vært viktig å gjøre dem trygge på at de skal få ha kontroll på sin historie, og å respektere hvor grensene går for hver enkelt. Det tror jeg har vært helt avgjørende for å slippe inn, sier Miriam Lund Knapstad.

Det var hun som ble spurt av forlaget om å lage boka, etter en reportasje hun skrev om tematikken i A-magasinet. Det er også her de tre kjenner hverandre fra. Noen ganger var de ute sammen, andre ganger jobbet han alene.

De fleste de fulgte i boka har sagt at de ikke er redd for selve døden, men at de er redd for veien dit – at det siste stykket skal bli smertefullt, og at de skal miste kontrollen over seg selv, forteller Knapstad.

– Da er det så klart krevende å i tillegg skulle ha journalist og fotograf med seg, og det har vært viktig for oss å respektere at dette er et «rom» de og nærmeste familie skal få ha for seg selv. Det er ikke alt man trenger å dele.

En av grunnene til at Lyngstad gikk inn i prosjektet da han ble spurt, var fordi han ville utsette seg for de situasjonene, og lære hvordan håndtere dem.

– Jeg er ikke en fotojournalist som har oppsøkt krig og konflikt, men slike skjebner eller var noe jeg ville lære meg å stå i – både som person og fotojournalist.

På et og et halvt år kommer en tett på en persons liv. Da beskjeden kom fra Steen Schneider om at kona hadde gått bort, var Lyngstad på jobb i A-magasinet.

– På den tida blir en ganske godt kjent, men en har jo tenkt på det lenge at det kom til å skje. Det var uansett veldig sterkt.

Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Foto: Martin Slottemo Lyngstad