Denne kommentaren ble først publisert hos Agenda Magasin. Den er publisert her med tillatelse.
Om morgenen 1. nyttårsdag ble to personer utsatt for grov vold på Haugerud i Oslo. De ble slått og sparket mens de lå nede. De ble påført omfattende skader som ribbensbrudd, brukket nese, utslåtte tenner og et delvis avskåret øre.
Politiet kom raskt til stedet, men unnlot å opplyse om den alvorlige voldshendelsen på Twitter, slik de pleier å gjøre. Overfallet ble heller ikke en sak i avisene de første januardagene.
Via sosiale medier ble overfallet likevel raskt spredt, og raskt plukket opp av de kontroversielle nettstedene Resett, Rights.no og Document.no. Document.nos omtale av overfallet ble delt over 9000 ganger i sosiale medier det første døgnet.
Feilprioritering og raseri
Først ut på ettermiddagen mandag 6. januar bekreftet politiet voldsepisoden til Aftenposten. Da viste det seg blant annet at det ikke var en gjeng på 20 personer som hadde angrepet de to voldsofrene, slik de alternative mediene hadde skrevet, men at det totalt var fem involverte.
Politiet forklarte at de hadde unnlatt å twitre om hendelsen på grunn av mange voldshendelser den aktuelle natten. Samtidig som de tvitret om to hester som hadde rømt fra en stall omtrent på samme tid.
Alternative medier utnyttet denne prioriteringen for alt det var verdt. Resultatet var mye raseri i kommentarfeltene. Noen tok sågar til orde for borgervern som den eneste løsningen.
En slik kombinasjon er eksplosiv i vår polariserte tid.
Det har vært knivstikkinger og drap uten at det har generert et slikt engasjement tidligere.
De sterke reaksjonene denne gangen skyldes sannsynligvis dels et feilaktig inntrykk hos mange av at det var snakk om en type hatkriminalitet fra en innvandrergjeng mot to etniske nordmenn, og dels at saken ikke ble rapportert av politiet og mediene. En slik kombinasjon er eksplosiv i vår polariserte tid.
Det man bør merke seg er at innholdet i innvandringspolitikken i liten grad gir en polarisering i debatten. Det er ikke i selve politikken man vil ha at avstanden er størst, men i virkelighetsforståelsen, i verdiene som ligger til grunn og ikke minst i spørsmålet om hvordan innvandringen skal dekkes i mediene. Mye tyder på at nettopp dette var bakgrunnen for at den aktuelle saken fikk det forløpet den fikk.
Et vendepunkt
Synet på migrasjon er delt i Europa. I en undersøkelse fra Pew Research i 2019 kommer det frem at et flertall av EU-borgere (51 prosent) ønsker færre eller ingen innvandrere. 35 prosent ser ikke behov for endringer mens bare ti prosent vil ha flere.
Innvandringsskeptikere er bekymret over konsekvensene av raske endringer i befolkningssammensetningen og tror ikke at innvandrere kommer til å tilpasse seg. 57 prosent mener innvandring vil øke risikoen for terror. Lenge var det slik at man, ved å flagge innvandringskritiske standpunkter, raskt kunne bli assosiert med reaksjonær nasjonalisme og rasisme.
Tilliten til myndighetene ble svekket mens en allerede polariserende innvandringsdebatt tok full fyr.
Etter migrasjonskrisen i 2015 har dette endret seg betydelig. Innvandringsmotstandere har kommet sterkt til ordet i form av høyrepopulistiske partier og alternative medier.
Deres kritikk mot «the establishmentet» har nettopp gått ut på at innvandringspolitikken verken har hatt folkelig forankring eller blitt adressert slik den burde i mediene.
Nyttårsfeiringen i Köln for tre år siden omtales av mange som et vendepunkt i debatten. Da forsøkte myndighetene å holde tilbake opplysninger om flere hundre anmeldelser om voldtekt og seksuelle overgrep mot jenter helt ned i tiårsalderen.
Film, bilder, øyenvitneskildringer – og rykter – ble imidlertid spredd på sosiale medier og plukket opp av alternative og etter hvert tradisjonelle medier, med det resultat at tilliten til myndighetene ble svekket mens en allerede polariserende innvandringsdebatt tok full fyr.
– Dobbelt svik
I kjølvannet av nyttårsfeiringen i Köln kom det frem at også svensk politi hadde lagt lokk på seksuell trakassering under en ungdomsfestival i Stockholm i 2014 for ikke å gi næring til Sverigedemokratene, som i dag er Sveriges største parti på noen meningsmålinger.
Forsøk på å skjule eller nedtone problematiske innvandringsrelaterte nyheter har som regel en slik negativ effekt. Det slår tilbake, og man oppnår ofte det motsatte av det man ønsker. En slik opptreden er også noe man assosierer med autoritære land, og ikke liberale demokratier.
Det er den lave tilliten som har skapt et marked for såkalte alternative medier.
Den svenske statsministeren Stefan Løvfen (fra Socialdemokraterna) traff derfor spikeren på hodet da han kalte det som hadde skjedd i Sverige for «et dobbelt svik mot unge kvinner».
Svensk politi anmeldte da også seg selv etter skandalen.
Undergraver tilliten
Nå er det ingen grunn til å tro at det er mange slike saker i Europa, men alle eksempler er egnet til å undergrave den allerede lave tilliten til mediene blant innvandringsmotstandere på høyresiden.
Det er den lave tilliten som har skapt et marked for såkalte alternative medier. Når det oppstår en mistanke om at noen har forsøkt å holde noe skjult, kan de som tror tradisjonelle medier underkommuniserer integreringsproblemene fort havne hos alternative medier – som selvsagt overkommuniserer utfordringene og driver med konstant alarmisme.
Med lavere ankomster den siste tiden har temperaturen i innvandringsdebatten nå blitt noe lavere, men alternative medier jobber fortsatt iherdig for å bekrefte sin virkelighetsforståelse – og eksistensberettigelse. Nettopp derfor er det at saker som den fra Haugerud fungerer polariserende.
De alternative medienes fortelling er jo fortsatt at etablissementet og «mainstream media» dysser ned problemene, og at de derfor trengs som vaktbikkje: «De tør der andre tier», som det gjerne heter.
To lærdommer
Det er særlig to lærdommer å trekke fra omtalen av overfallet på Haugerud 1. nyttårsdag:
- Politiets informasjon til publikum via Twitter bør ikke framstå som tilfeldig. Utelatelser av voldshendelser som den på Haugerud, åpner for rykteflom og konspirasjonsteorier. Sprengkraften i slike saker bør være kjent. Her gjelder det altså å prioritere ressursene bedre for å slippe å sløse energi på å forsvare seg i ettertid og miste tillit.
- Jo tidligere mediene er på ballen og innhenter opplysninger fra politiet og andre kilder, desto mindre risiko blir det for spredning av desinformasjon. Aftenposten spurte politiet om denne saken i løpet av den aktuelle helgen, men fikk svar først på mandag ettermiddag. Å korrigere feilaktige fremstillinger fra alternative medier i ettertid er viktig, men er man sent ute, så kan skaden være uopprettelig. Dessuten kan man bli kritisert for å være mer opptatt av å «ta» alternative medier enn av å opplyse publikum.
En balansert og kompetent dekning
Det er ingen grunn til å beskylde norske medier for ikke å ta opp kritikk mot innvandrere eller innvandrermiljøer. Mange eksempler viser det motsatte. Det var jo ikke alternative medier som avslørte hvordan norsksomaliske barn ble sendt til koranskoler i Kenya, men NRK. Det var heller ikke alternative medier som avslørte de lukkede muslimske SFO-ene i Drammen, men Aftenposten. Og slik kan man fortsette.
Med stadig økt kompetanse og innsikt i minoritetsmiljøer, vil medienes dekning av innvandringsfeltet forhåpentligvis bli stadig bedre.
Likevel er det sårbart når politiets informasjon om og medias dekning av vanskelige saker uteblir. Dekningen av overfallet på Haugerud er et kroneksempel på hvordan en polariseringsdynamikk utspiller seg i våre dager.
Og det er nettopp slike enkeltsaker som ligger under når vi snakker om polariseringstendenser. Tilfeldige rapporteringsrutiner på Twitter fra politiets side tolkes i verste mening. Alternative medier vet hvilke knapper de skal trykke for å skape raseri og mistillit.
Heldigvis kan både politiet og media gjøre noe for å motvirke polariseringen. Ingen flere gavepakker til alternative medier, bør være nyttårsforsettet.
