Fotojournalist og aktivist Shahidul Alam var i Fredrikstad under fotofestivalen Dok 19. Foto: Kristine Lindebø
Fotojournalist og aktivist Shahidul Alam var i Fredrikstad under fotofestivalen Dok 19. Foto: Kristine Lindebø

Da Shahidul Alam havnet i fengsel for å rapportere på Al Jazeera, tok han med seg sitt journalistiske engasjement inn bak murene

Vi møtte fotojournalisten i Fredrikstad.

Publisert   Sist oppdatert

– Jeg var skyldig i noe andre journalister ofte har vært skyldig i, nemlig å snakke sannheten. Det er en stor forbrytelse, sier Shahidul Alam ironisk.

Fotojournalisten og aktivisten fra Bangladesh ble i fjor kåret til «Person of the Year» av amerikanske Time Magazine, sammen med en rekke andre journalister som tar store sjanser for å lage viktige historier og få ut sannheten, som Time kalte «The Guardians and The War on Truth».

I helga var Alam i Norge for å delta på Dokfestivalen, Norges største festival for fotojournalistikk og dokumentarfotografi.

– Det de beskyldte meg for var å spre propaganda, opprøre studentene og oppfordre til vold.

Tror på bildets makt

Alam satt i fengsel i 107 dager i hjemlandet, etter å ha latt seg intervjue på Al Jazeera om studentprotestene som pågikk for bedre trafikksikkerhet, og rapporterte fra gatene til sosiale medier. Mer enn 100 personer ble skadet i protestene, da politiet fyrte gummikuler og tåregass mot demonstrantene.

«Det har blitt stort. Det er energi, følelser og sinne som nå er sluppet løs. Denne spesifikke hendelsen var dråpen som fikk begeret til å renne over» sa han til Al Jazeera, se intervjuet under.

Noen timer senere stormet minst tolv sivile politibetjenter inn i hjemmet hans og arresterte ham.

Det øyeblikket vi velger å bli journalister – du velger å ta ansvar for almenheten, og det ansvaret kan du ikke gå vekk ifra, sa Alam fra scena i Fredrikstad.

– Når du bestemmer deg for å bli journalist, forplikter du deg til visse livsvalg. Selvsensur er ikke en del av det, ei heller å inngå kompromisser, eller å gi opp. Det er de tingene jeg frykter mest.

Alam ble fotojournalist fordi han ville gjøre noe med uretten i hjemlandet, og trodde på bildets makt. Han ønsket at lokale stemmer skulle bidra til fortellingene fra Bangladesh, ikke bare internasjonale pressefolk.

Derfor grunnla han fotoskolen Pathshala, som gjennom 20 år har utdannet noen av de beste fotojournalistene i Sørøst-Asia. Ennå regner han seg både fotojournalist og aktivist, og ser ingen motsetninger ved det.

– For meg ble fotografi et helt naturlig verktøy i kampen for rettferdighet. Jeg har problemer med ord som nøytralitet. Jeg er åpen og sørger for at rapporteringen min ikke er forvrengt, men jeg gjør det tydelig hva jeg mener.

Shahidul Alam ble intervjuet av Finn Våga på Dok 19 i Fredrikstad. Foto: Kristine Lindebø
Shahidul Alam ble intervjuet av Finn Våga på Dok 19 i Fredrikstad. Foto: Kristine Lindebø

– En berikende opplevelse

Inne bak murene i Keraniganj fengsel i Dhaka utnytta Alam hver dag så produktivt han kunne. Han oppdaget nye sider ved det politiske systemet i Bangladesh, og fikk først og fremst utrolig gode kontakter på innsiden, forteller han.

– For meg var det faktisk en veldig berikende opplevelse, og egentlig ganske nyttig!

Fotojournalisten måtte legge igjen kamera på utsiden av fengselet, men klarte ikke å legge igjen sitt journalistiske engasjement.

– Jeg besøkte hver eneste del av fengselet, og intervjuet personer hver eneste dag. Syriske flyktninger, bankranere, politiske fanger, mordere, hele spekteret. Det var så mange der som jeg vanligvis ikke ville hatt tilgang til.

Shahidul Alam takker først og fremst andre aktivister i Bangladesh for at han ble løslatt på kausjon. – Men jeg er ennå ikke fri. Foto: Kristine Lindebø
Shahidul Alam takker først og fremst andre aktivister i Bangladesh for at han ble løslatt på kausjon. – Men jeg er ennå ikke fri. Foto: Kristine Lindebø

Alam mener journalister kan være arrogante fordi vi ofte antar at vi vet mer enn vi faktisk gjør om dem vi møter og sakene vi lager.

– Men vi vet veldig lite om det meste. Derfor så jeg på dette som en mulighet til å grave dypere. Når jeg hadde så god tilgang til kildene, kunne jeg lære mer.

I tillegg spurte han de innsatte hva de savnet mest, og fikk skaffet malerpensler, musikkinstrumenter, juridisk hjelp til de innsatte og fikk anlagt grønnsakshage. Han opplevde fra første stund å ha stor respekt innenfor murene, både fra innsatte og fengselsbetjenter.

– De forsikret seg om at jeg fikk holde på uforstyrret.

Et trist galleri

Mens han satt fengslet jobbet et stort nettverk av organisasjoner, mediebedrifter og enkeltpersoner for å få ham løslatt, blant annet Den internasjonale journalist-føderasjonen, FN og Amnesty International.

Her i Norge krevde blant annet Oslomet å få ham løslatt, som har hatt et mangeårig samarbeid med Alam gjennom fotojournalistutdanninga. Til slutt fikk han kausjon, og kunne forlate fengselet.

– Jeg er utrolig takknemlig og setter stor pris på all støtten fra så mange personer på så mange nivåer, over hele kloden. Men det er virkelig folk i Bangladesh som tok den største risikoen, og som fortsetter å gjøre det.

På en av veggene i leiligheta hans i Dhaka, henger mange bilder av ansikter han kjenner, venner som enten har forsvunnet eller er drept, forteller fotojournalisten.

– Hver dag henger vi opp nye bilder på den veggen. Så det er et voksende galleri, og et veldig trist galleri.

Grunnlegger av Pathshala South East Media Institute, Shahidul Alam, ble løslatt på kausjon i november 2018. Foto: Reuters / NTB Scanpix
Grunnlegger av Pathshala South East Media Institute, Shahidul Alam, ble løslatt på kausjon i november 2018. Foto: Reuters / NTB Scanpix
– Jeg mener det alltid er håp, sier Alam. Foto: Kristine Lindebø
– Jeg mener det alltid er håp, sier Alam. Foto: Kristine Lindebø

Mange av disse når aldri avisenes overskrifter, og Alam ber om at de også må huskes på. Selv om situasjonen i hjemlandet forverres, er han fortsatt optimistisk.

– Jeg mener det alltid er håp. Jeg har stor tro på folk – på tekstilarbeiderne, på bøndene på markene, på fremmedarbeiderne – de er de virkelige heltene i landet mitt, de får hjulene til å gå rundt, og ofrer alt for at folk som meg kan leve privilegerte liv. Jeg mener vi alltid skylder dem å gi noe tilbake.

– Er du redd? spurte Finn Våga fra scena.

– Det ville være urealistisk å ikke være redd. Men en trenger å være strategisk og en trenger å være forsiktig. Jeg har ikke lyst til å gjøre det enklere for opposisjonen, men martyrer er ikke gode reportere, så jeg vil holde meg i live.