Journalistikk er et fag, ikke en kultur

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Hvis en reporter fra en annen kulturkrets enn vår egen lager journalistikk fra Norge, er den kontroversiell og vanskelig å kvalitetssikre.

Det er den absurde konsekvensen av premisset i innlegget til Kjersti Lie Holtar og Patji Alnæs-Katjavivis «Slik lever de der…gjelder Vær varsom-plakaten utenfor Norge?»

De to skriver nemlig:

«Norske journalister som rapporterer fra land, kulturer og samfunn fjernt fra en typisk norsk virkelighet har alltid vært kontroversielt. Det er aldri enkelt å kunne si hva som er bra journalistikk i denne sammenhengen, rett og slett fordi det er så vanskelig å etterprøve om journalisten rapporterer korrekt.»

Med mindre de to mener at det er spesielt norske journalister som er upålitelige, og prinsippet er å betrakte som universelt, må den samme begrensning til å forstå andre kulturer gjelde alle journalister fra alle land. Slik at de eneste journalistene vi kan stole på, (og som ikke er «kontroversielle») da blir de som rapporterer fra sitt eget land og sin egen kultur.

Og da ser vi hvor galt dette blir.

Journalistikk er et fag og et håndverk, ikke en kulturbakgrunn. Kvalitetsnormene, som metode, kildekritikk og etterrettelighet gjelder over hele verden – også i Norge, selv om forfatterne åpenbart ikke tror det. (Det har vel dessuten aldri vært enklere å etterprøve den journalistiske kvaliteten. Også i vår egen stand her hjemme erfarer vi fra tid til annen elendig håndverk – og plagiatorer – avslørt via internett, de fleste av dem).

Forfatterne er konkret kritiske til en reportasje om det namibiske himba-folket, skrevet av Vi Menns prisvinnende fotoreporter Johnny Haglund. En reportasje som gir oss et innblikk i en kultur langt fra den norske, blant annet med tilsynelatende stor skjevdeling av arbeidsbyrdene. Forhold som er påpekt mange ganger tidligere, blant annet av NRK og av Namibias turistmyndigheter. Tradisjonen med flerkoneri er også godt dokumentert, for eksempel har BBC besøkt himbaene og snakket med chief Nongaba, som har fire koner og 19 barn.

Vanligvis blir norske redaksjoner kritisert fordi vi ikke sender høyt utdannede, flinke journalister til å belyse fjerne kulturer (og konflikter), men isteden ber dem ta T-banen til Blindern og dekke Maskorama.

Hvis vi skal legge Holtar og Alnær-Katjavivis betenkeligheter til grunn, ville ikke våre lesere kunnet få innblikk i noen av de andre samfunnene Johnny har rapportert fra:

• Uigurene (Kina)
• Jezidiene (Armenia)
• Tuaregene (Libya)
• Danifolket (Papua/Indonesia)
• Korowaiene (Papua/Indonesia)
• Sakkudaifolket (Siberut/Indonesia)
• Dayakene (Kalimantan/Indonesia)
• Sherpaene (Nepal)
• Qing Miao-folket (Kina)
• Dong-folket (Kina)
• Afarfolket (Etiopia)
• Wageniafolket (Kongo)
• Nubiere (Sudan)
• Tarahumara-folket (Mexico)
• Romfolket (Romania)
• Khasifolket (India)

Johnny Haglund og et knippe andre reportere har reist verden rundt for Vi Menn i årtier. De har alltid vært åpne om at de ikke kan stille seg til doms over hvordan andre kulturer velger å leve livene sine. Det er ikke vår oppgave. Vi forsøker å gi våre lesere et lite blikk inn i forskjellige, fargerike kulturer – på godt og vondt.

Og ved å lære om andre forstår vi fordelene og ulempene ved vår egen, norske kultur.

Debatt:

Slik lever de der... - gjelder Vær varsom-plakaten utenfor Norge?