Graver igjen gapet

Det summer i Avisa Valdres denne morgenen i mai. Det er ikke bare during fra kaffemaskina, eller håndverkerne i etasjen under, men også selve redaksjonen.

Noe stort er i gjære.

Skal vi sitte inne på styrerommet? spør en.

– Om det ikke er rydda vekk, det er jo midt i flyttinga, svarer en annen.

– Vi sniker oss inn der, sier en tredje.

En Star Wars-ringetone høres og dempes mens nesten hele redaksjonen sniker seg inn i det innerste møterommet i bygget.

Har nordmenns hyttedrøm blitt naturens mareritt?

Journalist Marit Beate Kasin introduserer prosjektet hun har knuget på de siste månedene.

«Hytteparadokset», Avisa Valdres' aller første gravesatsing.

Det var et hundre år gammelt kart som fikk Kasin inn på tanken. Kartet viser områder definert som villmark i Norge i 1900. Store mørkegrønne områder som på dagens kart kun vises som små sporadiske flekker.

Mesteparten av den ville marken, den urørte naturen, er spist opp av infrastruktur, strømmaster og hytter. Mange titalls tusen hytter.

Kasin har fått støtte, ikke bare fra Fritt Ord, men også fra redaktør Hilde Lysengen Havro til å drive graveprosjektet. Hun skal fristilles fra den daglige tralten i redaksjonen med en hårete plan om å skrive 15 langlesninger om hytter og beitemark, villmark og lokalpolitikere.

– Vi håper jo at vi ikke knekker nakken av dette, sier redaktøren og smiler litt usikkert idet hun setter seg ned rundt det lange styrebordet.

– Hva er konsekvensene av utbyggingen av hyttene i Valdres, og hvordan skal vi gjøre hyttedrømmen mer bærekraftig? Nå er vi nede i 11,5 prosent villmarkspreget natur igjen i Norge, sier Kasin og trykker seg videre i presentasjonen.

Kasin har jobbet i Avisa Valdres i tolv år, hun er også en av Norges aller beste hundekjørere. Hun har skrevet bøker før, så hun vet hva det vil si å dykke ned og inn i store, lange saker.

Men, hva blir resultatet av dette prosjektet, hva blir konsekvensene? Hva koster det for en liten redaksjon å satse på graving?

Hva kommer hyttebyggerne, politikerne og ikke minst leserne til å si? Kommer redaksjonen til å brekke nakken i forsøket?

Fra mai til oktober 2021 har Journalisten fulgt Kasin og Avisa Valdres for å få et innblikk i graveprosjektets bølgedaler.

– Det er armer og bein, og vi har gått ganske bredt ut i starten, sier Kasin på telefonen.

Hun har jobbet fire dager som fristilt nå. Fire dager som har gått fortere enn hun hadde regnet med. Så tidlig i prosjektet er det kun snakk om å innhente informasjon og prate med fagfolk.

For å kunne stille kritiske spørsmål må hun selv forstå alt.

Det er overveldende.

Hun har forsøkt å planlegge, finne arbeidsflyten, og deltatt på graveskole i regi av Skup og Institutt for journalistikk for å lære hvilke fallgruver hun absolutt ikke må havne i. Men det viser seg at materien er stor, og mye mer omfattende enn hun hadde sett for seg.

– Hver gang jeg snakker med noen, åpner det seg ti nye dører med ti nye kilder. «Den må du snakke med» og «den rapporten må du lese».

– Jeg har ikke skrevet ut intervjuet med den ene professoren før jeg begynner å intervjue den andre, sier hun.

Selv om det Kasin nå har satt igang er selve definisjonen på et graveprosjekt, kjenner hun seg ikke igjen i ordet. Å grave er noe de større redaksjonene gjør, de med store ressurser og egne gravegrupper. VG og NRK, de som vinner priser år etter år for gravingen.

– Jeg har en sperre, for jeg føler nok ikke at jeg bringer fram noe nytt. Jeg skal ikke akkurat velte en regjering.

Hun forteller om en undersøkelse som ble gitt de 60 deltakerne på graveskolen.

«Driver du med gravejournalistikk i det daglige?»

Det viste seg at flertallet ikke gjorde det.

Mange av lokaljournalistene følte på en indre justis som gjorde at de ikke tillot seg å ta initiativet til et graveprosjekt. De følte det gikk på bekostning av resten av redaksjonen, at de ikke bidro, at alt man ikke kjapt ser direkte resultater av var bortkasta.

– Det kjenner jeg jo på selv også, den samvittigheten, erkjenner Kasin denne junidagen.

– Kvalene.

– Her sitter jeg og prater med professorer og jobber med noe som skal publiseres først om fire måneder. Du føler det ikke har samme verdi som om du har levert to saker til avisa neste dag.

– Hva skal vi si?

Kasin er på tråden igjen.

Det er gått nøyaktig en uke siden vi sist snakket sammen, og hun er en smule mer nedpå.

Frafall i gruppa, lavere lesertall, færre saker ute på nett. Det merkes godt i den lille redaksjonen når en journalist blir tatt ut av den daglige produksjonen.

– Det er nok Hilde som har kjent på det mest de siste to ukene. Hun sa til meg: «Var det riktig å satse nå?»

Men Kasin er fortsatt skjermet, de kjører på.

De har hatt besøk av redaktør i Dølen, Tone Sidsel Sanden. Det digitale møtet hvor hun snakket om deres Skup-nominerte graveprosjekt «Rondablikksoga» var inspirerende.

Hun fortalte om et stort og omfattende prosjekt, og la heller ikke skjul på at det krevde mye av den lille redaksjonen på fire å jobbe så lenge og så mye med en sak.

De publiserte fem saker.

Avisa Valdres har lagt seg på et volum som er tre ganger så stort. Det setter ting i perspektiv for Kasin og redaktør Havro.

– Etter det møtet fikk jeg en følelse av at vi har tatt på oss noe som er altfor stort, så jeg tenker jo litt nedskalering om dagen jeg nå. Vi har lagt opp til femten langlesningssaker, det er ganske heftig.

– Jeg tror vi må nedprioritere for å få det i havn.

Fram til nå har Kasin stort sett holdt i prosjektet alene. Det er jo hun som er skjermet fra den daglige tralten i redaksjonen, og det var hun som sa til redaktøren at hun ikke trengte hjelp, at hun skulle klare alt selv.

Nå har hun innsett hvor store ambisjonene faktisk er, og at det blir vanskelig å stå i det alene.

– Jeg har ikke tilliten til at jeg klarer å lese mange av dataene jeg har funnet. Jeg stoler ikke på at jeg faktisk ser de sammenhengene som er der selv.

Ingenting er konkretisert eller skrevet ned enda, men hun jobber systematisk. Datasett skal struktureres sånn at de kan spores i teksten og kobles opp mot kilder og tabeller, data skal visualiseres og presenteres.

Alt skal henge sammen, men det er vanskelig når alt er nytt og hun ikke har jobbet på denne måten før.

– Jeg blir nesten litt irritert på meg sjøl når jeg ligger på kvelden og googler hytterapporter.

– Det er jo ikke sånn jeg vil være.

– Det dukka opp en sak i helga, en fin gravesak. Du kunne ha hengt deg på?

Det begynner å bli litt sving på det nå, sier Kasin. Du kan nesten høre at hun smiler gjennom telefonen.

Avisa har koblet på designere og utviklere fra Amedia som bistår med det visuelle. Håpet er å få prosjektet til å svinge. Bilder, grafikk og et interaktivt kart som skal visualisere veksten av hytter i Valdres de siste 20 åra.

De drøfter antallet artikler, femten eller fire-fem? Publiseringsperioden blir uansett bestemt komprimert fra fem måneder til fem uker.

Saken som nylig har dukket opp handler om en 130 år gammel tradisjon: Hesteslippet på Lenningen.

Det er interessekonflikter, habilitetsutfordringer, tette bånd mellom kommune, kirke og enkeltpersoner med flere roller, samtidig som det skal bygges enda en ny hyttelandsby på snaufjellet.

– Det er jo det vi har lett etter, sier Kasin entusiastisk.

– Jeg prata med bønder nå i helga som sier at det skjer mye rart her. Det er mange tette bånd.

De hun snakket med ville ikke stille til intervju, de var redde for konsekvenser.

Det går sakte, hun er utålmodig.

– Jeg vil ha masse tekst og alt på plass nå med en gang, men det tar sin tid.

Vi avtaler å møtes om et par dager.

Avisa Valdres har fått nye redaksjonslokaler. Furuvegger er byttet ut med én rød og flere hvite. Møterommene er av glass, og Kasin viser vei inn i ett av dem. I armene har hun en bunke med ark, saks og teip.

Hun legger arkene utover bordet og begynner å teipe.

– Beitedyra får ikke plass i utmarka.

Hun snakker om hestesleppet, om hestefolket på Lenningen som hun skal møte senere på dagen. I området der hestene før har fått løpe fritt, er det nå planlagt hytter.

Hestene må vike, det er bestemt, og kanskje må sauene og kyrne bort også. Det er først og fremst tapet av natur som engasjerer Kasin. Hjertesaken.

– Det er så lite igjen. Vi tenker jo at Valdres er rik på natur, men man kan ikke gå mer enn én drøy time uten å se en vei, en kraftledning, en oppdemmet elv eller en hytte, sier hun og reiser seg opp.

Hun har fulgt med på kommunestyremøter i tolv år for avisa, og kan ikke huske om diskusjonen noen gang har handlet om hvor lite villmark som er igjen i Valdres.

Hun pakker forsiktig sammen det nylimte kartet, og finner fram kamera og den digitale skriveblokka før hun setter seg inn i en av avisas reportasjebiler.

Det går fort på de svingete, hullete veiene oppover fra Fagernes til Nord-Etnedal. Alt som synes er en støvsky der fremme. Hun sakker innimellom farten for å se til at Journalisten holder tritt før hun igjen setter klampen i bånn.

Det første stoppet er på vei opp mot snaufjellet. Hun svinger brått av veien og hopper ut for å hilse på en mann som venter med en kaffekopp på velstablede tømmerstokker. Lederen i Etnedals hesteavlslag forklarer og tegner på bakken foran dem med en pinne. I bakgrunnen skimtes Jotunheimen.

– Jeg holdt på å kjøre ned en sau her oppe, det hadde vært flaut det, sier Kasin og ler idet hun setter seg inn i bilen igjen.

Videre oppover gruslagte veier, lengre inn i fjellet.

Det føles som om vi virkelig er på vei ut i villmarken idet hyttetak plutselig skimtes i det fjerne. En hytte til, så minst femti helt like hytter som snor seg innover fjellet. Den hullete grusveien er blitt en relativt stor vei nå. I grøfta ligger gigantiske rør og vitner om størrelsen på infrastrukturen som ligger i bakken.

Hun stopper opp, går ut av bilen og fotograferer røret og grushaugen før hun kjører videre.

Der det nå skulle ha vært fullt liv og hesteslepp, står tre kvinner. De er sinte, to av dem står med armene i kors, den tredje peker utover fjellheimen. Kasin får dem til å tegne på kartet hun har med seg, de vandrer rundt i området. De prater, hun skriver.

– Men den du skulle ha prata med vettu, han bor rett neri vegen, etter krysset, sier den ene til Kasin før hun igjen setter fart ned grusveien.

– Jeg tenker at om vi skal jobbe etter samfunnsoppdraget vårt, er det fint å jobbe med temaer som dette, som faktisk betyr noe.

Vi er tilbake i sivilisasjonen, nærmere bestemt ved Joker-butikken i Etnedal. En liten rast før møte med lederen av Bruflat sokn.

Alle skuler litt ekstra på reportasjebilen. Store bokstaver med Avisa Valdres er trykket på siden av den og levner ingen tvil om hvem som sitter på benken i sola denne dagen.

– Har det noen gang vært skummelt?

Hun tenker litt før hun svarer.

– Jeg har ikke tenkt på det begrepet når jeg er på jobb. Målet mitt er å legge frem noe som faglig står så sterkt at jeg ikke kan tas på noe. De fleste klarer å skille mellom jobben min som journalist og meg som privatperson, forhåpentligvis. Om de ikke gjør det, merker kanskje ikke jeg så mye til det.

– Jeg er jo innflytter, og bor på fjellet med bom og masse hunder som passer på, sier hun og ler.

Etter en liten rast skilles våre veier. Om alt går etter planen skal hun ha fire lange saker klare til september.

To hele måneder er gått siden sist. Det har vært sommer, og høsten siger på.

Kasin er på tråden igjen. De har hatt utviklere fra Amedia inne, det har hjulpet masse.

Det interaktive kartet er snart klart. Det som skal vise alle de 18.000 hyttene i Valdres. Babyen, som Kasin kaller det, skal vise hvor hyttene står, når de er bygget og hvordan de ligger i terrenget. I tillegg får de mest sannsynlig plass til alle tomtereservene og alle byggeplanene sånn at leseren kan gå inn og se hvordan Valdres kommer til å se ut om ti år.

– Det blir veldig bra! Jeg hadde aldri trodd vi skulle komme til å klare det.

Det går fremover med prosjektet, men det er fortsatt en del viktige intervjuer som gjenstår.

Planen om publisering er dytta til begynnelsen av oktober.

– Sist vi snakket sammen hadde du fortsatt alt bare i ditt eget hode?

– Ja... jeg vil jo påstå at mye av det fortsatt er der.

– Det skjer jo noe med teksten, sier Kasin og tar en liten tenkepause.

– Du skriver et førsteutkast, og så ligger det der. Du tenker og gnager på det, så får du en ny kilde og en ny tanke, og tilfører teksten stadig nye lag.

– Det er der jeg er nå. Nye innganger og vinklinger, alt dette foregår jo fortsatt i mitt hode. Men så er det heller ingen som har spurt meg om å presentere status og hva vi har så langt. Jeg får lov til å jobbe meg gjennom de ulike tekst-fasene, samtidig som jeg hele tiden har følt at jeg må komme videre og få ferdig tekst, fordi prosjektet er stort, og tiden knapp.

Hun har flere gode intervjuavtaler i boks, og de ulike sakene har fått sine titler.

– Det blir bra, ser du!

Det kan høres ut som om hun først og fremst prøver å overbevise seg selv.

– Jeg skal ta bilde om noen besvimer, jeg, sier hun og ler før vi legger på.

– Har du sett teaseren vår? Den er vi veldig stolte av. Nå er det ingen vei tilbake, vi begynner å publisere 2. oktober.

Mye har skjedd siden sist. Sakene, som da levde i hodet på Kasin, er nå lagt klare til publisering.

Tre ganger i uka, i fem uker på rad, skal avisa publisere langlesninger. Hele femten saker til sammen. Det overveldende omfanget de skisserte i begynnelsen er nå blitt en realitet.– Det ble en hel liten bok, dette her, sier Kasin.

Hun legger ikke skjul på å at det har vært mye mer jobb enn hun hadde sett for seg.

– Da jeg lanserte ideen trodde vi nok ikke at det skulle bli såpass omfattende, tidkrevende og stort, men så balla det på seg. Jeg har tatt det med meg hjem og har ligget og gnagd på det, og det er både på godt og vondt, det da.

– Det er jo morsomt i en periode når du går all inn, men du skal ikke være der hele livet, tror jeg. Jeg er sliten, men på en god måte, sier hun.

De har allerede fått mye engasjement fra teaseren. Og selv om temaet er kontroversielt, har de fleste tilbakemeldingene til nå vært positive.

Kasin tror det kommer til å bli mer engasjement når sakene kommer ut, og har allerede bestemt seg for ikke å oppsøke kommentarfeltene.

– Jeg er ganske bevisst på at det er veldig mange meninger om dette. Du vet, utmarksforvaltning og eiendomsrett får mange til å se rødt. Du vet jo hvordan de tingene der er.

Selv om Kasin nå har gravd i et halvt år, har hun fortsatt vært usikker på om hun vil kalle seg en gravejournalist.

– Hilde mener jeg bare er dum når jeg sier det, så nå kaller vi det gravejournalistikk, sier hun og ler godt.

– Jeg var litt forsiktig med å bruke det begrepet i starten, for å ikke legge lista for høyt. Men i «Hytteparadokset» har vi gjort et dypdykk som har fått fram nye sammenhenger, nye stemmer og mange tall som ikke har hatt før, noe som absolutt gjør meg bekvem meg å bruke grave-begrepet.

– Jeg sitter med innspurten på siste saken i dag. Det er en god følelse, sier Kasin i telefonen.

Gjennom fem uker har avisa publisert prosjektet hun har jobbet med siden våren, og hun høres både glad og lettet ut på tråden fra Valdres.

De har opprettet en egen mail der lesere kan komme med ris og ros. Av de opp mot hundre e-postene som har kommet inn har det stort sett vært positive tilbakemeldinger.

– Det er overraskende, vi var forberedt på at vi skulle få mer motbør lokalt og en mer ufin debatt. Det har uteblitt. Det har selvsagt vært noen kommentarer på Facebook, men ikke sånn at vi har måtte styre det på noen måte.

Prosjekter har blitt løftet fram og sitert i flere nasjonale medier, blant annet i Morgenbladet og Nationen, redaksjonen er også invitert til Skup-konferansen for å snakke om arbeidet til våren. Metoderapporten har hun allerede begynt å skrive på.

– Ville du gjort dette igjen?

– Jeg er nok litt mer ydmyk for å ta på meg så store prosjekter igjen. Når volumet blir så stort tenker man alltid «jeg burde ha tatt den telefonen», eller «jeg burde ha snakket med den personen en gang til». Jeg har nok hatt det med meg mer her, mer enn i andre saker.

Men hun vil samtidig absolutt anbefale erfaringen for andre. Hvis man finner et spørsmål, et tema som skaper genuin nysgjerrighet og driv.

Prosjektet har åpnet dører for avisa, mener Kasin.

– Vi har lyst til å jobbe mer på denne måten framover. Det er plutselig ikke lenger et stort gap mellom meg som jobber som lokaljournalist på Fagernes og en journalist i en stor redaksjon. Vi jobber med de samme metodene og problemstillingene, og har forsåvidt mange av de samme ressursene. Det tetter jo gapet litt.