Kommentaren ble først publisert hos enerWE. Gjengitt med tillatelse.
For noen dager siden la den liberale tenketanke Civita frem et notat om at norske journalister går til venstre, og de stilte spørsmål ved hva det betyr for den politiske journalistikken.
I notatet har Civita tatt for seg utviklingen fra 2005 og frem til 2019, og de tar utgangspunkt i den årlige medieundersøkelsen der journalistene blir spurt hvilket parti de vil stemme på.
I den siste undersøkelsen ser det slik ut:
- Rødt: 12,0 %
- SV: 21,1 %
- Ap: 22,3%
- Sp: 7,1%
- MDG: 13,3 %
- KrF: 2,5 %
- Venstre: 5,7 %
- Høyre: 13,3 %
- Frp: 1,8 %
- Andre: 0,7 %
Civita: - Venstrevridd journalistikk
Selv om Civita beskriver seg selv som liberal, er det ingen tvil om at dette er en tenketank som står helt tydelig på høyresiden i norsk politikk. De er da også veldig opptatt av å poengtere at mens velgerne over tid står omtrent 50/50 mellom venstresiden og høyresiden i norsk politikk, så svinger journalistenes valg mellom 60/40 og 70/30 i favør av venstresiden.
Civita gjør også et poeng ut av at journalister tilsynelatende støtter det Civita beskriver som« ytterste venstre», og her inkluderer de MDG:
«De tre partiene som har fått økt oppslutning fra norske journalister over tid, og ikke minst siden siste stortingsvalg i 2017, er de som oftest stemmer sammen i Stortinget (hvis ikke enstemmighet) og som tilhører ytterste venstre på høyre/venstre-aksen i norsk politikk: Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. I Medieundersøkelsen 2019 sa 46,4 prosent av norske journalister at de ville ha stemt Rødt, SV og MDG «dersom det var stortingsvalg i morgen», mens bare 17,8 prosent av befolkningen gjorde det.»
Dette mener de er problematisk, og Civita mener journalistene må ha et bevisst forhold til dette hvis leserne og velgerne skal ha tiltro til norske journalister og norsk journalistikk.
Hovedstaden Oslo vs distriktene
Mens Civita (som vanlig) er opptatt av hvor journalistene befinner seg på høyre-venstre-aksen, pågår det samtidig en debatt om norske journalisters plassering på Oslo-distrikts-aksen.
Her startet (som vanlig) politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Tromsø' og Nord-Norges avis Nordlys ordvekslingen med en kommentarartikkel om at Oslo-kommentariatet løper i flokk igjen, og at de denne gangen hadde utpekt seg oljenæringen og norske industriarbeidsplasser: «Det finnes nå stadig færre igjen i Oslo-pressen med et noenlunde realistisk forhold til verdiskapning.»
Han fikk følge av sjefredaktør Ove Mellingen i Telemarksavisa som sammenlignet Oslo-kommentatorenes kritiske holdning til oljebransjens krisetiltak med den nesten fraværende kritikken mot de mange overskridelsene i Oslo:
«Jeg har registrert de siste ukene hvor skeptiske mange fra det såkalte «kommentariatet» var da man prøvde å legge til rette for skattemessig utsettelse i oljeindustrien. På et tidspunkt var oljeprisen ned 70 prosent. I et investeringsklima der man allerede fra før ville investere vesentlig mindre enn før. Folk som ikke hever på øyelokkene engang når man bommer med noen milliarder på enda finere, enda dyrere, enda større byråkratslott og kulturbygg i hovedstaden, var svært skeptiske til stortingsflertallets skattemessig hjelp til oljeindustrien.»
Mest hardtslående (så langt) er nok spaltist Jon Hustad i nynorskavisen Dag og Tid. I et sommerintervju med Medier24 beskriver han det som er skrevet om oljepakkene i avisene som årets flause, og når han blir spurt om hvem som har imponert ham mest gir han Aftenposten-kommentator Kjetil Alstadheim den skikkelig kilevink:
«Kjetil Alstadheim i Aftenposten. Han har laget et eget skattesystem for oljenæringen som bare han forstår og praktiserer. Systemet viser at Norge går med enorme underskudd på oljen og gassen.»
Journalistene stemmer på miljøpartiene
Hvis vi går tilbake til Civita-notatet og tar en opptelling av partienes oppslutning, ser vi at miljøpartiene MDG, SV og Venstre til sammen har 40,1 prosent av stemmene fra norske journalister.
Det er ikke nok til å oppnå flertall, men det skal ikke så mye til. Legger man til Rødt, så har de 52,1 prosent, og hvis man også legger til KrF - er de oppe i 55,6 prosent av stemmene.
Disse fem partiene er (med noen få unntak) skeptiske til til mye av det oljebransjen står for og driver med, og hvis de hadde hatt det samme flertallet hos velgerne som de har hos journalistene, så ville krisetiltakene og iskanten endt med et helt annet resultat.
De noe mer oljevennlige partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet på sin side - ville endt opp med en samlet oppslutning på kun 44,5 prosent.
Så kan man selvsagt diskutere om det ville vært bedre eller dårligere for Norge og verden om journalistene fikk bestemme, men det er i hvert fall ikke helt urimelig å anta at dette er en faktor i pressedekningen av krisetiltakene for oljebransjen.
Miljøpartiene støtter ikke vindkraften
For resten av energibransjen er det mer usikkert hva som ville vært konsekvensen hvis journalistene hadde fått lov til å bestemme hvem som skal sitte på Stortinget.
For vannkraften er det trolig hipp som happ. Her er vel egentlig alle partiene for å gi vannkraftverkene best mulig betingelser. På den annen side er de samme partiene samtidig opptatt av å hente ut mest mulig penger for å sikre kommuneøkonomien, og da er det vanskelig å gi skattelette.
Hvorvidt det endelig blir gjort endringer i grunnrenteskatten for vannkraft slik at man kan gjennomføre fornuftige oppgraderinger gjenstår å se, men de politiske skillelinjene går ikke langs verken høyre-venstre- eller Oslo-distrikts-aksene.
Interessant nok gjelder det også vindkraften. For selv om vindkraft er en fornybar energikilde som sammen med solenergi spiller en hovedrolle i kampen om å få til en raskest mulig overgang fra den fossile tidsalder og over til en ren og fornybar energiverden, så står flere av miljøpartiene og miljøpolitikerne i fremste rekke i kampen mot vindkraft.
Her spiller nok ikke journalistenes politiske preferanse så stor rolle. Når det gjelder vindkraft, er nok mer hver enkelts journalists syn på avveiningen mellom klimaet og miljøet - som avgjør hva de mener om vindkraft.
Ikke en energi-klima akse
Med tanke på at Civita er opptatt av høyre-venstre-aksen og distriktsredaktørene er kritiske til Oslo-distrikts-aksen, kunne det kanskje vært mulig for meg å hevde at problemet med journalistenes politiske preferanser ligger på en klima-energi-akse.
I mine øyne blir imidlertid også det feil. Spørsmålene knyttet til energi og klima er rett og slett så store og kompliserte, at jeg fortsatt har tilgode å møte noen som med troverdighet kan si at de har en god nok oversikt til å ta de rette beslutningene.
Det er for eksempel mange smarte folk der ute som argumenterer godt og saklig for at det er mulig å legge ned den norske oljeaktiviteten relativt raskt og erstatte den med fornybar energi. Hvis du er blant de som sier eller skriver at det går fint - samtidig som du sier nei til vindkraft, er du ikke blant de.
På samme måte er jeg heller ikke imponert over de som argumenterer med at fordi verden trenger mer energi og Kina ikke gjør sitt, så er det nytteløst for Norge å bidra til kutt i klimautslippene.
Slik jeg ser det, er det ikke nødvendigvis et problem at journalister og pressens kommentatorer stemmer så forskjellig fra resten av befolkningen i energi- og klimaspørsmål, men det er et problem hvis de ikke klarer å se det selv.
Det er åpenbart for leserne at også vi journalister, redaktører og kommentatorer lar oss påvirke at våre egne meninger. Da bør det være åpenbart også for oss selv.
I enerWE skriver vi om fossil og fornybar energi, samt om klimaet. Jeg har derfor hatt gleden av å snakke med eksperter på alle sider av dette bordet, og jeg kan slå fast at klisjeen om at «jo mer man vet, jo mer usikker blir man» stemmer.
Det eneste jeg egentlig vet, er at jo mer fakta som kommer på bordet, jo bedre blir samfunnsdebatten. Norske journalisters miljøpolitiske preferanse bør være en del av det faktagrunnlaget.
Her kan du laste ned og lese Civita-notatet.
