BILDET: Fotografen ønsket å få fram en nærhet selv om bildene måtte være strengt anonyme

– Jeg tenkte på hvordan anonyme bilder lett kan skape en distanse. Derfor jobbet jeg ekstra mye med å få fram intimitet og en følelse av nærhet.

Det sier Matthis Kleeb om hvordan han fotograferte LHBT-personer i Tanzania, til reportasjen «Vi må være på vakt overalt og hele tiden», som var publisert i Morgenbladet for et par uker siden. LHBT står for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

I Tanzania må ikke-heterofile personer leve i skjul, etter at myndighetene startet massearrestasjoner av homofile i fjor høst, som FN har kalt en heksejakt. Lange lister med navn ble offentliggjort og mange er arrestert på grunn av sin legning.

Ekte og nære

Kleeb hadde fulgt med på hendelsen i media, men savnet det menneskelige perspektivet i sakene han leste, som for det meste baserte seg på utsagnene til politikerne, forteller han.

– Jeg så ingen som hadde snakket med LHBT-personer i Tanzania, eller som dokumenterte saken fra deres perspektiv, men det er jo dem dette handler om.

Derfor dro han til Tanzania på egen regning for å prøve å møte noen og få deres historie. Fordi mange lever i frykt for å bli tatt, var det ikke bare enkelt, og han måtte også være forsiktig for å ikke avsløre noen.

Samtidig ville han gå ut over klisjeene og nødløsningene – bildene skulle være ekte og nære.

Alle bildene ble tatt på steder kildene kunne føle seg trygge for å ikke bli avslørt. De han møtte dro ikke lenger på fester sammen, på grunn av faren for å bli avslørt, og kunne ikke møtes ute blant folk.

«Juma» og kjæresten «Emanuel» var to av de åtte han møtte. Paret møtes jevnlig i et hemmelig rom de leier for en billig penge i et anonymt strøk, hvor Kleeb fikk lov til å bli med. Her var han med dem hele ettermiddagen.

– Det i seg selv er jo ganske talende for situasjonen at jeg bare kunne fotografere dem i lukkede rom.

Nysgjerrig på mennesker

Da Juma ble fotografert på sengekanten, kom Emanuel og satte seg ved siden av ham, og holdt rundt ham. Varmen gjorde at de hadde kledd av seg skjortene, og Kleeb gikk tett på for å anonymisere paret. Øyeblikket ble hovedbildet i saken, og forsidebilde på Morgenbladet.

– Det viktigste er å bruke mest mulig tid sammen med dem man skal dokumentere for å oppnå mest mulig tillit og tilgang. Jeg tror også de fleste merker hva slags intensjoner og personlighet man har.

– Hva slags personlighet har du da?

– Det er vanskelig å svare på, men jeg er veldig nysgjerrig på mennesker. Fotografi er for meg en måte å få lov til å være det, en inngangsbillett til å bli kjent med personer man ellers ikke ville ha blitt kjent med og få oppleve situasjoner man ellers ikke ville hatt tilgang til. Jeg tror man kommer langt med å være nysgjerrig og fordomsfri.

Kleeb har vært i Tanzania flere ganger tidligere, og fikk hjelp av tolken han også har brukt før – en optimistisk og løsningsorientert type, ifølge Kleeb. Gjennom hans venner, og venner av venner, kom fotojournalisten i kontakt med flere LHBT-personer i storbyen Dar es Salaam som ville dele, og la seg fotografere.

– Flere av dem takket for at jeg kom hele veien fra Norge for å fortelle deres historie. De opplevde saken som langt viktigere enn bare for dem som enkeltpersoner, sier fotojournalisten.

Fjernet all metadata

Dette gjorde samtidig at han måtte ivareta kildenes anonymitet i enda større grad. Kleeb og Morgenbladet fryktet det skulle utgjøre en ekstra fare hvis også myndighetene begynte å se på enkeltpersoner som talspersoner for LHBT-miljøet.

En episode på stranda minnet ham også om hvor viktig det er å bytte minnekort ofte:

– Jeg skulle fotografere tolken, da politiet kom gående. De ville se alle bildene jeg hadde på kameraet. Heldigvis var dette minnekortet formatert før jeg gikk ut.

Alle bildene ble godkjent av kildene før han reiste hjem. Likevel valgte han og Morgenbladet sammen kun ut de aller mest anonyme til reportasjen.

– Det var nok noen bilder som visuelt sett var enda sterkere. Men førsteprioriteten var sikkerheten til kildene, spesielt i en så sårbar situasjon. Samtidig er det viktig å ikke umyndiggjøre dem som faktisk ønsket å stå fram.

I tillegg til å anonymisere i selve fotograferinga måtte Kleeb skjule alle digitale spor som kunne føre til kildene hans. Før publisering ble alt av metadata fjernet fra bildene, som nøkkelord og GPS-koordinater.

Egentlig er han utdanna sosiolog, og mener metodene i kvalitativt feltarbeid har mange av de samme prinsippene og målsettingene som i fotojournalistikken: i begge tilfeller har man ofte som mål å gi innsikt i menneskelig samhandling.

– På den ene siden vil man se verden fra perspektivet til de man dokumenterer, samtidig som man forblir en utenforstående observatør, for på den måten å kunne fortelle noe om hva det vil si å være menneske i vår tid.