Den giftige skammen:
– Ofte unngår offeret å snakke om opplevelsene

– Det er en stor personlig belastning å varsle. Spesielt dersom fellesskapet for øvrig ikke tar et oppgjør med ukulturen, til tross for varslinger. Da blir det vanskelig å si fra, sier Trond Idås, rådgiver i Norsk Journalistlag (NJ).

Han har arbeidsmiljø som et av sine spesialfelt, og har jobba mye med den psykiske belastninga journalister kan oppleve på jobb.

For tida forsker han på posttraumatisk stress blant journalister.

– Mange slike saker ender med samtaler, kanskje en advarsel – og et vanskelig samarbeidsforhold for alle involverte. Også av den grunn er det viktig å ta dette ondet ved roten, fortsetter han.

Trakassert anonymt på SMS

I helga har Journalisten publisert en sak i tre deler om trakassering, og det å melde i fra om det, i Dagens Næringsliv (DN).

• «Nina» mottok anonyme, trakasserende SMS-er over flere år, og opplevde at situasjonen ble verre da hun meldte i fra om det.
• Frilanser «Julie» meldte også i fra om en leder og det hun beskrev som en «taushetskultur». Hun fikk et kort svar etter 36 dager, men hørte aldri noe mer fra DN.
• Flere av Journalistens kilder, som er eller har vært tilknytta den samme avdelinga som «Julie» og «Nina», mener det ikke nytter å melde ifra om problemer.

Frykter konsekvensene

Idås sier, på generelt grunnlag, at mediebransjen har vært prega av en selvforsterkende ukultur som gjør terskelen høy for å si fra om problematisk arbeidsmiljø:

– Noen redaksjoner har en historie preget av en bøllete stil, sier Idås.

Han mener at frykten for konsekvensene er en vesentlig årsak til at få av de som opplever kritikkverdige forhold sier ifra.

Idås sier at arbeidsmiljøundersøkelser viser at frykten for å bli oppfattet som nærtagende, og at varslingen kan få jobbmessige konsekvenser, forklarer at få varsler.

Det kan være en frykt for ikke å bli inkludert i det sosiale miljøet på jobb, eller ikke å få forlenget vikariatet, forteller han.

Giftig skam

NJ-rådgiveren sier det også er en typisk reaksjon å føle skyld og skam når man blir trakassert.

Skammen som følger av at en person har gjort noe upassende overfor en annen, kalles på fagspråket for «giftig skam», ifølge Idås.

– I disse tilfellene klandrer altså den rammede seg selv for noe en annen ikke burde ha gjort. Ofte unngår offeret å snakke med andre om opplevelsene av frykt for å miste ansikt.

– En del isolerer seg, andre søker seg til en annen redaksjon, og det er ikke uvanlig at trakasseringa fører til langvarige helseproblemer, fortsetter han.

– Kritikken rammer sjela

Idås forklarer at trakassering rammer identiteten din, hvem man ønsker å være, som kan føre til at mange får et svekket selvbilde både som person og arbeidstaker.

– Dagens journalister er gjennomgående flinke folk. Mange har jobbet hardt og lenge for å komme gjennom nåløyet og inn i redaksjonen. Når de så opplever å bli trakassert og latterliggjort, rammer det et selvbilde som sier at de har fått til noe i livet.

Han viser til at undersøkelser NJ har gjort viser at yrke og identitet er nært knyttet sammen blant journalister - man er journalist «24/7».

– Får man da beskjed om at man er ubrukelig, rammes man på en annen måte enn de fleste andre yrkesutøvere. Det er en dimensjon som gjør det spesielt krevende å bli trakassert i kreative yrker. Kritikken rammer sjela.

LES KAPITTEL 1 HER:

Over flere år mottok DN-ansatte trakasserende SMS-er fra noen med kjennskap til innsiden av redaksjonen. Ingen har klart å finne ut hvem