Debatt:
– La oss reflektere over hva som ville blitt konsekvensene dersom man skulle innføre fotoforbud på ulykkessteder, under pågripelser eller under branner, skriver Arne Jensen i Norsk Redaktørforening. Arkivfoto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Fotografering på åsted er viktig
Nødetatene ønsker å begrense filming og fotografering i forbindelse med ulykker og kriminelle handlinger. Det er en farlig vei å gå.
Tidligere i sommer gikk Kristian G. Johansen, seksjonsleder for forebyggende og patruljeseksjonen i Sør-Vest politidistrikt ut i Medier24 og sa at «Vi ser en økende tendens til at folk er mer opptatt av å filme og sende inn video til media enn å hjelpe». Den konkrete hendelsen Johansen viste til skjedde i Stavanger sentrum, hvor flere personer skal ha filmet en skadet kvinne, heller enn å hjelpe henne.
Senere har Johansen sagt til Journalisten at det er lov å filme på offentlige sted, men at «terskelen for når det blir ulovlig er veldig lav. Hvis politiet ber dem om å fjerne seg, og de ikke følger det pålegget, så er det i seg selv et straffbart forhold». Det siste er høyst tvilsom juss, selv om det rent teknisk er riktig at man plikter å følge pålegg fra politiet. Men dersom ikke politiet har grunnlag for bortvisning, så skal de heller ikke bortvise. Fotografering eller filming på offentlig sted er i seg selv ikke et slikt grunnlag. Dermed vil en eventuell bortvisning på dette grunnlaget være rettsstridig.
I Journalisten 8. august sier lederen i Ambulanseforbundet, Ola Yttre at «det går ut over arbeidet til hjelperne når fullt av folk filmer» og at nødetatenes bekymring gjelder både «respekt for ofre og at det hindrer arbeidet deres».
Her er det mye å ta fatt i.
La oss være enige om de enkle tingene:
- Det er selvsagt at dersom man skal hjelpe folk som trenger det før man eventuelt filmer fra et åsted. Når nødetater og hjelpepersonell har kommet til stede, vil det normalt være slik at andre tilstedeværende ikke trengs lenger. Det vanligste er likevel at publikum ankommer etter at nødetatene er på plass.
- Verken publikum eller eventuelle profesjonelle fotografer skal selvsagt gå i veien for hjelpepersonell. Alle skal selvfølgelig rette seg etter de anvisninger som politiet gir for å sikre at rednings- og hjelpearbeid kan gjennomføres så effektivt og hensiktsmessig som mulig. På et åsted for kriminelle handlinger kan det selvsagt også settes opp sperringer av etterforskningsmessige hensyn.
Verken publikum eller eventuelle profesjonelle fotografer skal selvsagt gå i veien for hjelpepersonell.
Men når disse hensyn er oppfylt, så bør strengt tatt ikke nødetatene involvere seg i hvorvidt tilskuere fotograferer og filmer eller ikke. Kristian G. Johansen sier til Medier24 at «Politiet har da en plikt å opprettholde de berørtes personlige sfære og anonymitet.» Nei, det har politiet strengt tatt ikke. Hvorvidt en person som blir pågrepet av politiet på offentlig sted skal forbli anonym eller ikke er ikke politiets oppgave å avgjøre. Da gjør politiet seg til overredaktører og sensurinstans. Johansen støtter seg på en dom fra Stavanger tingrett, hvor dommeren trakk frem politilovens § 5 som grunnlag. Dommen er åpenbar gal, og bruken av nevnte paragraf feil. Den kan ikke brukes til å hindre fotografering på offentlig sted. Dessverre ble den aldri anket.
Det er lett å skjønne at hjelpepersonell kan oppleve det som ubehagelig, og noen ganger provoserende, at noen filmer mens de forsøker å hjelpe mennesker, kanskje sågar redde liv.
Men la oss reflektere over hva som ville blitt konsekvensene dersom man skulle innføre fotoforbud på ulykkessteder eller under pågripelser eller under branner.
- En rekke viktige begivenheter av stor allmenn interesse ville ikke lenger kunne dokumenteres. Branner, trafikkulykker, pågripelser, demonstrasjoner og så videre, ville ikke lenger kunne vises frem for publikum.
- Politiet ville selv kunne regulere om deres måte å utføre jobben på skulle bli dokumentert. Ville det være heldig? Tilfeller av kritikkverdig opptreden fra politiets side ville være vanskeligere, for ikke å si umulig, å dokumentere.
- Viktig dokumentasjon om nødetatenes arbeid på andre områder ville også gå tapt.
En slik endring ville, kort fortalt, innebære en betydelig demokratisk utfordring. Nødetatenes posisjon i det norske samfunnet bygger på at vi har tillit til dem. Dersom vi ikke lenger får dokumentasjon på de samme etatenes arbeid, så risikerer vi at tilliten forvitrer. Samfunnet preges ellers i vår tid av tanken på at innsyn og transparens blir mer og mer viktig. Dersom nødetatene ønsker å gå motsatt vei, så mener jeg det er sterkt beklagelig.
Etatenes egne rundskriv og dokumenter er heldigvis preget av at man ønsker åpenhet, og å legge til rette for at det kan rapporteres fra ulike hendelser av allmenn interesse. I politiets rundskriv om forholdet til pressen (fra 1981, men fortsatt gjeldende!), heter det for eksempel at:
«I forbindelse med ordens- og vakttjeneste ved aktuelle hendelser på offentlig sted bør journalister og fotografer fra presse, radio og TV - såfremt tjenestlige hensyn tillater det - gis anledning til å følge begivenheten så nært som mulig. Politiets bør i slike situasjoner søke å lette massemedias arbeidsvilkår. Det betyr bl. a. at selv om tjenestelige hensyn skal ivaretas først, må disse ikke i praksis bli gitt utvidende fortolkning. Tjenestlige hensyn skal ikke strekkes lenger enn det som er nødvendig i den aktuelle situasjon. Forutsetningen for dette er imidlertid at massemedias representanter på sin side kan vise legitimasjon fra sin oppdragsgiver og følger politiets anvisninger.»
«Tjenestelige hensyn skal ikke strekkes lenger enn det som er nødvendig». Nettopp. Så vil kanskje nødetatene påpeke at det er forskjell på profesjonelle pressefolk og publikum. Det er jeg selvfølgelig helt enig i. Men det faktum at «alle» nå går rundt med utstyr for fotografering og filming på lomma innebærer samtidig en mulighet for mediene til å kunne dokumentere viktige begivenheter.
Jeg vil vise til hva Politidirektoratet selv sier i en høringsuttalelse til et forslag om et nytt straffebud for dem som har «befatning med bilder som er særlig egnet til å krenke privatlivets fred»:
«Imidlertid uttrykker Kripos skepsis til at bestemmelsen også skal ramme "fremstilling" av krenkende materiale da det kan innebære at straffebudet også vil komme til å omfatte situasjoner som ikke bør rammes av bestemmelsen. Eksempler kan være bilder og videoer av potensielle straffbare handlinger og/eller andre situasjoner der personer oppfører seg slik at de ikke kan ha noen beskyttelsesverdig interesse i at de ikke skal tas bilde av. Politidirektoratet vil i denne sammenheng understreke nødvendigheten av at lovgiver ikke legger opp til en lovendring som kan gi uheldige/utilsiktede virkninger. Det vil være uheldig dersom publikum lar være å dokumentere - og derved bidra til oppklaring av - straffbare handlinger i det offentlige rom fordi en frykter at en selv gjør noe straffbart.»
Politidirektoratet er altså skeptisk til begrensninger når det gjelder selve det å fotografere («fremstille») materiale som kan rammes av straffebestemmelser i publiseringsleddet. Det er helt i tråd med vår oppfatning.
La meg til slutt vende tilbake til det som var utgangspunktet: At stadig flere er mer opptatt av å filme skadede mennesker for å sende film og bilder til «media», heller enn å hjelpe. Jeg uttalte til Journalisten for noen dager siden at jeg mener dette er en spekulasjon fra Johansens side. Avdelingssjefens svar på dette var at «Jeg forholder meg til de tilbakemeldinger jeg får fra mine medarbeidere som har opplevd dette ved flere anledninger.»
Jeg er mildt sagt tvilende til at medienes beskjedne tipshonorarer eller andre honorarer for slike bilder medfører at folk unnlater å hjelpe dem som trenger hjelp, men kan selvsagt ikke utelukke at det har skjedd.
I og med at Johansen jobber i en etat som bør ha orden på dokumentasjon og oppfylle beviskrav, så vil jeg be om at han konkretiserer disse tilfellene, og viser eksempler på at mediene har på publisert bilder tatt på disse premissene, eller at tipshonorarer har utløst denne typen opptreden på ulykkes- eller skadesteder. Det vil i så fall være interessant for oss alle å være orientert om.
Personlig mener jeg det er bra at nødetatene har satt i gang en debatt om dette temaet. Forhåpentligvis vil det føre til at også alminnelige publikummere blir mer bevisste på hvordan man opptrer på et åsted. Å forsøke å regulere dette gjennom forbud vil være en fallitterklæring.
Flere artikler om samme tema:
