– Å fotografere har alltid vært en konfronterende handling

– Jeg håper allmennheten forstår at det er nødvendig for media å dokumentere ulykker. Både tipsbilder og egne bilder er viktige. Mange tipsbilder blir aldri publisert, men brukes til å verifisere andre opplysninger, sier Annemor Larsen, fotosjef i VG.

– Jeg syns ikke det er så rart at enkelte filmer når de kommer opp i en dramatisk situasjon, det er en naturlig refleks å ville dokumentere når det skjer noe uventet eller dramatisk, fortsetter hun.

Hun har fulgt debatten om hva som er greit – og ikke greit – når man fotograferer eller filmer en hendelse i offentligheten. Selv om hun er en prinsipiell forkjemper for retten til å fotografere på offentlig sted, så har hun stor forståelse for at det kan oppleves ubehagelig for den som blir fotografert.

– Å fotografere har alltid vært en konfronterende handling. Det er et ubehag ved det og det vet alle fotografer som er ute i felt. Vi er ikke alltid hjertelig velkomne. Det skal vi ikke være, fordi da hadde vi ikke vært en fri og kritisk presse heller, sier Larsen.

– Men vi må vise omtanke for de berørte og selvsagt ikke gå i veien for nødetatene.

Les flere saker her:

• Kritisk til politiets advarsel mot å filme andre mennesker
• Politiet mener det er lav terskel for når det blir ulovlig å filme – viser til dom mot journalist

– Må skille snørr og barter

Debatten de siste ukene, og de siste årene, har i stor grad handlet om eksempler fra nødetatene på folk som har gått veldig nært for å fotografere ulykker eller ofre.

– Det er klart at hvis et menneske skriker og har det forferdelig, og man tar nærbilder av det, så er jeg den første til å si at det er dårlig folkeskikk. Det er ikke vanskelig å støtte politi eller allmennheten om at vi må vise folkeskikk og være medfølende for dem som har vært utsatt for en ulykke, sier Larsen.

Hun viser til at VG som hovedregel ikke publiserer bilder av folk i sårbare situasjoner, enten de er skadde, i sjokk eller sorg.

– Det vet våre fotografer og de er først og fremst ute etter å dokumentere situasjonen, ikke å fokusere på enkeltpersoner, sier Larsen.

Men hun liker ikke politiets advarsler om at det kan være straffbart å filme eller fotografere hendelser som pågripelser eller ulykker, spesielt etter Facebook-innlegget hvor politiet først påstå at det «er straffbart» å ta bilder. Innlegget ble senere endret til at det «kan være straffbart» å ta bilder.

– Politet må skille snørr og barter. Når de snakker om fotografering og publisering i samme åndedrag, så roter de til debatten. Juridisk er dette to veldig forskjellige situasjoner, sier hun.

De to advokatene Ina Lindahl Nyrud og Jon Wessel-Aas støtter henne også i akkurat det.

Les hele saken: Advokater er kritisk til dom mot journalist: – Vil få dramatiske konsekvenser

– Og jeg reagerer hver gang noen prøver å begrense anledningen til å dokumentere noe i et samfunn i Norge. Det skal være åpenhet, sier Larsen.

Avisen kom selv i konflikt med politiet i fjor, da en politimann tok kameraet til en av VGs fotografer og slettet bildene.

– De la seg flate i etterkant. Sånn skal det ikke gjøres og det vet politiet veldig godt, sier Larsen, som opplever at VG-fotografene stort sett har et godt samarbeid med politi og nødetater.

Forskjellig oppfatning

Politiets Facebook-innlegg førte til en haug med reaksjoner i juli og flere store oppslag i pressen. Mens «folk flest» var svært positive og støttende til politiets advarsler, så reagerte flere i pressen prinsipielt negativ, siden man opplever det som en innskrenking av rettighetene til å dokumentere offentligheten.

Dette skiller seg veldig fra for eksempel amerikanske tilstander, hvor det å filme eller fotografere på offentlig sted i mye større grad er ansett som en borgerrett blant befolkningen.

Larsen synes selv de ulike oppfatningene er veldig interessante og verdt å diskutere videre.

Hun viser til én av klagene som ble behandlet av Pressens Faglige Utvalg (PFU) før sommeren, hvor en hjemmesykepleier klaget inn Telemarksavisas (TA) publisering av en video hvor hun var med. Allmennheten ville felle TA for å ha publisert videoen, mens medlemmene fra pressen til slutt frikjente avisen.

– Det er interessant at de deler seg. Det er uttrykk for at folk kanskje er blitt mer engstelige for pressens fokus, sier Larsen.

Nina Fjeldheim, som representerer allmennheten i PFU, viser til at selve filmingen ikke var utgangspunktet deres for diskusjonen i utvalget.

– Vi mente at den filmen ikke hadde allmenn interesse og ikke ga noe tilleggsinformasjon til saken. Det var relevant å diskutere om man skulle brukt den, sier hun, som gjerne skulle ønsket slike videoer ble mer problematisert i Vær varsom-plakaten.

Fjeldheim har også fått med seg debatten om hva som er greit - og ikke greit - å filme eller fotografere.

– Jeg skjønner at det oppleves som problematisk at det skal være lett for politiet å si at man ikke har lov til å filme. Det er nyttig i mange tilfeller at det blir filmet, sier hun.

Hun har like stor forståelse for de som reagerer på filming eller fotografering, spesielt hvis du er på jobb i en kritisk situasjon.

– Når helsepersonell snakker om at de ikke ønsker filming, er dette ofte av hensyn til de som er i en sårbar situasjon og ikke først og fremst av hensyn til seg selv. Det gjør noe med deg at du blir filmet, og du skal bli filmet ganske lenge før du ikke tenker på det. Jeg tror at filming bidrar til å øke stressnivået til ulike mennesker, og det er uheldig, sier Fjeldheim.

– At det ikke er ulovlig betyr ikke nødvendigvis at det er greit, fortsetter hun.

Hun tror også mange opplever filming eller fotografering på ulykkessteder som litt kaldt og lite empatisk.

– Et ubehag kan kanskje bli ytterligere forsterket hvis det er en video som havner i media. Selv om man fremstår som OK. Neste gang man blir filmet kan man bli opptatt av andre ting enn å bare utføre jobben sin, sier hun.

– Svart belte i bildepublisering

VG mottar mange tipsbilder fra privatpersoner. Fotosjef Larsen mener det er tryggeste metoden for de som fotograferer hendelser som har nyhetens interesse.

– Det er stor forskjell å dele et bilde i sosiale medier og sende det inn til et redaktørstyrt medium, hvor det sitter profesjonelle folk. Vi har fem bildesjefer, hvorav fire er i turnus på nyhetsdesken, som har svart belte i bildepublisering, sier hun.

Mange av bildene som kommer inn publiseres ikke, ofte blir de kun brukt til å verifisere andre opplysninger.

– Vi ønsker ikke bilder på trykk som har kommet til ved at noen har krenket andre eller hindret nødetatene. Vi har hatt diskusjoner hvor vi har diskutert hvor nærme noen har stått og sagt at «dette ser ikke bra ut». Da må vi ta en telefon til personen og spørre om situasjonen, sier Larsen.

Tidligere har Kristian Johansen, seksjonsleder for forebyggende og patrulje i Sør-Vest politidistrikt, kritisert medienes tipshonorar. Han tror folk fotograferer ulykker for å sende bildene inn til mediene.

– Jeg tror medias oppfordring bidrar til at mange gjør det i et håp om å få penger. Uten at jeg tror det er hovedproblemet. Det er nok folks behov for å være interessant og spre det i sosiale medier, sa han til Journalisten.

Der er ikke Annemor Larsen enig.

– Jeg tror ikke det er sånn. Vi holder tipshonorarene lave av den grunn. Tipserne skal ha kompensasjon for å stoppe opp og sende inn bildene til oss. Men det er ingen som blir rik av å sende inn et tipsbilde til VG av en brann i nabolaget, sier hun.

Larsen tror også folk har flere behov enn å være interessant.

– Jeg tror det at folk tar bilder er et uttrykk for et informasjonsbehov. De er ikke sensasjonshungrige. Man vil dokumentere for å undersøke hva som har skjedd.