Bjørn Olav Jahr: – Baneheia og Tengs-saken ville gått veldig annerledes med innsyn

Journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr ser utfordringene med innsyn i straffesaker, men han tror det hadde gått bedre dersom pressen hadde hatt fått mer innsyn i både Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken.

Da han deltok i paneldiskusjon under Åpenhetsseminaret i Pressen hus tirsdag, slo Jahr fast at tilgangen han fikk til straffesaksdokumenter var avgjørende for hans arbeid med de to drapssakene. To drapssaker som i ettertid gjenopptatt.

Negativ høringsrunde

Temaet for debatten var pressens tilgang til politiets etterforskningsdokumenter. Diskusjonen kommer i kjølvannet av utredningen om dokumentinnsyn i straffesaker som nylig var ute på høring.

Som Journalisten har omtalt tidligere har forslagene fra utredningen møtt relativt krass motstand fra alle aktørene bortsett fra pressen. Én del av kritikken mot forslagene har gått på personvern.

En av dem som har er kritiske i sitt høringssvar, er Oslo Statsadvokatembeter, som var representert i debatten med statsadvokat Monica Krag Pettersen.

– For å ha en effektiv kriminalitetsbekjempelse må vi unngå at noen blir tiltalt eller straffet for noe de ikke har gjort. Vi trenger alle relevante opplysninger. For at folk skal gi oss det, må de være trygge på at vi behandler opplysningene fortrolig. Det er hovedinnvendingene vår, sa Pettersen.

Når man kan bruke tvangsmidler for å få tak i informasjon har man også en plikt til å beskytte, påpekte Pettersen, og viste til at man for eksempel kan få tilgang på enormt mye sensitiv personinformasjon fra én mobiltelefon.

Panelet bestod, foruten Pettersen og Jahr, av leder i Advokatforeningen, Jon Wessel-Aas og redaktør i Rett24, Kjetil Kolsrud.

Stilt flere spørsmål

Jahr ble bedt om å gi sitt syn på innsyn i straffesaker, og han understreket at det har vært mange gode høringsuttalelser og at han forstår innvendingene. Likevel mente han at det i de sakene han kjenner til ville vært nyttig dersom pressen hadde hatt tilgang på saksdokumenter da tiltale ble tatt ut.

– Hadde man hatt tilgang kunne man ha stilt flere spørsmål. Særlig kunne man ha synliggjort begrunnelse for tiltale, sa Jahr.

Uten å ha fått tilgang til dokumentene i Baneheia-saken hadde han ikke klart å belyse problemene, eller å skrive bøker om det, fortalte han, selv om han hadde fordelen av å undersøke saken lang tid etter drapene.

– Men spesielt i Baneheia, der politiet styrer etterforskningen kritikkverdig, så er pressen prisgitt små kjøttbein de får av dem. Der hadde det vært en fordel med mer opplysninger. Men det er hensyn å ta, og jeg ser det, sa Jahr - som også fortalte at han ikke hadde fått tilgang til saksdokumentene via innsyn, men fra kilder.

– Ville gått annerledes

Diskusjonen i panelet dreide seg blant annet om at det kan være vanskelig å finne ut av når pressen skal få tilgang til etterforskningsmateriale.

Dersom man skal skille allmennheten fra pressen, vil det også være et definisjonsspørsmål man bør ta opp, mente blant andre Jon Wessel-Aas.

– Det er kanskje ved tiltalebeslutning hvor innsyn kan bidra til at man kan finne noe som er blitt oversett. Det vil være essensielt for å dekke hovedforhandlingen.

Han trakk også frem viktigheten av at pressen skal kunne kontrollere henlagte saker.

– For eksempel i saker om Spesialenheten. Når de blir henlagt, er det litt vondt at man ikke kan ettergå, sa Wessel-Aas.

Jahr mente på sin side at bordet fanger når det tas ut siktelse, og at jo tidligere pressen kan få innsyn, desto større er mulighetene for å rette feil.

I sakene om Baneheia og Birgitte Tengs har retten vært farget, og tiltalte har ikke hatt sterkt nok forsvar til å korrigere det synet, påpekte Jahr.

– Det hadde vært bra med innsyn der. Jeg ser jo utfordringene, men begge sakene ville gått veldig annerledes med innsyn.

Flere i panelet stilte seg svært tvilende til at forslagene fra utredningen vil settes ut i live uten en ny utredning hvor flere parter ble involverte i arbeidet, og en ny høringsrunde.

Se opptak av Åpenhets-seminaret i Pressens hus