Beleiret av sine egne

Den som ikke blir følelsesmessig berørt av å lese det nye nummeret av Samtiden, har et hjerte av stein. Ahmed Fawad Ashrafs essay Da Faiza forsvant er en gripende og trist beskrivelse av hvordan pårørende opplever å stå midt oppe i en kriminalsak som har offentlighetens interesse. Slike vitnesbyrd er det alltid viktig å lytte til, og akkurat dette har en en ekstra dimensjon fordi det kommer fra èn som selv er journalist.

Ashraf forteller en historie vi har hørt før - han beskriver journalistene som flokker seg rundt familiens hus og nærmest beleirer eiendommen, et bombardement av telefoner og tekstmeldinger for å få ham i tale, og et så stort press fra redaksjonene at familien ser seg nødt til å hyre inn en advokat som kan fungere som pressetalsmann. Denne opplevelsen er ikke noe nytt under solen. I boka Sex, drap og dårlig ledelse, med undertittelen Hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og lesere, skriver forfatter Trygve Aas Olsen om hvordan familien til 12 år gamle Kristin Juel Johannessen opplevde pressen da hun ble drept i 1999. Kristins far byttet stadig bil for at pressefolkene i helikopter over hjemmet ikke skulle oppdage ham. Kristins søster ble smuglet inn og ut av hjemmet. Venninnen oppholdt seg på hemmelig adresse. “Når barn blir bortført eller drept, er det vanligvis frykten for gjerningsmannen som rammer nærmiljøet. Her beskyttet de seg mot journalister”, skriver Aas Olsen. Det er ikke et flatterende bilde som tegnes av den lille manns talerør. 

Til tross for at familiene til andre drapsofre har fortalt om liknende opplevelser før, bringer Ashraf et nytt perspektiv til torgs. Han sto i situasjonen både som familiemedlem og som fagmann, og han ble sjokkert både som bror og journalist. Han forteller i sitt essay om kolleger i bransjen som spilte på sin kjennskap til ham for å få et intervju, han påpeker at en nær venninne av ham dekket saken i flere uker, og han beskriver en klar mangel på koordinasjon innad i redaksjonene, ettersom flere ulike reportere fra samme avis ringte samtidig. Uansett hva slags enkeltforklaringer som måtte finnes på de ulike episodene, så er totalinntrykket forstemmende.

Det uvanlige i Ashrafs kritikk er at han navngir de journalistene han mener familien ble dypest krenket av. Han gjengir innholdet i SMSene, beskriver den løpende kontakten og kommer med drepende karakteristikker av navngitte bransjefolk. For dette kommer han til å bli kritisert, omdiskutert og kanskje også marginalisert og latterliggjort. Samtidig er dette det beste beviset for hans ektefølte opplevelse av det som skjedde, og i tillegg overbevisende på et saklig plan. Han mener dette så sterkt at han velger å brenne broer, og han dokumenterer det hele med fakta. Enkeltjournalisters rolle i dekningen av en sak tones ofte ned. Dels fordi redaktørene er raske til å ta over ansvaret hvis det skjer, men også fordi det anses som uredelig å reise en slik type personifisert kritikk. At Ashraf velger å gjøre det er imidlertid forståelig, ettersom disse journalistene selv valgte å spille på sitt personlige forhold til ham. 

Vi har ikke noe presseoveroppsyn som kan sette foten ned og si at det totale medietrykket er for stort, at for mange journalister fra ulike redaksjoner har ringt, eller at mediebildet totalt sett blir skjevt. Den enkelte redaktør svarer for sin egen redaksjon og sine egne vinklinger, og slik må det selvsagt være. Men akkurat nå, akkurat i denne saken, blir et knippe enkeltjournalister likevel tvunget til å svare – nettopp slik andre profilerte personer blir når noen beskylder dem for maktovergrep. Om de ikke svarer offentlig, vil de møte spørsmålene internt i redaksjonene, blant venner og på gata.

Det siste året har Samtiden seilt opp som en premissleverandør til etikkdebatt om norsk presse. Det er betegnende at Ashraf valgte dette tidsskriftet til å reise sin kritikk, og det må leses som en protest i seg selv at han ikke lenger er komfortabel med å formidles av sine egne.