Bernt Olufsens store prosjekt som sjefredaktør for VG fra 1994 til 2011 har vært å gjøre VG til en viktigere aktør i det norske samfunn.
Den perioden Bernt Olufsen har ledet VGs redaksjon har de hatt to hovedutfordringer, løssalgspressens omdømme og transformasjonen fra papiravishus til digitale mediehus.
I første halvdel av 1990-årene hadde løssalgsavisene VG og Dagbladet, tross gode opplagstall, et fallende renommé. Det var store offentlige debatter om denne journalistiske sjangeren eksemplifisert med de tabloide virkemidlene som ble brukt i dekningen av incestsaken i Bjugn.
Avslørende samfunnsrolle
I dag er det ikke samme sterke polarisering mellom løssalgspressen og de andre avisene i Norge. Alle er blitt mer eller mindre ”tabloide”.
For Bernt Olufsen har det vært et prosjekt som sjefredaktør for VG å kle på den populære journalistikken en samfunnsrolle. I min forskning om VG ser jeg at et av de strategiske tiltakene de har gjennomført for å få til en slik endring har vært å satse mer på selvstendig avdekkende journalistikk. Det er nok denne satsingen som har vært det mest vellykkede og synlige grepet av de redaksjonelle satsinger VG har gjort i denne perioden.
VGs merittliste
Bernt Olufsen listet opp en lengre merittliste for VGs journalistikk i denne sjangeren i en høring for Mediestøtteutvalget den 4. februar i fjor: Sykehusskandalen med ventelistene i Bærum. De norske spesialsoldaters bistand i forbindelse med Skah-barnas flukt fra Marokko. Den såkalte kreftskandalen ved NTNU i Trondheim. Avsløringen av menneskene som stod bak pornonettstedet nakenprat.no. Avsløringen av 72 kvinner som var blitt drept av sine menn siden år 2000. Opprullingen av Valla-saken. Avsløringen av en stortingsrepresentant som ringte spåkoner for flere hundretusen kroner på Stortingets telefon. Avsløringen av striden som rammer Norges største ankedomstol, Borgarting. Og en rekke saker omkring de to nordmennene som er fengslet i Kongo.
VG greier sikkert å publisere en mer oppdatert versjon av denne listen. Poenget er at den illustrerer at VG, under Bernt Olufsens ledelse, har tatt en rolle der VG er blitt en enda viktigere aktør i norsk presse når det gjelder å grave frem avsløringer. Gjennom SKUPs 20 år er VGs redaksjon den mest premierte.
Min påstand er at dette er Bernt Olufsens største bidrag til VG og til norsk journalistikk, at han har påvirket utviklingen med sterk satsing på slik avslørende journalistikk. En effekt av dette er også at løssalgspressen har et bedre omdømme nå enn for 17 år siden. (Dette siste er bare min egen udokumenterte påstand.)
Digitalisering
Den andre store utfordringen for VG og alle andre aviser i denne perioden har vært overgangen fra å være papiraviser til å være heldigitaliserte mediehus som opererer på mange plattformer. Dette berører journalistikken på alle måter: dens rolle i samfunnet, hvordan leserne bruker mediene, hva som er journalistkk, konkurransebildet og hele det økonomiske fundamentet for journalistikken og mediebedriftene.
Bernt Olufsen overtok som ansvarlig redaktør for Norges største avis som nå er blitt nest største avis, forbigått av Aftenposten. Samtidig har kollegene i VG Nett tatt plassen som Norges største nettavis. Totalt sett har det vært en stor økning i antall lesere av VGs produkter selv om papiropplaget krymper.
Enorme utfordringer
Det er en viss logikk i at løssalgsaviser som VG og Dagbladet i papir har fått den største krasjen i konkurransen med nettet. De har stor vekt på en type underholdning som nettet har vært fylt opp av. De har heller ikke hatt geografiske ”monopoler” som de mindre lokalavisene kan nyte godt av. Og deres store nyhetssaker ofte har vært å finne på nett med oppfølgning før leserne kan kjøpe den originale papirutgaven. Derfor har VG og Dagbladet mer enn andre papiraviser fått merke den økte konkurransen som har fulgt med utviklingen av nettet.
Selv om VG lykkes med å få store lesertall, og stadig er innovative på nye områder, så står de foran enorme utfordringer med å skaffe nye inntekter i den digitale konkurransen. Nå går det mot fusjon av nett og papir også hos VG, et tidsskille Olufsen bruker som begrunnelse for hvorfor han går av nå.
De som skal dra lasset videre, og gå løs på disse utfordringene, får i hvert fall arve det mest verdifulle Bernt Olufsen kunne gi dem, nemlig lesernes oppfatning av VG som en viktigere aktør i samfunnet.
Beskrivelsene av VGs utvikling de siste 17 årene her kan nyanseres på mange måter, men det er jeg sikker på at andre får frem.
FOTNOTE: I doktorgradsprosjektet Journalistikk for markedet forsker jeg på utviklingen av VGs og Aftonbladets journalistikk i perioden 1995-2010. Forskningsprosjektet skal være ferdig i 2012. For ordens skyld nevner jeg også at jeg jobbet i Dagbladet fra 1987 til 1999.
