«Medaljens bakside» – fra journalistikkens bakgård

Den nettopp utkomne, «Medaljens Bakside», med undertittelen «Nobels fredspris - hundre års ubrukte muligheter» av juristen Fredrik S. Heffermehl, er en bok om en blindsone i samfunnsdebatten.

Et gjennomgangstema er hvordan media og journalistikk dekker et livsviktig arbeid - den politiske motstanden mot hasardiøs og stadig eskalerende militær kapprustning. Det største hindret for fred er at så mange tror det er umulig, mener forfatteren. Skal vi være ærlige gjelder vel det også oss journalister?

Bak boken ligger nær 40 års arbeid med å trenge gjennom på et tabu-område i samfunnsdebatten og synliggjøre alternativer til stadig militær styrkeoppbygging.

Springer ut av fellesskap

Det aner meg, og forfatteren bekrefter, at boken springer ut av det arbeidet som et fellesskap av journalister startet på midten av 1980-tallet for å «Skape økt bevissthet om den enkeltes og massemedias ansvar i spørsmål om krig og fred».

Foreningen Informasjonsarbeidere for fred (IF) ble stiftet etter at teatersjef i NRK Tore Breda Thoresen og jeg, i 1984 bilte hjem fra et møte med svenske journalister for fred. Foreningen fikk etter hvert noe over hundre medlemmer.

I styret satt journalist Per Bang, programsekretær Jan Horne, Tore Breda Thoresen, frilansjournalist Tulle Elster, psykolog Berit Waal, forfatter Mette Newth, Fredrik Heffermehl og jeg. Og flere programsekretærer i NRKm blant andre Per Olav Reinton og Astrid Brekken.

Vi fikk erfare at motstanden mot alternative ideer om sikkerhet var massiv, men Fredrik Heffermehl har i alle år fortsatt med å skrive og formidle nyheter fra fredsarbeidet i Norge og internasjonalt.

Målet har vært å skape et rom for diskusjon om alternativer til den rådende sikkerhetspolitikken. I «Medaljens bakside» gjør han de store geopolitiske problemer og drivkrefter tilgjengelige og forståelige for menigmann. «Når noen lever av konflikt skaper de konflikt for å leve», sier han.

Mer enn å tolke Nobels testamente

Bokens utgangspunkt i Nobels fredspris er så mye mer enn et forsøk på å tolke Nobels testamente og å vise hvilken fredspris vi skulle ha hatt og hvilken verden vi da kunne ha fått. Dette er en Brechtsk variant av å bruke et «case» til å utvikle et mye større lerret. Boken svarer på utallige spørsmål som vi, og folk flest, stiller oss om makt og krig og hva som holder oss fast i et ytterst dystopisk system.

Ved å få adgang til Nobelkomiteens interne arkiver ble det mulig for Heffermehl å trekke frem i lyset en alternativ og bortgjemt politisk ideretning som Nobelkomiteen har skjult i 120 år - enda det var nettopp disse ideene, sprunget ut av Bertha von Suttners roman «Ned med våpnene», Nobel ville støtte ved å innstifte «prisen for fredskjempere».

Det mest grunnleggende her, å tolke Nobels vilje er aldri blitt gjort. Heffermehls krav er at komiteen må basere sitt virke på en faglig forsvarlig tolkning, deretter gjøre testamentets idé kjent for alle, og så år for år fremme ideen til Nobel gjennom valget av prisvinnere.

Ut fra sin tolkning av testamentet foreslår Heffermehl å omdøpe prisen til «Nobels nedrustningspris».

Ingen søndagsskole

Å drive journalistikk på dette området var aldri noen søndagsskole. Vi ble utskjelt, stemplet som svikere, unasjonale og forfulgt. I sin tid laget jeg to programmer om barns opplevelse av atomvåpen basert på psykologen Magne Raundalens undersøkelser. En romantisk ferie på Mallorca endte med rask hjemreise da juristen jeg var sammen plutselig skjønte at jeg var den ansvarlige programskaper.

«Medaljens bakside» har «Nobels fredspris» i sin undertittel, men et hovedpoeng for Fredrik Heffermehl har vært å få frem det han gjennom 40 år har lært om journalistikk og ikke voldelig kommunikasjon på det sikkerhetspolitiske området. Boken gjennomgår fordommer og mentale sperrer for tenkningen om disse temaene, og beskriver drivkreftene under tittelen «Den kriminelle oververden».

Ingen forsker har tidligere vurdert de utdelte fredsprisene ut fra en profesjonell tolkning av Nobels vilje. I boken viser Heffermehl frem en variert og fargerik parade av 115 personer med meget ulik bakgrunn som burde ha vunnet prisene i stedet for mange av dem som har fått den, herunder tre journalister.

Fredsbevegelsens idéhistorie

Slik blir boken til en slags fredsbevegelsens idéhistorie. Det er opprørende å se all den innsats til verdens beste som er forsmådd av det militariserte samfunn – som også Nobelkomiteen representerer. Dette er simpelthen blitt overraskende og spennende lesning, fortalt med vitalitet, kunnskap og humor, i et lettlest og godt språk. Og som Lars Døvle Larssen konkluderer i sin anmeldelse i Tønsbergs Blad (11.09.20):

«en bok som fortjener å leses. Både fordi den gir mye kunnskap for de fleste av oss og fordi Heffermehl stiller noen ubehagelige spørsmål Stortinget og Nobelkomiteen ikke kan ignorere i all evighet.»