Kontoristens klage over heltenes heltestykke: Det er tynn linje mellom PR og heltedøden

Kommentaren ble først publisert i Dagsavisen. Gjengitt med tillatelse.

Lite er som å sitte på ræva i et varmt kontorlandskap og hytte med sin Lano-myke neve mot ekte furete, værbitte mannfolkhelter i nød.

Men det er det jeg gjør når polarhelt Team Børge Ousland får hele landet til å sitte ytterst i sofaen, klistret til nyhetssendingene, og det hele er et skuespill. Eller mest et narrespill.

Et velregissert jippo med død og liv som scene. Var det ikke fake news?

«Hvordan er det på båten Lance? Hva er det som får mennesker til å risikere livet for bragder som dette?» VG vet å spinne.

Få aviser har gjort mer for Nasjonen, for Forsvaret, for Krigen, så når spesialsoldaten og rund baut helt Børge Ousland fikk trøbbel på sin tur over Nordpolen, skulle det bare mangle om ikke Verdens Gang ga jernet.

Jeg har gjort mitt når det gjelder lesing av litteratur om våre nasjonsbyggende polare helter. Amundsen, Nansen, Johansen. Kulda, livsfaren, duellen med Scott. De vanvittige påkjenningene. Hinsides all hjelp hvis uhellet skulle være ute. Særlig det. Ensomheten. Lite har fascinert meg mer enn disse dramaene i isen.

Fredag for en uke siden ble det klart at Ouslands plan ikke gikk. Han og kollega Mike Horns ønske om å krysse Nordpolen, følge isen til Svalbard og så bli henta ut av en seilbåt, var ikke mulig. Båten Lance ble hyret for å ta seg inn i isen. VG ble med. For hvis et tre faller i skogen, og ingen hører det, er det da en lyd?

Denne historien har flimret hele uka. Ousland i trøbbel. Båten som setter seg fast i isen. De to som sendes ut for å møte de slitne heltene. Det er ingen tvil i min sjel om at de har hatt det jævlig på den 12 uker lange turen.

Onsdag kveld kveppet jeg til i sofaen, der jeg satt med mine ullsokker og kopp Lady Grey. Den groggy stemmen til Børge Ousland grep tak i meg etter at NRKs Ingerid Stenvold hadde introdusert ham slik: «De kjemper mot is, råker, mørke og klokka». «Innspurten av ekspedisjonen er svært dramatisk». «I morgen er det slutt på maten».

Så kom Ousland, et stillbilde av hans blodige, forslitte ansikt fylte skjermen: «Det er fremdeles usikkert hvordan dette kommer til å gå. Men det er fremdeles håp». Fremdeles håp. Jeg la meg med troa.

Dagen etter, på VGs forside: «DESPERAT KAMP MOT KLOKKEN». Åfaen, tenkte jeg, dette er alvor.

Men på P2s morgenfaste nyhetsmagasin var det intervju med Ouslands landfaste talsmann. P2s programleder var oppskjørtet, kanskje hadde han sett VG forside. De snakket om vind, føyke, om vanskeligheter med å lese terrenget og «farer rundt hver sving».

De to hjelperne som gikk dem i møte fra skipet Lance, hadde gått tom for vann. Drama. Drama. Drama.

P2s mann fikk summet seg, og stilte det aller viktigste journalistiske spørsmålet: Hvorfor hentes de ikke ut i helikopter? Ouslands mann kremtet. Så lo han forsiktig.

«Det er jo ikke det vi ønsker, rett og slett». Så fortalte han villig vekk om Sysselmannen som sto klar for å hente dem ut: «De har ingen problemer med det i det hele tatt», sa han. Før han punkterte Ousland-ballongen.

«Men det er ikke noe vi har lyst til å benytte oss av med mindre det virkelig er en krise».

Med mindre det virkelig er en krise? Det var altså ingen krise. Det var ikke alvor. De var en SMS til Sysselmannen unna redninga.

Det var en polarhistorie som måtte avsluttes på polarhistoriehelts vis og på et vis som gjorde at den sikkert kommende boka og foredragsrekka hadde en ramme som kunne selges.

Uten helikopter. Uten en ydmykelse. Uten helter maktesløst hengende i stropper. Ingen vil høre om slikt.

Alle de store ordene om kamp mot klokka og om Håpet – om overlevelse – ble tømt.